Håvard Svendsrud trakterer Bach på trekkspill med den største selvfølge.(Foto: Ragnhild Elnæs)
Kvinnestemmene må være engler fra himmelen!
– Jeg nekter å tro noe annet! Ballade klassisk tar deg som lytter med fra middelalderen til nye saksofonkonserter på nye norske plater. Og innom herlig Bach på trekkspill.
Ballade klassisk: Ola Nordal gir deg aktuelle utgivelser i kunstmusikk. (Foto: privat)
Ny musikk sender vår anmelder til himmels: Herregud så fint Vox Clamantis synger! Vi setter over kaffekjelen til lyden av trekkspiller Håvard Svendsrud som trakterer Bach. Og: André Lislevand er galant, Amalie Stalheim vill, Stravinsky metrofil. Men hva er isfjelljazz?
Les, lytt og finn ut her.
VOX CLAMANTIS: Music by Henrik Ødegaard (ECM New Series)
Det estiske koret Vox Clamantis synger helt uvirkelig vakkert. Uten vibrato. Lakonisk. Rolig. Hver frase henger i rommet i flere sekunder. De kvinnelige og mannlige stemmene synger til hverandre i vekselsang. Herrestemmene høres ut som de kommer fra dypet av jorden. Kvinnene må da være engler fra himmelen. Jeg nekter å tro noe annet.
Henrik Ødegaards musikk er av vår tid, men er også tidløs. Vi føler generasjonene som ligger bak musikken. Nøkkelverket på plata er Meditation over St. Mary Magdalene’s Feast in Nidaros, basert på et trøndersk manuskriptfragment fra 1200-tallet. Her har Ødegård fylt ut det som mangler. Hull i sidene, stemmer som er borte. Og 1000 år med musikalsk utvikling i det gregorianske repertoaret. Aller vakrest er likevel de tre første sporene på plata: Jesu, dulcis memoria, Alleluia – Pascha nostrum og O fillii et filiæ. Disse stykkene starter med enkle gregorianske melodier. Gradvis blir de påkledd Ødegaards klanglige farger fra vår egen tid. Overgangen er umerkelig, for Ødegaard viser den ytterste respekt for tradisjonen og liturgien som denne er knyttet til. Denne platen er full av sakral verdighet. Og den er en helt enorm lytteopplevelse. Hør spesielt: Jesu, dulcis memoria.
https://open.spotify.com/embed/album/4oJ4z0IttEmad76ybTkNVg?utm_source=generator
HÅVARD SVENDSRUD: Selected Works by Johann Sebastian Bach (Aksent)
Tenk deg at Bach hadde vokst opp i Modum, og ikke i Eisenach. I stedet for menigheten i Leipzig, hadde han skrevet for danseglade gårdsarbeidere i Vikersund.
Håvard Svendsrud brenner for gammeldansen, men trakterer Bach like godt på trekkspillet sitt. Ja, jeg synes det er mest passende å skrive trekkspill. «Akkordeon» høres nesten snobbete ut når det er Svendsrud som spiller, så jovial og ujålete som han er.
Men hva skjer når Svendsrud tar for seg Bachs partitaer, toccataer og veltempererte klaver? Han har lånt sprett og frasering fra gammeldansen. De lange melodiene, og den jevne og «motoriske» rytmen til barokkmusikken passer fint til instrumentet. Vi får til stadighet en liten skjelv på en utholdt tone, en plutselig decrescendo eller rubato.
Jada, det blir litt sånn sjømannvise til tider. Svendsrud spiller en helt annen Bach enn den jeg normalt søker mot. Men jeg liker det. Og vet du hva? Det tror jeg fader Bach ville gjort også. For er det noe som virkelig lyser ut av denne plata, så er det musikkglede.
Ledige stillinger
Så sett over kaffen, hent fram vaffeljernet, legg åndssnobben vekk, og benk deg ved kjøkkenbordet med dette unikumet av en musiker. Hør spesielt. «Allemande» fra Partita no. 1
https://open.spotify.com/embed/album/0iPMDl3wNew7qBaKlLyH7X?utm_source=generator
ANDRÉ LISLEVAND: Galanterie (Arcana)
Galanterie – The Autumn of the Viola da Gamba tar for seg overgangen mellom barokken og den nye stilen som oppstod på midten av 1700-tallet. Tidens stikkord var «galant». I stedet for barokkens snirklete figurer og «uendelige linjer» skulle melodiene være enkle og balanserte. Matematikken måtte gå opp. Fraser av 4 + 4 takter var bra. Kanskje 8 + 8. Men aldri 3 + 7, eller, gud forby, 5 +7. Senere skulle denne stilen bli kalt klassisisme. Den minnet om den klassiske arkitekturens harmoniske og balanserte linjer. Og vipps, så var Johann Sebastian like old hat som en iPhone 10. Han dukker opp, men her er det sønnen Carl Philipp Emanuel som var sin tids Bach.
Kanskje ser vi nå et lignende generasjonsskifte i tidligmusikken. Gambist André Lislevand er sønn av den kjente gitaristen og luttspilleren Rolf Lislevand. André har plassert seg godt i den europeiske elitedivisjonen for tidligmusikk. Han spiller med de beste, og gir ut musikk på den anerkjente franske labelen Arcana. Og snart er det vel han vi tenker på når vi hører navnet Lislevand.
Plata er for øvrig helt herlig spilt. Lydbildet er åpent og inviterende. Den har noe litt gladtrist ved seg, for den galante musikkens vår betydde også høst for Lislevands instrument Viola da Gamba, som ble fortrengt av celloen. Hør spesielt: Carl Friederich Abel: «III: Allegro» fra Sonate i a-moll
https://open.spotify.com/embed/album/6ont5CcArLW4IiAwxXEkKi?utm_source=generator
AMALIE STALHEIM og CHRISTIAN IHLE HADLAND: Stravinsky, Poulenc, Debussy (Lawo)
Denne utgivelsen tar for seg tre komponister som var virksomme i Paris tidlig på 1900-tallet. Stravinsky og Poulenc ville lage noe nytt, og dykket ned i musikkhistoriens støvete manuskriptkjeller. I deres «neoklassisisme» finner vi årgangsmusikk i møte med mellomkrigstidens modernistiske nåtidsideologi.
Men passer Christian Ihle Hadland egentlig til å spille Stravinskij? Han pleier jo å trille av gårde, rund i fraseringene, elegant og subtil. Stravinsky er hardtslående, firkantet og metrofil (av metronom og gresk -fil, ‘som elsker’). Og er det så lurt å spille inn Debussys cellosonate, mindre enn ett år siden Truls Mørk og Håvard Gimse gjorde det samme (for øvrig til strålende kritikker fra undertegnede)?
Slike spørsmål satt jeg med, da jeg fikk høre om denne plata. Men skepsis ble raskt til entusiasme. For Ihle Hadland gjør Stravinskij til sin egen. Og Stalheim gjør Debussy mer mystisk og lyrisk enn Mørk. Og dessuten; hvem, bortsett fra oss musikkritikere, går rundt og husker på en plate som kom for et år siden?
Stravinskij og Poulencs antisentimentale neoklassisisme passer dessuten fint til Stalheim. Joda, hun kan også være vill og flammende, men uttrykket hennes har også noe intellektuelt ved seg, som gjør denne plata til en smakfull affære. Hør spesielt: Igor Stravinskij «III: Aria» fra Suite Italienne.
https://open.spotify.com/embed/album/1oRg2SgwHGVbiVPuQxpvwB?utm_source=generator
OLA ASDAHL ROKKONES og ARKTISK FILHARMONI: Arctic Saxophone (Lawo)
Ola Asdahl Rokkones fra Tromsø gjør en heroisk innsats for å få skrevet mer repertoar for saksofon. Dette er den andre platen på Lawo Classics som samler stykker han har bestilt for instrumentet (den første kom i 2018). Musikken dekker et stort spenn av sjangre. Felles for komponistene er at de alle har en sterk tilknytning til det arktiske området.
Alexander Aarøen er fra Balsfjorden utenfor Tromsø. Han har arbeidet med filmmusikk og arrangert for mange kjente artister. Det merkes. Musikken er innsmigrende melodirik og assosiasjonsgivende, og aldri så lite sentimental. Her og der blir det i overkant svulmende, men The Heart, it Soars er godt skrevet, og gir Rokkones rom til å vise fram hvilken fremragende musiker han er.
Mer etter min smak er Seven Portraits av Alexander Manotskov. Stykket er knyttet til den liturgiske sangen i den ortodokse kirke, samtidig som den er leken og utforskende. Manotskov har tilbrakt mye tid i Arkhangelsk, hvor bynavnet bokstavelig talt betyr «erkeengel». Og Seven Portraits er egentlig syv karakterstykker for de syv erkeenglene i den ortodokse kirke. Manotskov var blant de som tok til gatene for å demonstrere mot invasjonen i Ukraina. Nå bor han i eksil i Tyskland. Igjen føles det som en politisk erklæring når en russisk komponist henter inspirasjon fra den russiske kirkemusikken.
Det tredje stykket på plata er signert jazzmester Terje Bjørklund. Arctic Lines er et tonemaleri av nordområdene, komplett med joik, blåsende vind, nordlys og isbjørner. Både sound og melodiføring er preget av nordisk jazz. Jeg leser at dette gjerne kalles «fjelljazz». Her vil jeg heller bruke ordet «isfjelljazz». Spesielt satsen «Arctic November» er betagende i all sin kjølighet.
I alle stykkene står Rokkones støtt og sikkert, med høyt volum, midt i lydbildet. Arktisk Filharmoni låter som alltid polert og moderne, som orkesteret i en blockbuster-film. Hør spesielt: «Uriel» fra Seven Portraits av Alexander Manotskov.
https://open.spotify.com/embed/playlist/5IeS9oUKyBn6LnjNN3RIQq?utm_source=generator
Red. anm.: Plata slippes 29. september. Komplett spilleliste kommer med etter lansering.
