Det er både nye og gamle tilnærminger til den klassiske musikken i denne utgaven av Ballade klassisk. Oslo Circles rocker med barokken. Sunniva Rødland spiller himmelsk samtidsharpe, mens Bjørn-Petter Tøsse og Håvard Svendsrud spiller klassisk på trekkspill. Bergen-filharmonien gir ut en helt grei Brahms, mens Eldbjørg Hemsing tenker nytt rundt både markedsføring og Bach.
God lytt!
OSLO CICLES: Bizzarrie! (Lawo)
Jeg liker tidligmusikkfolka i Oslo Circles. De vektlegger rocken/rokken i barokken. De tar musikkhistorien på alvor, men har likevel en ujålete tilnærming til historisk framføringspraksis. Platene deres er friske, underholdende og litt frekke.
Bizarrie! er samler musikk fra italienske danseoppvisninger på 1600-tallet. Dette er en del av europeisk kultur som jeg ikke har kjent til. Komponistene er stort sett ukjente, og sjangernavnene er nye for meg: en «matti» er litt gæærn, en «filosofi» ettertenksom. «Battaglia» imiterer kamp og «tyrkisk» musikk – ottomanerne var jo både den store fienden og et folk andre så på med en beundrende, nesten erotisk fascinasjon.
Ola Nordal registrerer at musikkåret 2026 er i full gang, og har hentet fram syv nye klassiske gullkorn. (Foto: privat)
Det er dette som ligger bak satsene «Turcaria», «Janitshara» og «Posta Turcica» fra Johann Joseph Fux’ Sinfonia à 3 – et av platas mange høydepunkter. Det aller største er kanskje Andrea Falconeris underfundige lille Correnta dicah la Cuella.
Plata er gjennomsyret av spesialistenes kunnskap om periodens instrumenter, frasering, rytme og fakter. Oslo Circles slipper ofte fantasien til og åpner for lek og utforskning der man ikke vet. Og hvorfor ikke? Ingen vet hvordan denne musikken egentlig hørtes ut. De overleverte notene gir bare ørlitt mer info enn melodien og akkordene i en sangbok. Alt annet må man hente ut fra «instrumentarkeologi» og historiske kilder, og det var antagelig like mye variasjon i spillemåter som det er i dagens popmusikk og jazz. Og det er denne lekne tilnærmingen som gjør Oslo Circles til en så levende opplevelse å høre på.
SUNNIVA RØDLAND: When She Awakes (Lawo)
Hvem hadde gjettet at den aller beste plata i disse dager skulle bestå av samtidsmusikk for harpe? Sunniva Rødland er en av Norges fremste harpister, og en av de få som har gått dypt inn i samtidsmusikkrepertoaret for instrumentet. Plata har et glitrende sammensatt program. Det aller vakreste stykket er Toru Takumitsus Stanza II for harpe og elektronikk. Det leder deg følsomt inn i Japans særegne estetikk og filosofi, både nært og opphøyd på samme tid. John Cages In a landscape klinger også asiatisk-aktig og er stillferdig preget av Cages zen-buddhistiske tanker. Harrison Birtwistles Crowd derimot bringer assosiasjoner til indre uro og samtaler der mennesker snakker forbi hverandre. Stykket formidler noe upersonlig og noe usælt. I L’addio a Trachis for Harp bruker Salvatore Sciarrinos triller for å skape lange tonelengder der dynamikken kan endres over tid. Stykket ligger og vaker rundt piano og pianissimo veldig lenge, og man må virkelig spisse ørene for å få med seg hva som skjer. Kaija Saariahos Fall skaper et stort, poetisk og mystisk klangrom med himmelske og elektroniske klanger.
Den fremste lydhippien fra 68-generasjonen, R. Murray Schafer, er en komponist jeg har lest mye av, men hørt ganske lite. Han er imidlertid tungt til stede i bokhylla mi. Schafer er mest kjent gjennom boken Soundscape – The Tuning of the World, hvor han introduserer en rekke alternative teorier rundt lyd og omgivelser med begreper som soundscape, lydøkologi og lydforurensning. Hans World Soundscape Project er en standardreferanse innen flere akademiske felt og musikksjangre (soundscape composition, sound walks). The Crown of Ariadne tar utgangspunkt i myten om Ariadne – hun som redder Thesevs fra minotauren i labyrinten på Kreta. Stykket lyder av antikk, med bruk av modale skalaer, cymbaler og perkusjon. Rødland veksler mellom å spille på harpen og på perkusjonsinstrumentene. Stykket er intellektuelt interessant, men mangler også litt av den store kunstneriske tilfredsstillelsen fra de andre verkene på plata. I sum er dette likevel en av de aller beste samtidsplatene jeg har hørt på lenge. Den stimulerer intellektet, samtidig som den er nydelig å lytte til. Plata er full av ro og ettertanke. Den er nydelig framført, og flott innspilt av det dyktige Lawo-teamet.
HENRIK ØDEGAARD: Te Deum – with 5 poems and a hymn by Jon Fosse (Simax)
Det går en ubrutt linje fra middelalderen til Henrik Ødegaard. På samme måte som Egil Hovland og Knut Nystedt – de to store fornyerne av norsk kirkemusikk på 1900-tallet – makter han å elegant forene en mangehundreårig tradisjon. Musikken hans passer like godt inn i en katedral i et gammelt bispesete som i en naustformet arbeidskirke i naturbetong i en blokkbefengt drabantby.
Hovedverket på denne utgivelsen kombinerer den middelalderske salmen «Te deum» med diktet «Nattsalme» av Jon Fosse. Gjennom femten satser veksles det mellom den latinske middelalderteksten og Fosses ny-arkaiske tekst. Te deum-delen synges av koret Ensemble 96, mens Fosses tekst synges av solistene Ditte Marie Bræin (sopran) og Halvor Melien (baryton). Under kor og solister ligger kirkeorgel og et «kor» av fire walthorn, som med fintfølelse skaper et særegent klangrom sammen med orgelet. Mange av de kompositoriske teknikkene er modernistiske. Det blåses i rørene på hornene, og det brukes sordin (mute) på iørefallende måter. Koret plystrer og imiterer vindlyder. Dette skaper et vakkert «naturrom», som spesielt får Fosses tekst til å tre godt fram.
Stykket er også tydelig forankret i kirkelig sangtradisjon, med klare linjer til bake til gregorianikken. Te deum er en hyllest til Gud og Jesus og er en slags trosbekjennelse. «Nattsalme» handler om ånd (den hellige, sådan) og om liv og hvile (altså døden). Jeg har aldri fått helt grep rundt Jon Fosses forfatterskap. Jeg synes han ofte blir litt tilgjort gammelmodig, men dette verket åpner ham opp for meg. Det er storslagent og monumentalt, og – ikke minst – ekstremt godt framført.
Plata er todelt, og siste del fylles opp av tre «antifoner». Ordet betyr ‘vekselsang’, og i Ødegaards vokabular betyr dette at en tradisjonell gregoriansk melodi følges av en ny komposisjon for et soloinstrument. Linjene til solistene følger tydelig frasene fra teksten i den gregorianske sangen, men bygger nyere klanger. De er både mer eksperimentelle, samtidig som de er tydelig forankret i det tradisjonelle. Ødegaard har skrevet en hel serie med slike verk, og på denne platen får vi presentert nr. IV for bratsj (spilt av Eivind Ringstad), nr. VI for trompet (spilt av Brynjar Kolbergsrud) og VII for eufonium (spilt av Geir Davidsen). Særlig Ringstads framføring er oppsiktsvekkende god.
Hør spesielt: «En vind går gjennom livet» fra Te deum
BJØRN-PETTER TØSSE: Bach on the Accordion (egen utgivelse)
For et prosjekt! Å spille inn seks fulle konserter, komplett, på trekkspill, kan bli litt mye, så da blir bonus-innspillingen faktisk det som blir lettest å gripe her.
Uansett: Akkordeon – trekkspill blant venner – er et særegent instrument. På samme måte som et kirkeorgel har det et rikt utvalg av klangfarger. Det kan imitere mange andre instrumenter. Samtidig låter det i veldig utstrakt grad som seg selv. Man er på godt og vondt aldri i tvil om at det er trekkspill man hører.
Akkordeonist Bjørn-Petter Tøsse har nå spilt inn alle av Bachs seks Brandenburg-konserter. Dette står det respekt av. Det er snakk om enormt mye musikk. Det er også musikk som ikke akkurat ligger lett for instrumentet. Siden stykkene er skrevet for orkester med til sammen ti musikere, har det ikke vært mulig å spille alle stemmene samtidig. Tøsse har derfor brukt multisporsopptak. Dette er ikke nødvendigvis juks, men hvis jeg skal pirke savner jeg flere individuelle musikalske personligheter på innspillingene. Stykkene er også ekstremt presist innspilt, noe som gjør dem litt lite organiske. Men prosjektet er først og fremst både imponerende og underholdende.
Dobbelkonserten er faktisk langt mer lyttbar enn «hovedprosjektet»
Tøsse spiller virtuost, med presisjon i løpene, og god forståelse for barokkens polyfoni, ornamentikk og ikke minst – rytmiske driv. Tøsse har lagt seg flid i arrangementene. Og så er det noe litt gutteromsaktig over prosjektet. Det får meg til å tenke på en tenåring som sitter alt for lenge foran datamaskinen. Og så har ikke Tøsse klart å begrense seg. Da han var ferdig, lukket han seg inn på rommet sitt igjen, og tok for seg Dobbeltkonserten for fiolin. Han var jo så godt i gang. Og dobbelkonserten er faktisk langt mer lyttbar enn «hovedprosjektet» med Brandenburg-konsertene. Den både låter bedre og flyter lettere.
Innspillingen av Dobbeltkonserten anbefales varmt – også til andre enn trekkspill-fansen.
HÅVARD SVENDSRUD: Classical Masters (Aksent)
Bjørn-Peter Tøsse er ikke den eneste nordmann som har spilt Bach on the Accordion. I 2018 gav Håvard Svendsrud gav ut ei plate nøyaktig samme tittel. Han ga også ut en Bach-plate i 2023 som jeg virkelig storkoste meg med. Nå er han ute med sitt tredje album med barokkmusikk: Classical Masters, med musikk av Händel, Rameau, Haydn, Scarlatti og Weber.
Igjen viser Svendsrud hvem som er kongen av klassisk trekkspill. Stykkene er spilt veldig organisk, og hele albumet oser av musikalsk overskudd. Hør for eksempel finalesatsen fra Haydns klaversonate i D-dur. Fraseringen er elegant, kvikk og «klassisk». Dynamikken er finstemt og detaljert, med masse mikronyanser i aksentene. Svendsrud viser dyp forståelse for barokkens polyfoni og stemmeføring. Samtidig slipper han til sjangerforventningene som er knyttet til trekkspillet. Jeg føler både vindpust fra sjømannsvisene til Erik Bye og lar meg rive med i en og annen sving fra gammeldansen.
Dette er altså ikke «bare» en trekkspillplate. Svendsrud overskrider instrumentet han spiller på, og når ned til essensen i stykkene han tolker. Det vi sitter igjen med Svendsruds store musikalitet og komponistenes genialitet.
Hør spesielt: Joseph Haydn: Klaversonate i D-dur.
ELDBJØRG HEMSING: Colors of Bach (Sony)
Eldbjørg Hemsing har tydeligvis stilt seg de store spørsmålene: Hva er en albumutgivelse med klassisk musikk i 2026? Hvor går grensene for hva man kan gjøre med den klassiske musikken? Hva er den klassiske musikkens publikum? Finnes det andre man kan nå? Svarene hun har kommet fram til er samlet på Colors of Bach – en serie med ganske pop-ete arrangementer av Bachs mest kjente melodier; for eksempel Air, Ave Maria, Brandenburg-konsert nr. 1 og Preludium i C-dur. Hemsing har gjort ting ting skikkelig. Ensemblet hennes, kalt Norwegian String Quintet, er et realt stjernelag som består av Elise Båtnes og Liv Hilde Klokk-Bryhn på fiolin, Ida Klokk-Bryhn på bratsj, Louisa Tuck på cello og Kenneth Rydland på kontrabass. I tillegg deltar Ole-Christian Haagenrud på piano og Gunnhild Tønder på cembalo. Arrangementene er ved Jan-Peter Klöpfel, Tim Allhoff og Jarkko Riihimäki; alle kjente navn innen neoklassisk og filmmusikk.
Hemsing treffer et «utenomklassisk» publikum og får Bach inn i tusenvis av spillelister.
Arrangementene er glatte i produksjonen, tydelig tilpasset strømmeplattformene og vår tids kulturelle rastløshet. De fleste stykkene er veldig korte; man sveiper raskt til neste. Dette er altså en tilnærming til Bach som vil få puristene til å løpe gråtende vekk med hendene for ørene. Men det er andre som lytter. Plata har blitt gitt ut som en serie digitale singler gjennom 2025, altså en jevn strøm av «content» til de algoritmestyrte tjenestene. De 10 singlene har i skrivende stund godt over 2 millioner strømminger på Spotify til sammen. Videoen til Parita Variations – basert på preludiet i Partita nr. 3 – har over en halv million avspillinger på YouTube. Det ser ut til at markdsstrategien virker, at Hemsing treffer et «utenomklassisk» publikum og får Bach inn i tusenvis av spillelister.
Nå er endelig siste del på plass med resten av sporene som ikke kom på single, med CD og en påkostet vinylutgave. Og det er de beste stykkene som er spart til slutt. Det mest sentrale er Bachs Fiolinkonsert nr. 2 i E-dur, som spilles i sin helhet uten popvendinger, i kvikt tempo og med kvasse aksenter. For meg er det disse «uarrangerte» og mer tradisjonelle stykkene som fungerer best. Jeg liker også «Erbarme dich» fra Matteuspasjonen – som er en av de aller vakreste melodiene som noensinne er skrevet – og ikke minst variasjonen over «Es ist gweisselich an der Zeit» som viser at Hemsing & co. kan spille både presist og fort.
Men det er nok mange som foretrekker de glatte pop-arrangementene. Og skulle man komme i skade for å treffe en større målgruppe, så er da vel det bare positivt?
Hør spesielt: Fiolinkonsert nr. 2
BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER, dir. EDWARD GARDNER: Brahms Symphonies 2 and 4 (Chandos)
Da Edward Gardner tok over som sjefsdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester i 2015 fikk han i stand en lukrativ avtale med det britiske plateselskapet Chandos. Kontakten har resultert i en lang rekke gode innspillinger; med musikk av Edvard Grieg, Carl Nielsen, Hector Berlioz, Arnold Schönberg og Benjamin Britten, for å nevne noen. Disse innspillingene er hovedgrunnen til at orkesteret ble utropt til årets orkester av det britiske musikkmagasinet Gramophone i fjor. Et av prosjektene på Chandos var syklus med orkesterverker av Johannes Brahms. Symfoni nr. 1 og 3 kom i 2019 og Brahms’ Rekviem kom i fjor. Denne plata avslutter serien med Symfoni nr. 2 og 4.
Brahms’ symfonier står helt i kjernen av det symfoniske repertoaret fra slutten av 1800-tallet. De står godt plantet på skuldrene til Beethoven, og ble komponert lenge før modernistene begynte å ødelegge moroa. De har storslåtte melodier, smektende strykere, nydelig pompøs messing, flotte treblåskor og fet harmonikk. Dette er rett og slett den type musikk som symfoniorkesteret er best på! Plata er full av av det griegske «bruset» fra strykerne som bergenserne mestrer så bra, samtidig som den er preget av Gardners lette eleganse som dirigent. Som de andre Chandos-platene er den en glede å høre på.
Men jeg må også innrømme at jeg lurer litt på hvor mange slike Brahms-sykluser som er nødvendig. For dette er noe av det aller mest innspilte symfoniske repertoaret som finnes (etter Beethovens 9 symfonier selvfølgelig). Det betyr at alle de beste dirigentene har gjort dem, med de beste orkestrene. Jeg har hørt mange innspillinger som gjør disse symfoniene med langt mer rytmisk snert, og med mer følelse av drama. Noe kan henge sammen med lydbildet på innspillingen. Chandos er kjent for veldig godt og «bred» lyd, men nettopp denne plata synes jeg lyden høres både ullen og slapp ut. Den mangler litt av skarpheten som jeg setter pris på i en del andre innspillinger.
Gardner dirigerer med god flyt og følelse av framdrift. Han former fine og elegante fraser. Men selv om dette er en helt grei lytteopplevelse, men står ikke plata på noen måte fram i jungelen av Brahms-innspillinger.
Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én gang i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk. De andre faste spaltene er Ballade jazz (månedlig) og Ballade video (ukentlig). Les mer her.
Jarles låt er lyden av monsteret i fjorden
Vreid spiller og synger offisiell låt til storfilmen «Kraken».
Tono åpner døren for «gratispassasjerer». Er musikkbransjens Ikea-øyeblikk her?
INNLEGG: Dagens definisjon av opphavsrett er en gavepakke til alle som vil unngå å betale, skriver musiker Anders Odden i svar til TONO.
Blant en million sanger som trengte seg på fant Kristopher Schau 16 om rusmisbruk
Hvor skal vi begynne? Med duoen som aldri øver på nye låter, de to som også er del av et notorisk rockeband? Eller med navnebrødrene?
Disse skal tevle om tittelen Årets unge jazzmusikere
Prestisjemønstring i jazzen: I februar starter oppkjøringa til Årets unge jazzmusikere.
Nå kan du foreslå Årets verk 2026
Har du hørt et verk som fortjener større oppmerksomhet? Nå kan du foreslå kandidater til Årets verk 2026 hos Norsk Komponistforening.
