Musikkritikkens plass i offentligheten har vært gjenstand for mye diskusjon de siste to ukene, og debatten fortsetter. Klassekampen har nå kartlagt antallet musikkanmeldelser i dags- og månedspressen gjennom flere tiår. Publikasjoner som Beat, Puls og Natt & Dag er inkludert i statistikken, og resultatet tegner et nedslående bilde: Der det tidligere fantes et yrende kritikkliv – særlig på 90- og 2000-tallet – anmeldes det i dag 95 prosent færre plater. Med andre ord: Musikkritikken har fått ekstremt trange kår.
Men det er viktig å ikke glemme at det finnes skribenter som fortsatt holder hjulene i gang, med energi, substans og språkfølelse. Blant de mest iherdige er Audun Vinger og Filip Roshauw, redaktører i Jazznytt som også er kjent for den ukentlige fredagsbloggen Now’s The Time i regi av bladet. I løpet av seks år har de publisert hele 290 utgaver av denne musikalske remseavisen, der de med åpent blikk og leken form formidler stort og smått fra landskapet “jazz og omegn”.
Vinger og Roshauw ble nominert til Årets musikkjournalistikk i 2021 og 2022, og mottok TONOs formidlerpris i 2020 for Now’s The Time. Juryen skrev: «Med kunnskapsrik penn og lekent ordforråd leder Audun Vinger og Filip Roshauw oss ukentlig gjennom landskapet innen fagfeltet ‘jazz og omegn’ i den norske musikkfloraen». Jazznytt vant for øvrig også Årets Tidsskrift-utdelingens pris for språk og formidling i 2024, og redaktørduoen fikk Oslo Jazzfestivals Ella-pris året før.
Det jeg kanskje setter aller mest pris på ved denne duoen, er at de er ekte talentjegere. Jeg husker da Audun inviterte meg til å skrive for Jazznytt for mange år siden, etter å ha lest en av mine spalter i Klassekampen. Det slo meg den gang – og fortsatt i dag – at det som først og fremst betyr noe for dem, er at folk har en egen tone i pennen. Et språk. Journalistikk kan læres, det viktigste er engasjementet.
Nå møter jeg Filip Roshauw til en samtale om musikkritikkens tilstand. Hva tenker en som lever og ånder for musikken, om debatten som nå pågår?
– Det har jo blitt en slags syklisk diskusjon, sier Filip Roshauw. – Spørsmålet om hvor den harde kritikken har blitt av, dukker opp med jevne mellomrom. Jeg husker det var et tema allerede da jeg begynte som journalist. For noen år siden kom det en kort runde, ganske kuriøst egentlig, utløst av Raymond T. Hauger i Beglomeg som savnet flere krasse tekster. Men nå virker det som flere faktisk tar tak i diskusjonen – og det er bra.
Les også: – Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om
Roshauw følger diskusjonen med interesse, selv om han også kjenner litt på at «joda, dette skjer igjen og igjen». Det går i bølger.
– Det morsomme er at det ofte er når folk klager på fraværet av kritikk, at tekstene blir best. Det er da skribentene virkelig viser hva de kan. Man fyrer seg opp i en måned – og så er det over.
– Ja. Når NRK skal legge om noe, er det et av de sjeldne tilfellene hvor musikkstoffet faktisk blir et fellesanliggende. Noe mange engasjerer seg i samtidig. Det er sjelden, sier Roshauw.
– Jeg har ofte sett for meg at den siste godt leste kultursaken i norsk presse blir en klagesak om NRKs musikkdekning. Det ville liksom vært et passende punktum for hele epoken med musikkjournalistikk. En sånn typisk pottesur NRK-sak, med masse lesere og delinger.
Vi skal tilbake til NRK senere – det er vanskelig å unngå – men først spoler vi tilbake til tidlig 2000-tallet. Filip Roshauw er i slutten av tjueårene og begynner å skrive for Universitas. Han har alltid hatt en forkjærlighet for både skriving og musikk, to parallelle spor som har fulgt ham siden han var liten. Han leste musikkjournalistikk, men ideen om å gjøre det selv kom overraskende sent.
– Det føltes som en sånn «hverken-eller»-greie. Det er kult å lage plater, men å skrive om plater? Men så skjønte jeg jo at det var gøy også, sier han.
Gjennom Universitas ble han mer bevisst på anmelderrollen. Han begynte å lese bredere, oppdage ulike anmeldertyper og posisjoner.
– Da jeg først kom inn, litt via omveier, ble det naturlig å skrive fast. Stort sett én anmeldelse i uka. Man måtte gjøre alt, skrive kultursaker, nyheter, men det var også rom for å skrive mange anmeldelser om man ville. Og det var faktisk ikke så vanlig. Allerede da, rundt 2007–2008, merket man at færre ville være anmeldere enn før. Det er rart å si det, men selv om det allerede er 17–18 år siden nå, føltes det som om jeg kom inn på tampen av noe. Sånn hadde sikkert de som kom noen år før meg også – og de som har kommet etter.
– Hva var det du følte gikk mot slutten?
– Kanskje ikke statusen i første omgang, men trøkket, hvor omfattende fenomenet med musikkanmeldelser i særlig dagsaviser var. Selve anmelderrollen har endret seg. Hvorfor var den så attraktiv før? Det handlet ikke bare om musikk- og sjangerinteresse. Det var en rolle for folk som ønsket å dyrke en stil, folk som likte å mene noe – og være en bestemt type. Den typen ble nok litt mindre tydelig, sier han.
– Da Spotify kom, mens jeg fortsatt var i Universitas, endret mye seg. Det handlet ikke bare om at folk kunne sjekke ut det aller meste selv. En viktig ting med å være anmelder før, var jo tilgangen på plater, en oversikt du ellers kanskje ikke ville hatt råd til. Det var et viktig frynsegode i en form for skriving som ellers ikke er så godt betalt. Med Spotify endret det seg – tilgangen ble plutselig allmenn. Du trengte ikke lenger ta en sånn rolle for å høre alt som var nytt.
Da Roshauw fikk sine første vikariater i dagspressen, var kulturseksjonene langt større enn i dag. Han hadde noen små sommervikariater i Dagbladet, og der var det fortsatt relativt omfattende stoff, både når det gjaldt musikk og antall sider generelt. Likevel var det allerede en følelse blant leserne av at Dagbladet var «over toppen».
– Går du tilbake og blar i de kulturseksjonene, tenker du: “Herregud, klagde vi på dette?” Det burde finnes et ord for det der. Å savne en periode man der og da var misfornøyd med, sier han og smiler lurt. – Det er mye av det for tiden.
– Men tilbake til tiden som anmelder i Universitas. Likte du anmelderrollen – det å befeste en posisjon?
– Ja, jeg likte å anmelde og mene noe. Anmeldelsene i Universitas var ekstremt korte: 1050 tegn uten mellomrom, pluss/minus ti tegn. Du måtte velge ett argument – og gå for det. Eller finne en formlekende måte å nærme deg plassen på. Det ble spisst, og kanskje litt bekymringsløst.
Etter tiden i Universitas gjorde Filip Roshauw noe helt annet. Han startet band, jobbet litt i Nationen, på aktivitetsskole – og som bartender. Han hadde behov for å gjøre noe nytt, og det føltes ambivalent å være både musiker og kulturjournalist samtidig.
I 2016 tok karrieren som musikkskribent en ny vending. Roshauw fikk en rolle i Jazznytt, der Rob Young var redaktør, mens Audun Vinger hadde hovedansvaret for mye av innholdet – særlig anmeldelsene – i tillegg til å skrive mye selv. Roshauw ble i første omgang hentet inn for å jobbe med korrektur og desking, men det tok ikke lang tid før de to oppmuntret ham til å skrive mer selv.
– Det er ganske typisk Audun, egentlig. Han har alltid hatt radar for folk han tror kan skrive. Jeg tror han har vært sånn helt siden han begynte – og det er en viktig egenskap, særlig når man skal finne nye skribenter som faktisk vil skrive om kultur.
Da Roshauw jobbet i Universitas, var det tydelig at flere unge journalister foretrakk å jobbe med nyhetsstoff fremfor kultur. Kulturjournalistikken var allerede på vikende front, og det ble nødvendig å hente skribenter andre steder.
– Kanskje ser man etter folk som formulerer seg morsomt på sosiale medier, eller musikere som har et tekstlig formidlingsbehov. Det er ofte der Jazznytt leter. Egentlig klassisk avislogikk, sier han.
– Så det handler mer om å finne engasjement enn ferdigutdannede journalister?
– Ja. Åsne Seierstad har sagt at hun ble ansatt som korrespondent fordi hun kunne russisk – avisen tenkte det var lettere å lære henne journalistikk enn å lære noen russisk. Det finnes mange varianter av den historien.
– Du mener det å skrive kan læres?
– Absolutt. Det er i hvert fall ikke medfødt. Og det finnes mange måter å være god på. Noen er opptatt av intervjuformen, andre har et essayistisk behov for å formidle, noen har ustoppelig nysgjerrighet og utholdenhet. De fleste av oss er jo språklige mennesker på et vis, men det er ikke sånn at skribenter har monopol på å være velformulerte, sier han, og legger til:
– De jeg kjenner som uttrykker seg aller best, jobber ofte med helt andre ting. Forskjellen er bare at skribenten setter seg ned og gjør det. Det er sånn man blir bedre på de spesifikke formene man møter i en avis, for eksempel.
Allerede ett år etter at Roshauw ble en del av Jazznytt-teamet, ble den nå velkjente fredagsremse-spalten lansert – og fra da gikk det “fra null til hundre ganske fort”.
– Det var Auduns idé, opprinnelig. En enkel spalte med konsertanbefalinger. Da han la det frem, foreslo han at vi kunne skrive annenhver uke, og putte inn noen dagsaktuelle ting.
Nylig gikk Roshauw gjennom de første utgavene i forbindelse med at han katalogiserte alle intervjuene.
– Den første er skrevet av Audun, og er ganske representativ. Den andre er min. Men allerede fra tredje nummer skjønte vi at vi begge kom til å skrive hver uke, og at formatet kunne være mye friere. Vi kunne legge inn spalter, intervjuer, leserbrev – det ble mer enn bare en anbefalingsspalte. Det ble et sted hvor alt kunne få plass, og hvor vi kunne leke med formen, være uhøytidelige og høytidelige om hverandre, zoome veldig langt inn, eller finne noen bredere perspektiver på stoffet.
Duoen skjønte fort at de hadde truffet noe i tiden.

Audun Vinger og Filip Roshauw i klassisk positur. Her ved NTT’s jubileumsfest. (Foto: Camilla Slaattun/Jazz i Norge)
– Selv om vi ikke hadde så mange lesere i starten, møtte vi raskt noen som skjønte nøyaktig hva vi holdt på med. Og da blir det veldig enkelt å fortsette. Det trenger ikke være mange – det holder at noen forstår greia. Det gir en driv, sier han.
– Skrivingen deres har en åpenhet i tonen, kanskje speiler den også den musikalske åpenheten? Dere virker som om dere står på musikerens side og tar leserne med inn i en felles verden.
– Ja, det tror jeg. Bloggen var et overskuddsprosjekt fra starten av. Vi skriver så mye vi orker og vil, og det preger selvfølgelig tonen, sier Roshauw.
– Vi bruker den også til å skrive om dagsaktuelle ting – ikke alltid bare positive, men også konserter vi ikke likte, ubehagelige kulturhendelser, og alt mulig annet. Men tonen… den er nok farget av at dette er noe vi må holde ut med selv. Da blir det mye enklere å følge begeistringen og kicket, og forsøke å formidle noe av moroa og leken som preger disse scenene, og det å gå på konsert.
Roshauw pleier å skrive introen – det han alltid gjør til slutt. Han forteller at han har en liten stemme i hodet som er en slags miks av Filmavisen og fortellerstemmen i Flåklypa Grand Prix: «Hallo alle sammen!» Det starter alltid litt eplekjekt og kvikt, før han ser hvor det bærer videre.
– Noe vi oppdaget tidlig med formatet, er at å publisere bloggen på fredager gjør den til en del av folks helgelesning. Av og til poster vi på lørdag eller søndag, og da får vi noen småsure tilbakemeldinger. For noen er dette en del av fredagsstemningen. Det er egentlig ganske fint å tenke på.
Roshauw mener dette sier noe viktig om kulturjournalistikk generelt. Du kan ikke nødvendigvis konkurrere om folks oppmerksomhet hele uka, men du kan etablere et fast tidspunkt i uka hvor det skapes rom for å dyrke kulturinteressen – eller til og med øve opp interessen. Det er omtrent som med sport: du følger kanskje med hele uka, men lørdag og søndag er det som virkelig vies til kampene.
– Det er lett å bli høytravende når man snakker om kulturjournalistikk – at det skal handle om store samfunnsoppgaver og så videre. Det er også sant. Men jeg tror det like mye handler om å være et tidspunkt for folk. Akkurat som helgeavisene. Noen har lørdagsformiddagen som sin tid, andre har fredag kveld. Det er da de åpner det rommet i hodet.
Faktisk er det et fruktbart premiss å tenke at folk er forskjellige gjennom uka. På mandag er man én type, på fredag en annen. Kulturinteresse er ikke alltid tilgjengelig på kommando. Og kanskje fungerer også kulturjournalistikken som et nødvendig «langsommere hjul» i en verden som ellers er mildt sagt heseblesende?
– Ja, det tror jeg. For min egen del er det veldig verdifullt å skrive Now’s The Time på et bestemt tidspunkt i uka. Selv om vi i prinsippet kan skrive hva som helst, er det noe med plasseringen som gir det mening, sier Roshauw.
– De numrene jeg er mest fornøyd med, er også de som har en miks som jeg ser for meg kan passe inn i folks helg. Et dyptpløyende intervju, et litt lettere et, en eller annen tanke som har slått oss på konsert, en ny musikkutgivelse og kanskje en liste med noen soul-hits eller lignende.
Etter sju år og 290 remser har Roshauw og Vinger brukt mye tid på å dokumentere samtidens musikalske strømninger. Hva ser han nå? Er han enig med Johan Hauknes, som mener vi befinner oss i en «gullalder» for improvisert musikk?
– «Gullalder» får være Hauknes’ ord, og det kan bety mange ting. Men jeg vet at vi aldri hadde kommet ordentlig i gang med det arbeidet hvis det ikke hadde vært høy aktivitet der ute – noe å gripe fatt i, sier Roshauw.
Starten på Now’s The Time, som blogg og idé, henger uløselig sammen med steder som Hærværk og konsertkonsepter som Jazz in Khartoum i Oslo, forklarer Jazznytt-redaktøren. Den første remsa han skrev, handlet om Jazz in Khartoum – og tanken om at det viktigste som skjer ikke nødvendigvis er det som kommer på plate, men utspiller seg kveld for kveld. Du må simpelthen ut for å oppleve det.
– Jeg deler Johans begeistring for hvor mye og hvor forskjellig som foregår, og også hans frustrasjon over at det ikke nødvendigvis når dem som ikke allerede ser på seg selv som jazzinteresserte – men som like gjerne kunne fått masse ut av det.
– «De som vet, de vet»?
– Tja, til en viss grad. Men musikken når jo også fram til veldig mange forskjellige folk. Det er interessant å se på de mer spontane konsertene på steder som Juret og Becco i Oslo, og som Johan også sikter til. De trekker til seg folk som kanskje ikke nødvendigvis er å se på Herr Nilsen eller Cosmopolite. Kanskje er det bare slik at noen konserter på Becco for eksempel passer inn i deres mandag – de blir ikke automatisk konserthunder på lørdager av det, for eksempel. Det sier noe viktig: Jeg tror ikke det finnes ett jazzpublikum. Det finnes mange. Folk som knytter seg til ulike steder, uttrykk og rytmer. De har en musikkinteresse, men den lever kanskje inni noe annet.
Roshauw er derfor litt uenig i påstanden om at jazzpublikummet er noe gitt. Og det er kanskje nettopp derfor man blir frustrert: For det er ikke en scene som gjør seg hemmelig. Den er sosial, leken, utadvendt, og burde derfor vært synlig på mer allmenne radarer.
– Når vi snakker om en krise i kulturlivet, handler det ikke i første omgang om bortfallet av sjangerspesifikke scener og tilbud. Det handler om at det er blitt sjeldnere med kulturstoff som gjør deg nysgjerrig på noe du ikke visste at du var interessert i. Men også stoff som lar deg dyrke en “andrehåndsinteresse” – at du leser deg litt opp på ting som du i utgangspunktet ikke har tenkt å benytte deg av selv i det hele tatt. Å dyrke den oversikten, er litt mindre selvsagt enn jeg tror det var.
Det gamle festivalstoffet i pressen, særlig i sommermånedene, finnes nesten ikke lenger.
– Jeg var aldri på Quart-festivalen, men likevel var jeg der – fordi VG og Dagbladet var der. Jeg var ikke på Moldejazz før jeg ble Jazznytt-skribent, men jeg var på Moldejazz, fordi Terje Mosnes skrev om det, og så videre.
Festivalstoffet ga leseren en allmenn følelse av å følge med når sirkuset var i byen, selv om man ikke var en del av det. Det er noe vi har mistet i dag. Det er de største festivalene – Øya, Tons of Rock og kanskje Palmesus – som får bred dekning. Resten faller utenfor.
– Det er egentlig ganske snevert. Pressen ender opp med en idé om hva som er «relevant», men gjør definisjonen av hva som er “bredt nok” smalere. Vi trodde en stund at vi skulle få et mer mangfoldig offentlighetsbilde, der små scener og kuriositeter fikk større plass. I stedet har også det brede blitt en slags nisje, med noe nesten nevrotisk over seg – det bidrar til å gjøre offentligheten mer forutsigbar enn den trenger å være.
– Og mange musikere og miljøer forblir dermed usynlige?
– Ja, vi vet jo at det finnes mange sterke personligheter og uttrykk der ute – folk det ville vært verdt for flere nordmenn å støte på. Jeg tror det er en av frustrasjonene når vi for eksempel snakker om NRKs kulturdekning i forbindelse med den siste omleggingen. Én ting er de sjangerspesifikke flatene – å ønske seg én time i uka med samtidsmusikk, jazz, metal eller hva enn. Det er viktig å snakke om, det ligger sentrale forpliktelser i å ta vare på den typen fagmiljøer på den måten. Men det jeg savner mest, er at de brede flatene bruker landets mange nisjer, innenfor musikk og andre deler av kultur- og samfunnslivet, til å løfte frem flere folk som det er interessant å støte på – selv om man ikke er kjempeopptatt av jazz, metal, kunsthåndverk eller hva nå enn det måtte være.
Med det mener Roshauw et typete karaktergalleri vi ikke bruker lenger. Dette kunne gjort offentligheten morsommere.
– Hvordan forholder dere dere til disse menneskene som har mye å melde? Hvordan går Jazznytt frem for å formidle deres oppdrag?
– I intervjujournalistikken snakker jeg bare med alle mulige, alt etter hvem som gjør noe, en aktualitet, en musiker vi har begynt å bli nysgjerrige på, hva som ligger i blindsonen vår, hvilken undersjanger vi bør bli flinkere på å løfte frem selv, og hvem vi bør snakke med for å lære mer om hvor de interessante historiene og karakterene finnes. Det er vel også derfor vi ikke bare snakker med jazzmusikere, men forsøker å inkludere popartister, rockere, folkemusikere, musikkvitere og så videre. Alle intervjuer jeg gjør i Now’s The Time er på en måte research også; jeg vet ikke alltid hva det er research mot, men det er en anledning til å snakke med mennesker om hvordan musikk lages.
Roshauw går aldri tom for stoff. Det finnes alltid noe å oppdage. Nå har fredagsremsa publisert nærmere 1000 intervjuer, men likevel føles det som at de aller, aller fleste fortsatt venter på å bli tatt tak i. Og de tar ikke feil. Vinger og Roshauw kommer til dem.
– Siden vi beveger oss mye utenfor jazzen også, føler jeg at vi kan intervjue hvem som helst, om hva som helst. Jazznytt, papirutgaven, er nok litt sobrere i sin tilnærming, samlet og sentrert rundt jazz og jazzkultur, mens Now’s The Time er som et uvant verdenskart der Australia plutselig er i midten – fordi du er vant til det Europa-sentrerte kartet. Plutselig er jazz i midten, popen er fortsatt der, men befinner seg i ytterkanten, og klassisk der nede, eller der oppe. Det er det vi holder på med.
Den viktigste jobben er å ha en tone, forklarer Roshauw. Mye av jobben handler om å dyrke en tone som både kan invitere nye lesere inn, men også gi de som allerede er der en følelse av at det er vits i at de er der.
– Man må finne et sted mellom å stenge døra helt, men heller ikke være så overpedagogisk at folk ikke føler seg sett som lesere som har kommet akkurat til oss.
Dette er noe av hovedutfordringen med kulturformidling i dag, mener Roshauw. Det er lett å bli fanget i empiri og tall som utelukkende handler om hvor mange som leser – og som man ikke når frem til. Men til syvende og sist handler det om følelsen av at det tells når du møter opp. Ingen vil være på en konsert hvor det henger i lufta at arrangøren eller artisten er skuffet over alle som ikke kom. Man vil være et sted der stemningen er: «Yes – du er her, da kjører vi.»
– Hvert nummer av Jazznytt eller Now’s The Time skal man tenke at tells, dette er festen, at de føler at de som lesere er mer enn godt nok publikum.
– Dere er i alle fall ikke interessert i å kutte formatet og gjøre det mer klikkvennlig?
– Nei, men det er ofte tilfeldigheter som skaper sånne gigaremser. Ofte sier Audun at «vi lager en kort denne uka», og så kommer vi til onsdagen der han har kastet inn tre nye ideer, eller noe som har aktualitet og som MÅ komme nå.
Her må jeg gjøre en liten parentes for å illustrere energien i Jazznytts univers. Under et nylig kritikerkurs møttes en rekke redaktører og erfarne skribenter fra musikkmiljøet. Alle fikk i oppgave å skrive et kort avsnitt til et nyhetsbrev. Der de fleste leverte noen linjer, leverte Filip Roshauw en full A4-side. Et godt bilde på hva som kan skje når man forplikter seg til å levere – igjen og igjen.
– Et godt tips til unge skribenter, kanskje: Å sette seg ned og faktisk gjøre det?
– Hehe, ja, det er noe både jeg og Audun liker. Å jobbe med en jevn rytme – «nå må vi fylle dette med noe» – skaper en form for kreativt press. Det tvinger oss til å skrive om ting vi ellers ikke ville skrevet om. Og da kan man snike inn små forsøk på poetisk skriving også. Folk har jo kommet til vår fest – da byr vi på det vi har, sier han, og utdyper:
– Det at det er en fast spalte gir en frihet. Jeg kan snike inn ting som ikke ville fungert som egne saker. Ikke alle har lyst til å lese mine tanker om musikk og natur, eller om norske iskremer, om tyske skihoppere eller hva enn. Men hvis det ligger nederst i en remse med en plateanmeldelse og litt annet, så glir det inn – noen får lese det også, om de vil. Det at alle sakene henger sammen i en remse som man scroller seg gjennom, skaper en tilbakelenthet som er ganske sjelden i nettjournalistikken. For de fleste saker har jo bedt om å bli lest før man klikker på den – og da er det vanskeligere å innta rollen som en tilbakelent skribent. Hehe.
Det er fint å ha en følelse av fellesstoffet, og så kan man spinne litt på siden. Det gir arbeidet en fasong, og skaper en tilknytning mellom leser og dem som skriver.
– Det kan jeg merke, at kulturmedier som ikke har det, hvor man ikke kan føle hva som er i midten her, hva som er fellesstoffet, kan bli litt vanskelig å ta inn. For de fleste aviser er det nyttig med en forventning om hva som skal eller bør stå der – så kan man heller dytte imot det, prøve å dekke det på en uventet måte.
Jeg spør Filip Roshauw om han er optimistisk på vegne av norsk kulturjournalistikk i 2025. Han tenker seg om, før han svarer kort og godt:
– Vi får se.
Han utdyper:
– Det skapes utrolig mye god musikk i Norge i dag. Men gapet mellom alt som lages og det som faktisk blir fanget opp av en slags felles offentlighet, har vokst. Dels fordi det rett og slett lages mer, men også fordi fellesflatene har blitt mindre. Og det gapet, det tror jeg er farlig.
Roshauw mener konsekvensene av et slikt avvik kan bli større enn man aner – ikke bare for musikklivet, men også for legitimiteten til kulturpolitikken.
– Hvis det gapet blir stort nok, risikerer vi at hele ideen om en offentlig støttet kultur mister forankring. Da forsvinner noe av forståelsen av hvorfor vi har den i utgangspunktet. Det er en større diskusjon, men også en bekymring som stadig melder seg.
Han viser til et sitat han nylig kom over igjen, fra Dag Solstad på 90-tallet:
– Solstad skriver et sted at han føler han ikke lenger har lesere, bare ensomme konsumenter. Man kan diskutere hva han mente med det, men for min del kjenner jeg meg igjen. Jeg tror at min oppgave, som skribent, ofte handler om å gjøre lytteren litt mindre ensom.
– På hvilken måte da?
– Delvis ved at teksten kan fungere som en slags kamerat: «Har du hørt dette?» eller «Hva synes du om dette?» Men også ved å sette musikken i en større sammenheng. Det handler om å vise at du ikke lytter alene, at andres lytting også betyr noe. En konsekvens av strømmetjenestene er at alle har ansvar for seg selv og sin egen lytting, der ingenting annet oppleves interessant. Du trenger ikke å forholde deg til hva andre hører på.
Han trekker fram et konkret eksempel som han mener har fått for lite oppmerksomhet:
– Album og plater har sluttet å være en av de vanligste gavene vi gir hverandre. Det var jo en helt vanlig ting før, å gi hverandre musikk, et album. Jeg løste de fleste problemene mine med julehandelen på platesjapper, for ikke å snakke om bursdagsgaver til jevnaldrende. Nå er det mye sjeldnere, man kan ikke være sikker på om de man gir til har avspillingsmuligheter, om CD’en eller LP’en blir noe som støver på hylla. Det sier noe om hvordan vi har sluttet å bruke musikken til å nå hverandre.
Jazznytt-redaktøren pleide å kjøpe mange julegaver på Tiger og Platekompaniet. Noen gaver kjøpte han fordi han likte musikken selv og ønsket å dele, men også som en sosial handling: «Hva liker denne personen?», «Hva kan de kanskje komme til å like?»
– I den sammenhengen spilte også musikkpressen en viktig rolle. Det er nok en misforståelse at alle for eksempel leste Dagbladet for å finne ut hva de selv skulle høre på til enhver tid. En gammel rocker brydde seg kanskje ikke om hva avisen mente om det siste Deep Purple-albumet, han ville finne det ut selv. Men for å finne ut hva han skal gi til en niese eller nevø på 16, som hadde en musikkinteresse som denne tenkte rockeonkelen ikke helt forsto seg på, tror jeg en anmeldelse kunne bety mye mer.
Når Roshauw tenker på kritikkens rolle i dag, ser han gaven som en mellommenneskelig handling. Smak har vi alle rett til å ha, men vi kan også ha noe å hente på å forholde oss til andres smak.
– Selv er jeg pessimist når det gjelder de brede, overordnede tendensene. Jeg tror noe glipper. Kulturoffentligheten har endret seg; den er blitt mer privat og fragmentert enn før.
Samtidig blir han optimistisk når han drar på konserter og er til stede der kulturen faktisk skjer. Da tenker han: «Ja, dette er levende!» I Jazznytt har de mulighet til å veksle mellom pessimistiske betraktninger og idealistiske grep. Redaksjonen bygger rundt en scene, et fysisk og sosialt mangfold. Da føles det ekte. Leseren, lytteren – de finnes.
– Jeg er pessimist på makroplan, men tror det går an å overleve – kanskje i grøftekanten, sier han og smiler lurt.
Roshauw medgir at den nåværende diskusjonen om musikkjournalistikken er viktig. Samtidig innrømmer han at han gleder seg til å snu ryggen til debatten og bare fordype seg i noe han virkelig er interessert i.
For selv om det finnes reelle utfordringer – økonomi, distribusjon, honorarer – kan det være klokt å ignorere virkeligheten litt av og til.
– Det er faktisk et alternativ å drømme eller skape noe uten å forholde seg for mye til virkeligheten. Jeg har overvært flere debatter og kurs som tar opp det vanlige spørsmålet: Er tidsskriftenes tid forbi? Jeg skjønner hvor spørsmålene kommer fra. Men samtidig tenker jeg: Om du starter et nytt og vitalt tidsskrift i dag, finnes det et alternativ – du kan velge å styre unna disse metadiskusjonene og bare sette i gang. Skrive. Finne din plass. Eksperimentere, leke. Jeg sier ikke at det er lett, for utviklingen er som den er. Men jeg mistenker at det kan være noe litt leser-frastøtende i å fokusere på umuligheten i oppgaven hele tiden, i hvert fall for min egen del. De som leser oss har jo møtt opp for å oppleve noe med mening, ikke lese nødandrop hver eneste uke. Selv om det blir noen sånne også.
Dette gir kulturpressen større sjanser til å overleve, mener Roshauw, så lenge du ikke får et nevrotisk forhold til tidsånden. Det handler om å forstå sin rolle og gjøre den relevant. Sjeldent kommer ting «gitt» ovenfra. Det ville vært absurd å erklære at tidsskriftenes tid er over. Til syvende og sist legitimerer man sitt eget arbeid. Du må hente lisensen fra deg selv.
– Hva er verdien av musikkjournalistikk i dag? Det er nettopp det vi skal svare på, i teksten, i stoffet, slik at leseren føler: «Denne skribenten, dette tidsskriftet, ga meg noe.»
– Forskjellen fra 90-tallet er at det ikke lenger er en selvfølge at kulturjournalistikk har sin plass. Før hadde så godt som alle aviser dette stoffet. Kraften lå i nettopp denne selvfølgeligheten. Nå er ingenting gitt. Men oppgaven er den samme: hvordan du løser det, er opp til deg selv.
– Jeg tror man må ville det.
– Hjelper det å ikke ta rollen for gitt?
– Ja. Du kan ikke være han som ikke gjør research eller prøver noe nytt. Det handler om å gjøre seg interessant – ikke bare med sterke meninger, men med hva teksten faktisk inneholder. Du har din egen lytting og lesning, og den må du være ærlig om, sier Jazznytt-redaktøren.
Men god kulturjournalistikk gir også plass til andre perspektiver. Du kan diskutere med deg selv: «Denne konserten eller plata er en god anledning til å løfte fram noe jeg har gått og tenkt på. Har du lagt merke til hvordan denne musikeren gjør det der?» Det finnes mange ting folk tidligere ikke var så opptatt av, men som musikere og skribenter i dag kan boltre seg i.
– Å synliggjøre prosesser, detaljer og sammenhenger – hele den store verdenen rundt musikken som kanskje tidligere var mindre synlig – er kulturjournalistikkens oppgave i 2025. Det finnes mye der. Og det er verdt noe.

Ballade klassisk: Triumfklang og Mozart for økt livskvalitet
Klinger symfoniorkestrene for likt? Og hva har Helseth puttet i trompeten denne gangen? Dette, og mer til funderer Ola Nordal på i denne utgaven av Ballade klassisk.

Tid og kunstnerliv: Radiotaushet
– Jeg vil ikke ha radiotaushet. Jeg vil ha radioaktivitet!, skriver dirigent og skribent Cathrine Winnes i denne utgaven av spalten "Tid og kunstnerliv", og hiver seg på radiobølgen av en kulturdebatt som ikke slutter å koke.

Kulturrådets ærespris 2025 til Dissimilis Norge
– Dette er en organisasjon som har vært med på å forme menneskesynet i Norge, sier Sigmund Løvåsen, rådsleder i Kulturrådet.

Komponistforeningen klager NRK inn til Kringkastingsrådet på ny
– Dette er ikke et forsvar for noe gammelt og konservativt, men et sug etter noe ekte, viktig, nytt, friskt og interessant, sier styreleder Knut Olaf Sunde.

Sibeliusprisen 2025 til dirigent Edward Gardner
Musikksjefen ved Den Norske Opera & Ballett er en utpreget Sibelius-ambassadør, både i Norden og internasjonalt, sier prisutdeleren.

Pianist Liv Glaser 90 år: – Jeg har vært så heldig
BOKANMELDELSE: Liv Glaser fylte nylig 90 år. Samme dag kom biografien om henne. Og at pianisten har vært heldig med sin biograf, det er sikkert, skriver kritiker Bodil Maroni Jensen.