Dette paradokset finner man også i rocken. Selv om mange norske rockere knapt kan tenke seg noe treigere enn å være kristen, er ikke Jehova eller Jesus så fjern for rocken som man skulle tro. Selveste Kongen av rock’n’roll, Elvis, spilte inn flere rene gospelplater. Johnny Cash har gjort det samme. Det er vel bare et spørsmål om tid før Nick Cave følger etter. Andre eksempler er Moby og U2. Og når vi kommer inn på den svarte musikken, er Gud sjelden langt unna. (Dessuten kan man argumentere ganske bra for at heavy metalens skrekkfilmaktige bruk av Helvete og Satan gjøres med en klart kristen verdensforståelse i bunnen.)
Så Gud finnes mange steder i populærmusikken. Men de ovennevnte artistene er gjerne musikere først – og religiøse dernest. Men i tillegg til dem finnes det en egen kristen platebransje. Vi trenger strengt tatt ikke definere den; den jobben klarer den kristne plateindustrien på egen hånd.
Slik fungerer det: Artistene setter misjonsbefalingen i første rekke, slik at den kristne identiteten blir overordnet. Slik blir et popband til et kristent popband. Og det fremste paradokset i kristenrocken er at disse artistene nesten utelukkende treffer et publikum som kjøper kristne plater nettopp fordi de allerede er kristne.
Når det gjelder inderlighet, er den indre justisen sterk. Hvis det skulle snike seg inn en tekst som kan være i verdsligste laget, trykker man gjerne et bibelvers ved siden av i CD-heftet for å signalisere at man ikke har forlatt folden.
Den kristne platebransjen fungerer på mange måter som et speilbilde av den profane musikkindustrien. Den har sin egen presse, plateselskaper og spillesteder. Og på samme måte som et speilbilde oppstår som et resultat av bildet det speiler, henger kristenpopen gjerne etter den profane popmusikken den etterligner. Og forskyvingen i tid er større enn speileffekten. Den kan gjerne måles i år.
Så kristen pop, rock og heavy metal dilter gjerne et par-tre år etter. Og selv på kristenmusikkens hjemmebane, gospel, blir de utfordret av artister – også verdslige – fra utenfor sin egen ghetto. Mye av dette skyldes kristenbransjens egen treghet. Man er skeptisk til å satse på nye ting før man ser at det fungere på det større markedet. Og siden nettopp tidsriktigheten, det å fange tidens ånd, er et poeng i populærmusikk, gjør det kristenmusikken til en B-vare.
(I parentes bemerket kan man påpeke at det som er enda pinligere enn å se kristne artister kopiere de verdslige, er alle de artistene som betimelig gjenoppdager barnetrua når det er på tide med en innbringende kirketurné i juletida.)
Tidene forandrer seg. Kristne artister som Moby og U2 og POD, artister som aldri har vært innom den kristne ghettoen, traver på listene. Men fremdeles må de nok regne med å bli fnist av hvis de begynner å snakke om livssynet sitt. For et paradoks er jo nettopp at mens vi gjerne vil være åpne for buddhistmunker som kan levitere, synes vi det er teit å tro at snekkersønner fra Galilea kunne gå på vannet.
Mye av grunnen ligger nok i at kristendommen er en del av etablissementet. Den hvite rockmyten har nettopp gått på å utfordre dette etablissementet gjennom politikk eller tabuoverskridende livsførsel. Slik sett blir det å synge om Jesus omtrent like spennende som å skrive hyllingssanger til mattelærer’n.
Men i en tid der Ozzy Osbourne framstår som omtrent like glamorøs som Otto Jespersens figur Birger på grunn av nettopp denne livsførselen, og mattelærer’n kanskje digger Ozzy, spørs det om ikke bibeltomlingen vil få en rennesanse blant rockens ungsauer.
Dette er det fjerde avsnittet i en serie på i alt fem artikler, der Ballade ser nærmere på den kristne musikkens posisjon på platemarkedet. Serien avsluttes i morgendagens utgave av Ballade, med en uhøytidelig gjennomgang av utvalgte plater fra Master Music.
– Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være
Ragnhild og graver dypt i de rå og ærlige følelsene som driver oss alle. Med sitt kommende album Might as Well Just Cause a Scene tar hun oss med inn i kjærlighetssorgens mørkeste rom.
Musikklivets grunnmur smuldrer
INNLEGG: Når helårsarrangører forsvinner og utdanningene vokser, blir musikerlivet et lappeteppe av tilfeldige oppdrag. Det er en kulturpolitikk uten bærekraft, skriver Anderz Døving i organisasjonen Klassisk.
– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om
Johan Hauknes i salt peanuts* etterlyser engasjement, strategi og en presse som faktisk følger med.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
