Ballade publiserer de kommende dagene seks intervjuer produsert av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Torkjell Hovland og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2025. Dette intervjuet er laget av spirende musikkskribent Jenny Martta Sofia Slaattelid.
– Og det kommer et froskekor i det verket.
– Ja, det gjør det?
– Ja, det blir skapt ved at musikerne drar fingeren over tennene til en kam. Det er viktig at det er en type kam som gir bra lyd, den må være av litt hard plast, brrbrrbrr.
Kristine Tjøgersen snakker om sitt nyeste verk, Petrichor, som ble urframført på Festspillene i Bergen i slutten av mai. Når vi møtes i forkant av urframføringen kommer hun direkte fra prøver med Ensemble Allegria. Det er viktig å følge med på spilleteknikkene, at de blir utført som hun har tenkt seg, sier hun.
Kristine tar frem flere kammer fra bærenettet sitt og demonstrerer: brrbrrbrr. Strykerne skal spille på kammene uten at publikum ser dem. Da blir det som en magisk overraskelse, sier hun.
– Har du prøvd mange forskjellige kammer?
– Ja, ja, ja. Det er viktig å teste, for det er ikke alle kammer som har bra froskelyd. Med disse kommer det en fantastisk froskelyd.
Lukten av regn på tørr jord
– Så er det også lyden av regn … Stykket åpner med at det høres ut som det begynner å regne i konsertsalen, sier Kristine.
Regnlydene skapes ved at forskjellige typer børster blir satt i bevegelse på strengene. Kristine har testet store mengder forskjellige børster for å finne ut hvilken type gir den ønskede regnkvaliteten. Det finnes mange forskjellige regnlyder. Regn som faller på taket, på vinduet, på bakken, på løvverk …
Les også: «En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Noen børster funker best på bratsj og andre på kontrabass, forteller hun.
– Jeg har også mange børster som ikke funker som regn. For å få strykerne til å høres ut som duskregn, har jeg laget helt spesielle buer av store mikadopinner som er blitt tvinnet med en type ståltråd.
Tittelen på verket er en inngangsport til å lytte seg inn i musikken. Petrichor – lukten av regn som faller på tørr jord.
Konsertgjengeren
Kristine går selv på konsert flere ganger i uka.
– Jeg er en skikkelig musikkelsker.

Kristine i Der Ratskeller i München 16. mai i år, i forbindelse med overrekkelsen av Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris – en pris Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten til å få. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Da blir det alt fra frijazz til opera, klassisk og samtidsmusikk, popmusikk, ramser hun opp.
– Jeg liker veldig mye forskjellig. Det er utrolig mye bra konserter i Oslo.
– Hvorfor går du så mye på konsert?
– Man er jo en del av et miljø, det er veldig inspirerende å høre andre spille, også er det viktig å støtte opp. Jeg kan ikke forvente at noen skal komme på min konsert hvis jeg ikke går på andres konsert. Men det er jo først og fremst fordi jeg elsker å høre på musikk. Særlig live.
Inspirerende samarbeid
– Musikken kommer liksom … Jeg kan synge den, jeg hører den, eller … Det er ikke noen konstruerte akkorder. Det er mer umiddelbart. Eller at jeg spiller det sjøl, for eksempel.
– Improviserer du?
– Ja, mye. På mange forskjellige instrumenter, og så synger jeg i tillegg. Og jeg møter musikere, og vi tester ting. Jeg syns det er veldig gøy og givende – for eksempel har det vært utrolig inspirerende å samarbeide med de dyktige musikerne i Allegria.
Les også: Samtidsmusikken tok rommet under Spellemann
Kontakt med musikere er viktig for Kristine. Som komponist sitter hun mye alene. Hun synes derfor det er fint å få musikere med i komposisjonsprosessen. Da får hun prøvd teknikkene med noen som er ekspert på instrumentet, og sikret seg at det hun skriver er godt spillbart for musikerne.
– Det er kanskje fordi jeg har utøverbakgrunn sjøl, at jeg vet det er gøy å være med i komposisjonsprosessen. Da føler man at komponisten har tatt hensyn til instrumentet og musikerne.
– Verden åpner seg opp når man lytter
– I et lydlandskap tenker man ikke på at noen lyd er ulogisk. Det er så mye som kan skje. Man tillater og aksepterer at lyd plutselig kan komme og så forsvinne.
Kristine henter inspirasjon til musikken sin ved å lytte til omgivelsenes lydlandskaper.
– For noen år siden var jeg på Røst, ei øy ytterst i Lofoten, og gjorde research til mitt orkesterverk Pelagic Dreamscape. Da gjorde jeg opptak, og brukte dette lydlandskapet som ramme til å bygge videre på. Jeg forstørra opp alle småting som skjedde; der kom det en fugl, og der var det et vindkast, og der kom det plutselig en sverm med klegg. Verden åpner seg opp når man lytter. Det blir en verden i en verden.

Kristine Tjøgersen vant hele to priser under Spellemann i år, i klassen Samtid og den gjeve Tonos komponistpris. Fra venstre Yumi Murakami (Aurora Records/Ensemble neoN), Silje Aker Johnsen (Ensemble neoN), Kristine Tjøgersen (komponist, Ensemble neoN, Tøyen Fil og Klafferi), Hanne Jones Rekdal (Tøyen Fil og Klafferi), Lars A. Skoglund (lydtekniker). (Foto: Suiele / Spellemann)
Orkesterstykket Pelagic Dreamscape ble komponert i 2023. Det er et verk med en friere økologisk form, som gir plass til å utforske det uventede, forklarer Kristine. Ikke bare når hun er ute i naturen, men også når hun sitter hjemme tenker hun på en tilsvarende måte.
– Kanskje hører noen på en poplåt i et annet rom, som man da kan høre litt i det fjerne. Så helt naturlig kan det komme en annen musikkstil inn i verket, som så forsvinner bort igjen. Ja, det er gøy å bryte med forventningene.
Kristine har alltid tatt inn lyder hun hører rundt seg. Sitter hun på trikken, kan det komme utenommusikalske lyder som passer perfekt inn i musikken hun hører på.
– Jeg har alltid sånne headsett som ikke er lukka. Koss, veldig 90-talls. Så kan jeg høre omgivelsene i tillegg til musikken.
– Du vil ikke stenge ute omgivelsene?
– Nei, jeg liker ikke å stenge ute verden, overhodet ikke. Jeg liker ikke tette headsett. Men nå har jeg sluttet å ha på headsett når jeg er ute og går. Jeg synes det er viktig å være til stede og høre på alle spennende lyder som omslutter oss. Det er ofte når jeg går at jeg får inspirasjon og rom til å tenke og skape.
Har du en favorittlyd?
– Jeg liker veldig godt hakkespett, trrrrr. Jeg liker også vingeslag, duer når de krkrkrkrkrk, klappelyden av fuglevinger.
Fuglesang liker hun også, og lyden av regn, vind og torden.
– Og stillhet! Jeg elsker stillhet.
– Bruker du stillhet bevisst i verkene dine?
– Absolutt. Stillhet er jo en del av musikken. Stillheten er veldig viktig.
Petrichor blir fremført på Ultima-festivalen i Oslo i september. Under samme festival får også verket Elja, skrevet av Benedicte Maurseth og Kristine Tjøgersen, sin norgespremiere.

Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.

NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.

En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.

Årets solistpris 2025 til sopran Victoria Randem
– Victoria Randem er et strålende eksempel på det utrolig høye nivået på norske sangere for tiden, sier Peter Herresthal, styreleder i Den norske solistpris.

Hilmarprisen 2025 til koreograf og danser Sigurd Johan Heide
Heide får prisen for "enestående arbeid med å fornye og løfte norsk folkedans – både som kunstform og som levende kulturarv", sier juryen.

– Jeg skriver meg litt fri fra alt
Hun spiller trommer med hele kroppen, rapper med lavmælt autoritet og skriver låter som er klokere enn henne selv. Øyunn har funnet ny kunstnerisk frihet i Danmark – og nå slipper hun sitt mest ærlige album så langt.