Bergensbanen fører oss delvis mot årets siste bransjefestival, helt i mål tar buss-for-toget oss på reisen mot det ville Vest (Ugh). Vill Vill Vest har gjennom syv år vært en scene der stjerneskudd som Michelle Ullestad, Niilas og Sigrid fikk satt fart i deres karrierer.
I år serverte showcase-festivalen 65 artister fordelt på tre dager. Festivalen oser, rett og slett, av overskudd og fryktinngytende bergensk selvtillit.
Det enorme antall artister av forskjellig karakter, ikke alle like glimrende, var i gang fra tidlig formiddag til sent på kveld, på etablerte scener og langt mer provisoriske. Fra keitete garasjemetall på Victoria, til popballade-bonanza på Kulturhuset. Sjangergryta koker over, så her handler det om å være grisk og grabbe til seg en solid porsjon av alt.
Det er derimot ingenting som å være i en by der du kan vasse i konserter i flere dager. I løpet av de tre dagene slentret undertegnede over brosteinen for å ta fatt i et artistprogram, like brautende som bergenserne selv.
Menn i revne dresser, speiler de i store
Er det mulig å bli overinspirert? Bandet Oh Yeah Tiger kan ape eksperimentell pop-rock til fingerspissene.
Oh Yeah Tiger spilte på Hulen i revne dresser og med påtatt sjenerthet, men mestrer solid lyden til tidsånden de har valgt å jage. (Foto: Thea Jonette Reinfjell)
På Hulen i Bergen går bandet opp på scenen i revne dresser og leverer et lydbilde som vrenges i alle retninger. «Jeg tror vi er det mest mystiske bandet på Vill Vill Vest,» sier vokalist Petter Frydenlund. Tja. Åpenbare musikalske nikk til både David Bowie, Iggy Pop og Talking Heads stripper bort mystikken, men gjør det enda mer imponerende hvordan de evner å modernisere lydbildet. Det er elementer fra matterocken og struttende synth som drar deg med videre inn i musikken til Oh Yeah Tiger. Det er en særegenhet bak instrumentalen, som taktfast fletter det hele sømløst sammen.
Revne dresser og påtatt sjenerthet til side, det er snakk om et band som absolutt mestrer lyden til tidsånden de har valgt å jage.
Kamp mot det platte
Anney Niyokindi viste frem artistprosjektet hennes Melanneyn på Kulturhuset under Vill Vill Vest. Hun blander sammen jazzen, afrobeat og soul, men det er likevel når hun byr på silkemyk bergensrap at man faller inn i langvarig måp.
Hun konkurrerer uheldigvis mot platte tracks, som ikke evner å reddes av hverken bassisten eller koristen på scenen. Det lyder hardere og spissere, og ender opp med å tidvis overskygge varmen og den dyptgripende sjelen i vokalen til Melanneyn.
Niyokindi avsluttet settet med å få utdelt festivalens første stipend på 100.000 kroner til å kickstarte Melanneyn-prosjektet. Hun er en historieforteller uten sidestykke. Jeg gleder meg til å se hvordan hennes helhjertete fortellerevne forplanter seg videre i musikken.
Anney Niyokindi fikk Vill Vill Vests første stipend på 100.000 kroner til å kickstarte sitt Melanneyn-prosjekt. (Foto: Thea Jonette Reinfjell)
Ultrabanal bergens-pop
Synne Sofi Bårdsdatter Bønes og Kristian Stockhaus, fra bergensduoen Lekende Lett, har skrudd sammen deilig, særegen og ultrabanal bergens-pop. Den er for dreven til å bli festmusikk, men parodisk bruk av trommemaskin får det til å rykke i enhver dansefot.
Lekende Lett føles ut som en reinkarnasjon av 2000-tallets thrash-sound. Låten «Klubben» leverer synthbruk og vokalklang som drar deg rett inn i en tid der Eurodance var sosialt akseptabelt. Det er Bønes’ tilbakelente holdning som ankrer Lekende Lett i det uhøytidelige og lite anstrengte.
Kristian Stockhaus som hypeman denne kvelden fikk kanskje fart i Vill Vill Vest-publikumet, men til gjengjeld slukte han stadig større deler av Bønes’ vokal.
Riv ruskende ektefølt metall
Metallen er samma gamle vanlige, og digg er det! Det er seige riff og trommer som holder igjen og gjør lydbildet upolert – slik lyder det også best. Til tross for noen yppete og småglorete «Ohs» fra vokalisten, ligger Heimland nær svartmetallens klassiske kjerne. Dette sett bort fra at de er noe mer taktpreget og mønsterfølgende. Det gir derfor mye mening at Heimland tidligere har varmet opp for de selverklærte svartmetall-puristene i Djevel.
Heimland er riv ruskende ektefølt metal. (Foto: Thea Jonette Reinfjell)
Med patroner rundt livet og oppned-kors godt plassert på scenen skremmer bandet fra Karmøy livskiten ut av deg. De bærer den basale estetikken ujålete, og det er riv ruskende ektefølt.
Med band som Heimland, i tillegg til Rosa Faenskap og Selvforakt, har Vill Vill Vest dette året vært et bunnsolid utstillingsvindu for nyere, norsk metall.
Kaotisk klubb
Elektronikatrioen Liar tar grep om den uryddige siden av klubbkulturen med musikken deres. De leverer ufiltrerte tankerekker, pakket inn i pulserende beats.
Liar er kruttsterke når deres silkemyke vokaler smelter sammen. Attityden til trioen er så tilbakelent, og de populærkulturelle referansene de omfavner i musikken, tilhører nå dem, helt og holdent. Konsertens høydepunkt var låten «Damaged Goods». Fremføringen oser av selvtillit, som dras i land av en synth i stø hvilepuls.
Den elektroniske trio Liar består av tre triste jenter, heter det i Vill Vill Vests programomtale. Liar spilte på showcasefestivalen 11. november 2023. (Foto: Thea Jonette Reinfjell)
Det ryktes at debut-EP-en til elektronika-trioen er rett rundt hjørnet. Så da møtes vi nok i en svett klubbkjeller for å la oss føre inn i Liars avstressende omfavnelse.
Rett-i-trynet-vibben
En uslepen punkedrøm. Ratthew vasser rundt i oldtidens kaotiske punkeånd. Med en noe slapp hybrid av drum’n’bass og post-punk, flettet sammen i vokalistens overflod av attitude, blir produktet en uslepen pønke-diamant.
Det er det utsøkte kaoset de leverer på scenen, som overskygger at deler av musikken trenger en finpuss. Det er rett-i-trynet-ditt-vibber for alle pengene. Det er sårt tiltrengt, kødden sinna-energi man trenger på den norske musikkscenen.
Til tross for den hjemmesnekrede følelsen musikken pakkes inn i, er punkekvaliteten fra øverste hylle.
Tok fatt i samfunnsoppdraget og leverte
Årets Vill Vill Vest tok sitt gitte samfunnsoppdrag på alvor og tok, rett og slett, storeslem.
Årets artistprogram gjennomsyres av nøye gjennomtenkte sammensetninger. Samtidig som sjanser blir tatt, er det overtydelig at det er en grunnleggende tro og selvsikkerhet rundt enhver booking. Fra å gi plass til de flere titalls koristene i Volve Vokal, til å invitere hjem gamle kjenninger som Charlie Skien og Lekende Lett.
Festivalen leverer et modig blikk på hele musikkscenen. Her er det bare for andre norske showcase-festivaler å sette penn til papir og notere seg Vill Vill Vests viljesterke suksessoppskrift.
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.
En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.
Årets solistpris 2025 til sopran Victoria Randem
– Victoria Randem er et strålende eksempel på det utrolig høye nivået på norske sangere for tiden, sier Peter Herresthal, styreleder i Den norske solistpris.
Hilmarprisen 2025 til koreograf og danser Sigurd Johan Heide
Heide får prisen for "enestående arbeid med å fornye og løfte norsk folkedans – både som kunstform og som levende kulturarv", sier juryen.
– Jeg skriver meg litt fri fra alt
Hun spiller trommer med hele kroppen, rapper med lavmælt autoritet og skriver låter som er klokere enn henne selv. Øyunn har funnet ny kunstnerisk frihet i Danmark – og nå slipper hun sitt mest ærlige album så langt.
