Den amerikanske musikeren, komponisten og filosofen David Rothenberg var tilstede på konserten med Kronos Quartet, Benedicte Maurseth og Kristine Tjøgersen i Carnegie Hall 14. april i år. Hardingfelespiller Maurseth og komponist Kristine Tjøgersen samarbeidet med den legendariske amerikanske kvartetten om det nye verket Elja, med hardingfeler og spesialbygd hardangerbratsj og -cello av instrumentmaker Ottar Kåsa. Kristine Tjøgersen vant også hele to Spellemannpriser torsdag kveld, les mer om det her.
Skrevet og anmeldt av David Rothenberg
Oversettelse ved Guro Kleveland
(English text below. Translation by Guro Kleveland)
Historien jeg hørte gikk slik: David Harrington, grunnlegger av Kronos Quartet og eneste gjenværende originalmedlem, kikket gjennom hyllene i den berømte City Lights Bookstore i San Francisco da han kom over en uvanlig bokutgivelse, Å vera ingenting (To Be Nothing) av Benedicte Maurseth.
Den engelske utgaven broderte ut stemningsfulle bilder av musikken og tradisjonene fra fjordene, og viser en vakkert utsmykket hardangerfele på coveret. Boken består av samtaler mellom Maurseth, en av de fremste utøverne på instrumentet i dag, og hennes lærer, Knut Hamre, som hun viser ærbødighet og respekt mens hun forteller historien om hvordan hun og musikken kom sammen.
Harrington la boken til side og tenkte: Jeg må samarbeide med denne personen, om denne musikken. Ingen stilart er for langt unna den klassiske tradisjonen til å interessere Kronos Quartet, denne originale gruppen av moderne eksperimentalister på den globale kammermusikk-scenen. Kronos Quartet er en gruppe som har samarbeidet med Allen Ginsberg, Alim Qasimov, Nelly Furtado, Asha Bhosle, Faith No More og Bjørk. Og i Maurseth så de en som spiller med like mye ukuelighet og mot som det de gjorde.
Benedicte Maurseth og Kronos Quartet i Banff i Canada, januar 2025. (Foto: Ingo J Biermann)
Da Benedicte Maurseth hørte at de var interesserte kunne hun først ikke tro det. En av hennes favorittgrupper i hele verden tok kontakt med henne! Men hun var også livredd: Hun, som folkemusiker, dypt inni den muntlige tradisjonen. Kronos Quartet solid fundert i den klassiske tradisjonen, med hver note behørig nedskrevet.
Så hun bestemte seg for å ta med en samarbeidspartner til, komponist Kristine Tjøgersen, som også er en innovator og aldri redd for en utfordring. Kunsten hennes utforsker naturlyder og teksturer, både elektroniske og akustiske, med en utenomjordisk presisjon. Hun var i stand til å sette Maurseths tanker til papiret.
David Harrington i Kronos Quartet og Kristine Tjøgersen under øving i Banff i Canada, januar 2025. (Foto: Ingo J. Biermann)
Fremføringen i Carnegie Hall viste et ensemble med ytterligere to nye medlemmer i Kronos, Gabriela Diaz og Ayana Kozasa. Konserten fant sted i Carnegies Zankel Hall, en mellomstor konsertsal rett under den gigantiske hovedsalen, og i nærheten av undergrunnsbanen som dundrer avgårde under musikken. Det gjør ikke noe, New Yorkers are used to that kind of thing.
Det er vanskelig å tro, men Kronos Quartet har eksistert i 52 år. Dette er imidlertid første gang hardangerfela har vært del av repertoaret, med sine nikk til sitar-liknende strenger av de mest nyskapende blant verdens fioliner. Ikke nok med det, Kronos Quartet bestilte fire spesiallagede instrumenter til dem fra (felemakeren, red.mrk.) Ottar Kåsa, blant dem de sjeldent hørte og sjeldent bygde hardingbratsjen og hardingcelloen. Det er ganske mye bordun-potensial, lang vekk fra Eidsfjord.
Kristine Tjøgersen og Benedicte Maurseth forteller om verket Elja under en samling i konsulatet i New York. (Foto: Det norske generalkonsulatet i New York)
Det er vanlig for musikere å samarbeide, men ikke alltid komponister. Maurseth og Tjøgersen jobber så godt sammen fordi de deler en dyp tilhørighet til naturen, tradisjonen og eksperimentering, og så at de trengte hverandre i dette prosjektet for å lage noe som kunne få det beste ut av det Kronos kunne tilby.
Felemaker Ottar Kåsa viser og forteller om hardangerbratsjen og -celloen på generalkonsulatet i New York. (Foto: Det norske generalkonsulatet i New York)
Det 45 minutter lange stykket Elja var en feiende, lang bevegelse som gikk i ett, blandet med lyder av norske viddafugler, noen fra tidligere opptak, men de fleste fremført på kvartettens egne strenger, med bueteknikker høyt oppe på skalaen, nøye ledet frem av Tjøgersen. Vi hørte heipiplerka, to typer rype, lommer, spover og sniper, alle sammen gjengitt av ensemblet. De eneste opptakene var av tranefugler og en gullhøne i det fjerne. Gruppen spilte til og med lydene av jerv og de mystiske kallene fra arktisk rev.
Illustrerte noter til Elja. (Foto: NB Noter)
“Du kan ikke,” sier Hamre til Maurseth i Å vera ingenting, “lære alt fra én mester.” Dette stykket kommer fra Maurseths ærbødighet for tradisjonen og hennes virtuose tilnærming til de rene og enkle tonene. Det kommer fra Tjøgersens oppmerksomhet til naturen og kjærlighet for Jordens musikalitet. I fremføringen kommer det fra Kronos Quartets halve århundre med å skyve på grensene for det den klassiske tradisjonen kan omfatte.
Kronos, Maurseth og Tjøgersen under prøver i Banff, Canada, i januar. Benedicte Maurseth ytterst til venstre. (Foto: Ingo J. Biermann)
Elja er et langt, glidende, kvitrende, fønvind-forblåst stykke, helt i kontrast til den første halvdelen av kvelden, som inkluderte Neil Youngs Ohio og Sun Ras Kiss Yo’ Ass Goodbye. Elja er nesten for rik til å ta inn i én lytting… Hver bevegelse flyter inn i den neste og fremkaller Hardangerviddas ulike vesener og stemninger: Elja, Heipiplerka, Tinnhølen, Snødrev, Skumringsvinger (wings of dusk), Myrr, Augnaferd (The Eye’s Distant Journey) og Heimfjell. Forhåpentligvis blir verket både spilt inn og fremført mange ganger, over hele verden, og kan bli en standard for det sjeldne ensemblet the Hardanger Quartet.
Et kritisk innspill kunne vært dette: Maurseth er så hengiven til sitt instrument, hun har jobbet på det, og med det, så lenge og med så stor dedikasjon at det ble en utpreget kontrast mellom hennes spill og resten av ensemblet.
Vi kjenner alle vitsen om hvordan du skal komme deg til Carnegie Hall: Øv! Benedicte Maurseth har helt tydelig gjort det på hardangerfela, og Kronos Quartet har flere instrumenter og stilarter å mestre her. Bravo til Benedicte, Kristine, Gabriele, Ayane, Paul og David. De har alle kommet seg til Carnegie Hall, men la oss håpe de samler seg for litt intensiv øving også – jeg vet at de vil kunne komme et godt stykke lenger på disse fabelaktige og vakre, nye instrumentene. Og la dette verket bli innøvd og fremført mange ganger gjennom Kronos Quartets neste halve århundre.
Full review in English:
From Vidda to 57th Street:
An Entire Hardanger Quartet Plus One Makes It to Carnegie Hall
The story I heard was this: David Harrington, founder of the Kronos Quartet and the one remaining original member, was browsing in the famous City Lights Bookstore in San Francisco, when he came across an unusual book, To Be Nothing by Benedicte Maurseth. The English edition, full of evocative images of this fjord music and its traditions, sports a beautifully ornate Hardanger fiddle on the cover. The text comprises dialogues between Maurseth, one of the foremost proponents of the instrument today, in dialogue with her teacher Knut Hamre, to whom she shows reverence and respect as she reveals the whole history that got her to this music in the present moment.
Harrington put down the volume and thought to himself: I must collaborate with this person, and this music. No style is too far from the classical tradition to interest the Kronos Quartet, these original hip experimentalists on the global chamber music scene. This is a group that has collaborated with Allen Ginsberg, Alim Qasimov, Nelly Furtado, Asha Bhosle, Faith No More and Björk. They saw in Maurseth someone who brings as much rigor and daring to her work as they do.
When Benedicte heard they were interested she couldn’t believe it. One of her favorite groups in the world was reaching out! But she was also terrified: She’s a folk musician, deeply focused on the oral tradition. The Kronos are classical cats—every note is supposed to be written down.
So she decided to bring in another collaborator, composer Kristine Tjøgersen, another innovator never afraid of a challenge. Her oeuvre explores nature sounds and textures, both electronic and acoustic, with an otherworldly precision. She would be able to take Maurseth’s thoughts down and put them on the page.
The Carnegie Hall performance presented an ensemble that introduced two new members to Kronos: Gabriela Diaz, and Ayana Kozasa, joining Harrington and composer/cellist Paul Wiancko, who has been in the quartet now already several years.. It took place in Carnegie’s Zankel Hall, their middle-size space that lies underground, right beneath the giant hall and close in proximity to the subway lines that rumble underneath the music. Never mind, New Yorkers are used to that kind of thing.
Hard to believe, but Kronos has been around for fifty two years. This the first time the Hardanger fiddle, with its sympathetic sitar-like strings among the most innovative of world violins, has entered their repertoire. Not only that, but the Quartet commissioned four special instruments made by Ottar Kåsa for all of them to play, including the rarely heard and rarely constructed Hardanger viola and Hardanger cello. That’s a lot of drone potential, a long way from Eidfjord.
It is usual for musicians to collaborate, but not always composers. Maurseth and Tjøgersen work so well together because they both share a deep affinity for nature, tradition, and experimentation, and realized in this project they needed each other to produce something that would get the best out of what Kronos could offer. The forty five minute piece Elja was heard as a sweeping single long movement, with swirls of primal strings all around, blended with sounds of Norwegian viddafugler, some of which came from distant pre-recordings, but most performed by the quartet on their own strings, with modified bowing techniques high up in the range, carefully coached by Tjøgersen. We heard the meadow pipit, two species of ptarmigan, whimbrels, loons, and curlews, all played by the ensemble. The only recordings were distant cranes and and a golden plover. The group even played sounds of wolverine and the mysterious call of the arctic fox. The score itself included line drawings of animals to help inspire, but the required notes were precisely written down, an approach far from the means Maurseth and most folk musicians use to make music and learn a new piece.
“You can’t” says Hamre to Maurseth in To Be Nothing, “learn everything from one master.” This piece learns from Maurseth’s reverence for the tradition and her virtuosic attention to pure and simple tones. It learns from Tjøgersen’s attention to nature and love of the musicality of the Earth. As performed it learns from the Kronos Quartet’s half century of pushing the boundaries of what the classical tradition can embrace.
It’s a long, sliding, warbling, mountain-blowing windswept piece, quite a contrast to the first half of the evening that included Neil Young’s Ohio and Sun Ra’s Kiss Yo’ Ass Goodbye. Elja is too rich to take in all in one sitting… Each movement flows into the next, evoking various creatures and moods of the Hardangervidda: Elja, Heipiplerka, Tinnhølen, Snødrev, Skumringsvinger (wings of dusk), Myrr, Augnaferd (The Eye’s Distant Journey), and Heimfjell, taking it all home. Hopefully it will be recorded soon and played many times all over the world, becoming a standard for that rare ensemble the Hardanger quartet.
If I would offer any critique it would be this: Maurseth is so devoted to this instrument, worked on it for so long and with such attention, that the contrast between her playing and the rest of the ensemble was pronounced. We all know the joke about how to get to Carnegie Hall: Practice! Benedicte sure has done that on the hardangerfele, and the Kronos has a lot of other instruments and styles to master. Bravo to Benedicte, Kristine, Gabriele, Ayane, Paul, and David. They’ve already made it to Carnegie but let’s hope they take down their Hardangerized instruments down once in a while and woodshed a bit… I know they’ll be able to go quite a bit farther on these fabulous and beautiful new instruments. Let this piece be rehearsed and performed many times onward into their next half-century.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
