Michelle Ullestad har «alle øyne på seg» etter å ha entret norsk popscene fra 2021: Hun var en slags Bylarm-vinner, hun ble Årets Urørt, og introduserte seg som en tydelig artist og låtskriver i flere godt kommuniserende låter.
Nå følger hun opp med et særs effektivt debutalbum – et popalbum der Michelle klarer to ting samtidig.
Anmeldt: Michelle Ullestad ingenting varer evig (ADA Nordics – Warner Music)
Den kjentes nesten kort, i alle fall raskt over, første gang jeg lyttet. Men det består av ti spor, og i sin moderne, rett-på-form, gjør den noe som også klassiske popalbum gjør så godt: Dette er ti spor som henger sammen. Jeg slukte den, fortærte den i én lytt. Flere av låtene – som det fengende EDM-bygget «Kameleon» – fungerer aleine, men i rekkefølge bygger de en gjenkjennelig historie.
ingenting varer evig er et stykke treffsikker historiefortelling, og jeg anbefaler å høre plata i ett for å få med utviklinga i en historie som låter og kjennes veldig sann.
La meg sjalte ut to enkle eksempler på det effektive:
1. De personlige – for meg ville det føles privat å dele noen av sammenhengene, men nettopp derfor – detaljene i tekstene treffer. Som når hovedpersonen i teksten litt tilfeldig faller inn i en flørt, og kommer på å fortelle om det barnet som allerede er i bildet. Barnet kommer foran alt annet. Alle som har dyppet tåa ut i sjøen av noen som passer for meg-følelser kan vel kjenne seg igjen i denne, én av mange av usikkerhetene Michelle Ullestad formidler på ingenting varer evig. Hun setter ord på voksne menneskers søken, og kombinasjonen av både presis observasjon og produksjon gjør at akkurat denne historien om hjertesmerte unngår klisjeene.
Hun har lagt ut mange eksempler på tekstlig presisjon, som flyter på gode, enkle melodier («du pleier – ikkje å bite negler»).
2. Celloen, som settes inn i instrumental-sporet halvveis i plata. Eller, egentlig tenker jeg på organiseringa rundt akkurat denne strykeren.
Det er ingen ord her, og sporet kommer etter at Michelles dagbokfortelling har tatt oss steg for steg gjennom åpenhet, håp, tosomhet, selvrefleksjon og usikkerhet – før hun her, på «ingenting varer», sier ingenting. Men du hører noe som raser ned, eller står i fare for å rase ned, før bråstopp. Og mollstemte strykere kan som kjent uttrykke noe ord ikke kan.
Michelle Ullestad befester sin tydelige inntreden i norsk pop, mener Ballades anmelder. (Foto: Sara Westergaard Karlsen)
Etter dette bruddet kommer sangene tilbake igjen. Som før bruddet med instrumentalsporet er det like konsist og sentrert rundt forskjellige stadier i (det som kunne ha blitt?) et forhold: «bestem deg» uttrykker desperasjon og en ennå ikke knust, men sliten, vilje – «ikke gå» frykt for å ende opp aleine – «lykke til» trass i kontrast til resignasjon. Før «evig» oppsummerer alt, og jeg mener alt som kan bevege deg til å teste et menneske for evig følge, til å dele drømmer og tanker, til å slippe noen inn. Ikke bare han hun har datet, men også en trøstende venn, og oss som hører på. Det kunne endt opp som en klissete klisjé, men er bare veldig treffende.
Dette er ti spor som henger sammen. Jeg slukte plata, fortærte den i én lytt.
Uavhengig av hvordan det gikk med de to: jeg veit at både Michelle og du og jeg trenger og fortjener, som hun sier, «noen som bare lar deg være deg. Å bli elsket for den jeg er.»
Jeg spoiler ingenting om virkeligheten, for historien hennes kan tolkes inn i både en lykkelig, ulykkelig, kanskje åpen, slutt. Men ingenting er rosenrødt. Lyden av snørr er snørr.
Synthen toner ut, ekkoet er kort. Det aner meg at produksjonen er et resultat av god kommunikasjon mellom artist – som også produserer noe sjøl – og hovedprodusent Eirik Hella. Det er ei presis popperle de har gitt oss, Michelle Ullestad og laget hennes.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
