Liv Glaser. Toner i lys og mørke
Av Marion Hestholm
Bodoni Forlag, 23. september 2025
288 sider
Bodil Maroni Jensen er musikkjournalist, kritiker og forfatter, og skriver jevnlig for Ballade. Hun var musikkjournalist i NRK i 30 år, før hun gikk frilans i 2015. (Foto: Morgane Fauconnier)
«Jeg har vært så heldig», er noe Liv Glaser gjerne sier om sitt liv, skriver Marion Hestholm i forordet. «Hell» var likevel ikke det første som falt forfatteren inn, da hun ble kjent med Livs historie. Men at Liv Glaser har vært heldig med sin biograf, det er sikkert.
Liv Glaser fylte 90 år 23. september. Dagen ble feiret med jubileumskonsert i Universitets aula i Oslo, der Liv selv spilte hammerklaver og flygel den første timen av konserten.
Biografien Liv Glaser. Toner i lys og mørke ble lansert ved samme anledning. En fengende, betagende og lærerik komposisjon med flere temaer som klinger samtidig og som slik er med på å forklare og oppklare hvordan livet kan endre seg fordi betingelser og omgivelser endrer seg. Biografien er derfor mer enn livshistorie. Den er også krigshistorie, musikk-, kultur- og samfunnshistorie.
Fortiden i nåtiden
Etter et personlig forord går forfatteren rett inn i en datert situasjon i 1977. Hun forteller i presens, i tredje person, i Livs sted: «Det er nesten to år siden forrige konsert, og inntil ganske nylig var hun helt sikker på at hun hadde forlatt konsertpodiet for godt.» Et frempek. Vi kommer dit i historien, men først tilbake til barndommen.
Liv Glaser i samtale med Marion Hestholm, 2025. (Foto: Bodoni Forlag)
En underliggende fortelling i boken kan settes på formel: fra datidens omskrivinger via sammenbrudd til åpenhet om hendelser på livets vei. Denne historien er i seg selv lesverdig. Hvordan «ferie» og «gjemsel med voksne» dekket over at barnet Liv måtte flykte til Sverige under krigen, fordi hun var datter av en jøde. Om hvordan traumer fra barndommen kombinert med langvarig hardt kunstnerisk arbeid, som student og som konsertpianist, satte et foreløpig punktum for en pianistisk karriere.
Biografien Liv Glaser. Toner i lys og mørke er skrevet av Marion Hestholm, musikkjournalist i NRK i snart 25 år. Blurben på forsiden er et sitat fra Leif Ove Andsnes, som sier at boka er «en levendegjøring av Liv Glasers forbausende dramatiske liv, etterkrigstidens krevende kjønnsroller og hennes musikalske pionérarbeid». (Foto: Leif Blichfeldt - omslag ved Stig Moe, Aksell)
Boken har i praksis to deler, uten at det markeres i innholdsfortegnelsen. Vi forstår det når vi leser. Første del går frem til 1980. Den neste, betraktelig kortere, er datert juni 2024. I denne delen møter vi Liv i dag. Vi erfarer hennes åpenhet. Hun reflekterer over mange av de hendelsene vi nå er blitt kjent med, pluss fyller ut bildet av livet etter 1980.
Dermed forstår vi hvordan hun har kunnet fortelle til forfatteren om hendelser og episoder tilbake i tid, også om forhold det ikke var vanlig å snakke om den gang. Tidene har forandret seg, ikke minst for en som har levd i nitti år. Og Liv Glaser har fulgt med tiden.
Liv Glaser ved pianoet, søsteren Berit på fiolin. (Foto: Privat)
Biografien er i korthet denne: Liv Glaser ble født inn i en musikerfamilie. Moren, Kari Marie Aarvold Glaser, var pianist, og faren, Ernst Glaser, var fiolinist og konsertmester i Oslo-filharmonien. Liv begynte å spille piano ved Barratt Due musikkinstitutt da hun var fire. Etter hvert danset hun også ballett, i fem år, men valgte pianoet.
Hun satset for fullt da hun var seksten og begynte hos datidens fremste pedagog her hjemme, Robert Riefling. Tjueen år gammel kom hun inn ved Konservatoriet i Paris, studerte der i tre år, vant førstepris både som solist og som kammermusiker, og fortsatte å ta timer samme sted et år til.
Debuten i Universitetets Aula i Oslo i 1960 var starten på en stor karriere, både i Norge og i utlandet. Hun oppsøkte videre noen av de fremste pedagogene internasjonalt, studerte også et år i Moskva. Hjemme var hun kjent langt utenfor konsertsalen, som den medieyndlingen hun var. Tjueni år gammel fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats i norsk musikkliv.
Liv Glaser ca 1965, med hennes håndskrevne hilsen til Lillebil (Ibsen?) på. (Foto: Oslo Museum - Teaterhistorisk samling)
I 1967 laget Carsten E. Munch et portrett av henne i NRK fjernsynet. De to ble et par, giftet seg etter noen år og fikk en datter i 1972. Liv hadde da allerede begynte å undervise, på Barratt Due først og i 1973 på den nyopprettete Norges musikkhøgskole, samtidig som hun fortsatte med konsertvirksomhet.
Karrierekvinne var det verste av alle skjellsord.
Det ble et krysspress mellom forventninger hun selv hadde til rollene. Etter å ha vært borte fra musikklivet i to år, på grunn av sykdom, var hun tilbake med store solistoppgaver i 1979. Senere tok undervisning mer av tiden hennes, og ikke minst studier i historisk fremføringspraksis, i Wien, Salzburg og ved Cornell-universitetet i staten New York. Liv Glaser er internasjonalt anerkjent for sitt banebrytende arbeid innen tidsriktig fremføring på historiske klaverinstrumenter.
Samtaler er bokens grunnstoff
Boken er basert på Livs egne ord i samtaler med forfatteren de siste få årene. Vi er til stede i barne-, ungdoms- og voksne år, gjenfortalt noen ganger i presens, andre ganger i preteritum. Skiftene er virkningsfulle.
Vi kommer tett på i presens, der Liv er hovedkilden og forfatteren dikter videre med hennes ord, respektfullt, med innlevelse og troverdighet overfor det fortalte. I kapitlene i preteritum får vi flere kilder, i tillegg til hele tiden Liv selv.
Les også: «Søsken forsker i Schubert», om Liv og Ernst Simon Glasers CD-utgivelse i 2004
Mer og mer utover i boken trer også forfatterens stemme frem. Hestholm kommenterer og forklarer – for yngre lesere og som påminning for andre – hvilke forventninger omgivelsene hadde til en kvinnelig kunstner for femti-seksti år siden. Selv Liv anså i unge år «ekteskap og pianistkarriere som uforenlig for en kvinne». Karrierekvinne var det verste av alle skjellsord, nevner hun.
Men hjemme hadde hun støtte. Moren var konsertpianist med to barn og hadde alltid sagt at Liv måtte holde karrieren ved like selv om hun fikk barn. Konvensjoner og motstridende holdninger som dette fremstår likevel som medvirkende til det presset Liv Glaser følte hun sto i, som utøver, pedagog og småbarnsmor på 1970-tallet.
Harde studieår
Innsynet boken gir i den pedagogikken som var rådende i Liv Glasers studieår, er også viktig for å forstå hennes karriere og tiden hun levde i. Hun fikk den beste klaverundervisning hun kunne få, på 1950-tallet. Likevel var det nærmest et «ritual», skriver Hestholm, at «man skulle brytes ned på timen, for så å bygges opp».
«Jeg vet du gjør ditt beste; spørsmålet er: Er det bra nok?»
Dette gjaldt for timene ved Konservatoriet i Paris, med den berømte pianisten og pedagogen Vlado Perlemuter. Et jernhardt arbeidsregime, betegnes det som. Fire harde år fulle av vond samvittighet, forteller Glaser om i ett av sine mange portrettintervjuer, gjengitt i boken. Og den dårlige samvittigheten kom bare hun var «utenfor synsvidde av klaveret». En kommentar fra Perlemuter til Liv, fremført foran hele klassen, står klart i minnet: «Jeg vet du gjør ditt beste; spørsmålet er: Er det bra nok?»
Omslaget på Liv Glaser og sopran Ann-Helen Moens utgivelse Mozart Lieder Freundstücke fra 2021. «Moen og Glaser balanserer uanstrengt på knivseggen mellom vakkert og trist, og gjør sangen – avslutningssporet – til platens høydepunkt,» skrev Ballades anmelder, Maren Ørstavik, da den kom ut. (Foto: Simax Classics)
Marion Hestholm har bakgrunn som radiojournalist. Som forfatter bruker hun sine trente ører for å lytte etter det i Liv Glasers fortelling hun kan forstørre for å tegne et tydelig bilde av henne. «På sekstitallet kunne man regne med at de fleste klassiske konserter ble anmeldt», skriver hun, igjen påminnende og opplysende. Hun går grundig til verks og analyserer anmelderspråket, særlig det som var tonen i begynnelsen av Glasers karriere.
«Du får meg til å tro at kvinner ikke kan spille denne sonaten.»
Det var en tid, 1960-tallet, hvor (mannlige) kritikere helt uten videre kunne gi uttrykk for at kvinner hadde naturlige begrensninger som utøvere, som denne, etter at Liv Glaser hadde vært solist i Griegs a-mollkonsert: «Den maskuline myndighet som kreves i enkelte partier, kunne hun da heller ikke greie å frembringe.» Da klinger nok en kommentar fra Perlemuter med: «Du får meg til å tro at kvinner ikke kan spille denne sonaten.» Kommentaren falt da Glaser hadde tatt turen til Paris for å spille gjennom debutprogrammet for ham, blant annet Beethovens opus 111. En knusende dom å få, forteller Glaser i boken.
«Kvar slått er ei verd,» sier musiker, pedagog og kunstner Håkon Høgemo. Høgemo og professor og mangeårige klaverpedagog Liv Glaser var lenge kollegaer ved Norges musikkhøgskole (NMH). (Foto: Brian Cliff Olfuin/NMH)
Som lærer selv er Liv kjent for å se etter det i studentens spill som det kan bygges videre på. Hun har for all del villet unngå, skriver Hestholm, å videreføre det «hun selv hadde opplevd som nedbrytende. Studentenes ve og vel skulle komme i første rekke».
Struktur og gjenfortelling
Det kan være utfordrende å strukturere et materiale som er fortalt. I denne boken tåler vi noen sprang og gjentakelser. Det gir autentisitet. Det var slik Liv fortalte det.
Men noen partier kunne antagelig tjent på en gjennomskriving til. At Liv kan oppleve et langt verk som bare å ha vart i to minutter, fordi hun har vært helt borte, i musikken, er et fint bilde, men nevnes en gang eller to for mye. Avslutningen på noen av kapitlene er litt stutte, som om forfatteren ikke har mer å si enn en gjenfortelling av en litt pregløs informasjon. Kanskje hun har følt en forpliktelse til å ta med mer av det stoffet hun har fått, enn det som burde med? I så tilfelle er det høyst forståelig, men kill your darlings gjelder, som alltid.
Vi er bortskjemt med nydelige, levende tidsbilder i teksten, som dette: «Ute fra gaten hørtes noen ganger de store hestevognene fra Frydenlund bryggeri som ruller over brosteinene, en sjelden gang en bil …». Derfor skurrer det når Hestholm gjengir Liv med å si at den nervepirrende debuten kunne gå «så monumentalt på trynet», men at hun etter hvert merker at hun «surfer på bølgetoppen» i det siste verket i konserten. Var det språket i 1960? Fordi tonen ellers er så musikalsk i boken, kunne flere av disse nyere ordene, når handlingen ligger i en annen tid, vært luket bort. Og det skurrer også at Liv lærte seg street-smartness i Paris …
Suksess og forsakelse
Boken har et fortellerdriv som kan få lesere til å sluke sidene om Glasers pianistkarriere og suksesser, «en nesten ubrudt kjede av uforglemmelige opplevelser», som hun sier selv i et intervju.
Liv og faren Ernst Glaser. (Foto: Privat)
Betegnende er samtidig noen setninger fra TV-portrettet i 1967, lest av fortellerstemmen i programmet. La meg tippe de er formulert av produsenten selv, han som forsto henne og respekterte henne, og som ble hennes ektemann:
«Dette er det utvendige livet, som ofte springer en i øynene når man glemmer at det egentlig er et liv i forsagelse, at det gjennom det hele går en intens arbeidsinnsats».
I 2018 ble Liv Glaser tildelt Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, «for sin omfattende og svært betydningsfulle innsats for norsk kulturliv».
Flere biografier
Det vil overraske om det ikke kommer flere bøker fra Marion Hestholm. Hun skriver engasjert, inspirert, presist og med bred kunnskap. Og det som hever Glaser-biografien ytterligere: hun har klart å skape litteratur av Livs ord.
Marion Hestholm har vært musikkjournalist i NRK siden 2001. Hun har doktorgrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo og er utdannet pianolærer fra Norges musikkhøgskole. (Foto: Bodoni Forlag)
At det knapt forskes på temaer innen det klassiske musikkfeltet her til lands, gjør musikkbiografien som sjanger viktig ved at den bidrar, på sitt vis, til musikkhistorien.
Tidligere i år ga Hilde Holbæk-Hanssen ut Det som er riktig i øyeblikket. En biografi om Eva Knardahl, og i 2021 ga pianisten Håkon Austbø ut sin selvbiografi Motstrøms. Men vi har flere betydelige norske musikere, utøvere og komponister, med lange karrierer. Hvem skriver, og hvem utgir? Her ligger stoff og venter.
Komponistforeningen klager NRK inn til Kringkastingsrådet på ny
– Dette er ikke et forsvar for noe gammelt og konservativt, men et sug etter noe ekte, viktig, nytt, friskt og interessant, sier styreleder Knut Olaf Sunde.
Sibeliusprisen 2025 til dirigent Edward Gardner
Musikksjefen ved Den Norske Opera & Ballett er en utpreget Sibelius-ambassadør, både i Norden og internasjonalt, sier prisutdeleren.
Bjørnar Habbestad - et tilbakeblikk på åtte år i nyMusikk
Bjørnar Habbestad trer av som kunstnerisk leder for nyMusikk denne høsten. Ballade viderebringer intervjuet nyMusikk gjorde med ham nylig, et tilbakeblikk i arbeidet for foreningen til fremme av ny kunstmusikk og lydkunst.
Ballade jazz: Det vibrerer mellom oss
Frå pianofragment til songbare melodiar, frå kompromisslaus fridom til drøymande indieuttrykk – fire ferske album som opnar vidt ulike rom for lytting.
Carl Ninian Wika ny orkestersjef for Arktisk Filharmoni i Bodø
Arktisk Filharmoni har styrket laget med leder- og orkesterkompetanse fra egen landsdel. I januar trer Carl Ninian Wika inn som ny orkestersjef i Bodø.
Hekla Stålstrenga fyller 20 år: – Vi har jævlig stor respekt for publikum
Hekla Stålstrenga markerer 20 år med albumet Heimført. Vi møter vi bandet for å se tilbake på den eventyrlige reisen, fra bobil-turné til sjangeroverskridende suksess.
