Pianist Håkon Austbø fotografert under utdelingen av Lindemanprisene på Norges musikkhøgskole i oktober 2021. (Foto: Knut Utler)

Håkon Austbø: Evig outsider

ANMELDELSE: Håkon Austbøs memoarer tilbyr et nært blikk på et turbulent musikerliv.

Kalender

Engegård, Svendsrud og Haugen trio i Trysil

13/04/2024 Kl. 15.00

Innlandet

Operapub på Grønland Boulebar

13/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera

13/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

Les også utdrag av Austbøs bok, kapittelet «Elitekultur?» – om medias musikkdekning, omlegginger av kulturinstitusjoner og kunstnerisk kvalitet.

Pianist Håkon Austbøs Motstrøms. Refleksjoner over et musikerliv ble gitt ut på forlaget Solum Bokvennen i november 2021. (Foto: Solum Bokvennen / Ivan Tostrup)

 

Det er ikke gitt at en hvilken som helst norsk pianists memoarer skal bli til særlig god lesing. Men Håkon Austbøs Motstrøms: Refleksjoner over et musikerliv er en slående ærlig fortelling om en særegen kunstnerisk personlighet i møte med en forholdsvis rigid musikkindustri. 

Med både hissig selvforsvar og naken selvkritikk lar han leseren komme tett på gjennom de nesten seks tiårene han har vært aktiv som musiker. Samlet sett gir det et bilde av pianisten Austbø som outsider – en noen ganger villet posisjon, men oftere ikke – og hans ikke helt vellykkede kamp for å slå gjennom i den internasjonale eliten av klassiske pianister.

Den karakteristiske spillestilen hans har skilt seg ut, ofte til begeistring, men også til kritikk

Passet aldri inn
Håkon Austbø innehar en posisjon i norsk musikkliv som til en viss grad er bygget på at han egentlig aldri har passet helt inn i den. 

Siden oppveksten i Kongsberg har han bodd mesteparten av sitt voksne liv i utlandet, for det meste Nederland. Repertoaret han har engasjert seg i, spesielt Messiaen og Skrjabin, har ikke hatt noen sterk kultur her til lands. Den karakteristiske spillestilen hans har skilt seg ut, ofte til begeistring, men også til kritikk, og han har blitt droppet av mer enn én agent. Og hans egne overbevisninger har ført til at han har trukket seg fra undervisningsstillinger både ved Konservatoriet i Utrecht og Universitetet i Stavanger.

Austbø er med andre ord verken en person eller en musiker som former seg etter andres forventninger. Når man ser på det i ettertid, slik Austbø gjør her, er det ingen overraskelse at det har ført til friksjon.

 

Pianist Håkon Austbø er verken en person eller en musiker som former seg etter andres forventninger. Når man ser på det i ettertid, slik Austbø gjør i boka Motstrøms, er det ingen overraskelse at det har ført til friksjon, skriver Ballades anmelder, Maren Ørstavik.  (Foto: Ivan Tostrup)

Som leser sitter man likevel ikke igjen med en følelse av at Austbø burde tilpasset seg mer. Han forsvarer seg godt, og en del av anklagene hans mot den klassiske konformiteten er treffende. Om en konsert i London i 1974 der flere kritikere var åpent negative til hans tolkninger av Schubert, Brahms og Beethoven, skriver han:

Nå hadde jeg altså fått min karriere kuttet tvert av som en følge av min tolkning av klassikerne. Hva skulle jeg ha gjort? Tilpasset mine tolkninger til den herskende smak, eller unngått å spille det klassiske repertoaret? Det første ville ha vært moralsk forkastelig, det andre muligens klokere. I årene som fulgte ble jeg tvunget til å søke meg til den nisjen hvor slike fastlåste mønstre ikke fantes: I det moderne repertoaret og samtidsmusikken.

Gjennom boken demonstrerer han også en ukuelig tro på sin egen visjon som er vanskelig å la være å beundre. Gang på gang velger han sin egen estetiske overbevisning framfor «den herskende smak», og gang på gang virker han like overrasket og skuffet over at det ikke slår an så mye som han hadde håpet og trodd.

Bransjekritikk
Dette er ikke sutring fra en pianist som bare ikke var «god nok». Enhver som har hørt Austbø spille vet at det ikke er tilfelle.

Språket i den klassiske musikktradisjonen (…) er upresist, stammepreget og ypperlig rigget til å skape et innenfor/utenfor-bilde

Samlet utgjør flere av historiene en krass bransjekritikk som bør få flere av oss i musikklivet til å tenke oss om. Han oppsummerer det selv i et intervju med Dag og Tid om boka fra like før jul:

– Det dreier seg om eit stort apparat kringom i verda, styrt av mektige kapitalkrefter. Dei er ikkje interesserte i å bli utfordra, men vil heller at det publikumet dei får inn i salane, skal få stadfest sin smak. Då oppstår ønsket om at ei tolking skal likne på ei anna, ei som ein kjenner frå før. Såleis er det mitt inntrykk at orkestra og musikarane blir meir og meir like over heile verda. Det tydelege særpreget er blitt borte, uttrykket meir straumlinjeforma.

Uavhengig av akkurat Austbøs plass i disse konsertsalene, er dette en betraktning det er vanskelig å være uenig i. De fleste vil være enige om at personlighet er en god ting, men rommet for variasjon for klassiske musikere er lite. Jeg kjenner det i alle fall godt igjen. Som klaverstudent i Norge og Tyskland på 00-tallet stod kampen mellom personlighet og «god smak» sentralt, hvor det siste stort sett vant. Som kritiker i dag hører jeg hvor slående likt så mye av standardrepertoaret spilles, samtidig som jeg vet hvor lett det er å henge ut noen for å velge alternativt.

Det er ikke så rart. En ting er de kommersielle bransjekreftene Austbø nevner. En annen er språket i den klassiske musikktradisjonen, som er upresist, stammepreget og ypperlig rigget til å skape et innenfor/utenfor-bilde. Forståelsen av begrep som musikalitet, ekspressivitet og nettopp personlighet er til en viss grad subjektive, men styres likevel av en slags kjerne i feltet, de rådende personer og institusjoner. Musikere som Austbø, som åpenbart har andre ideer om disse kvalitetene, er for lett å avfeie som alternativ.

LES OGSÅ: Håkon Austbøs artikkel skrevet på bestilling fra Norsk kulturråds forskningssatsing «Kunst, kultur og kvalitet» (2015), «Om kvalitet i musikalske framføringer»

Medgang og Messiaen
Men det er ikke bare motgang. I boka tar han også for seg sine møter med den franske komponisten Olivier Messiaen. Austbø vant Messiaen-konkurransen i Frankrike 1971, og har blant annet spilt inn det komplette klaverrepertoaret på plateselskapet Naxos – et dårlig betalt, men kritikerrost og bredt distribuert prosjekt som har vært med på å sette Austbøs Messiaen-tolkninger på kartet i flere tiår. 

Han forteller også om slengbukser og politisk vekkelse i Paris på 60-tallet, travle konsertår i Nederland, solistoppdrag med Amsterdam Concertgebouw og Bernard Haitink, samarbeid med koreograf Jiri Kylian, turneer med Trio du Nord og invitasjoner til festivaler og konkurranser over hele verden. Senere også en vridning mot mer sjangermessig åpne prosjekter: som samarbeidene med skuespiller Juni Dahr på 90-tallet og det spesielle LUCE-prosjektet – realiseringen av fargestemmen i Skrjabins «Prometheus – Poème du Feu». Og ikke minst det kunstneriske forskningsprosjektet «Den tenkende musiker» på Norges musikkhøgskole. 

Innimellom disse nevnes en lang rekke flere, og for en utenforstående leser kan det lett bli mange navn, erindringer av enkeltsamarbeid, referanser til personer som kun er innom historien én gang. Selv Messiaen, som er nevnt 106 ganger i teksten, fremstår litt tåkete. Det hadde vært interessant å se ham som en tydeligere figur, ikke bare indirekte sitert og vagt beskrevet.

Potent privatliv
Om slike gjennomganger kan bli litt oppramsende, er fortellingene om de personlige relasjonene desto mer potente. De er korte og brutale, som når hans første kone og spillepartner forlater ham i 1975:

Etter en stund reiste hun seg fra bordet, tok en veske som åpenbart hadde blitt pakket på forhånd og spaserte ut av huset. Det ble slutten på vårt ekteskap, og dermed også på duoen.

Og selv om Austbø åpner for at han kan ha noe skyld i både dette og det påfølgende ekteskapshavariet, får motparten røff behandling:

Det viste seg at Kee hadde en elsker, og hun la ikke skjul på at forholdet kunne bli truende for ekteskapet vårt. Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg hadde nok selv hatt mine små sidesprang, men tenkte aldri på å forlate henne.

Disse historiene blir ikke utbrodert, ei heller hvordan datteren Elin informerte sin far om hvordan han «hadde sviktet som omsorgsperson». De er for så vidt ikke relevante for boken som musikalsk selvbiografi, kan man innvende. Men som en del av et tilbakeblikk på et levd liv, er de med på å understreke det som er bokens store styrke: En ærlig gjennomgang av egne valg og konsekvensene av disse.

Viktig blikk
Motstrøms er en god historie, godt fortalt. Mye av boken ble skrevet før pandemien traff våren 2020, men en del virker redigert i ettertid. Kapitlene innledes ofte med en scene fra de siste årene – en reise til Nederland for å besøke barnebarn, et møte med en publikummer, en tur i fjellet – før han dykker tilbake i historien. Det er et fint formgrep som knytter historiene til dagsaktuelle temaer, som klima, politikk, teknologi, kunstnerisk kvalitet og musikkundervisning. Austbø har meninger om mye, og det er ikke uinteressant lesing.

Håkon Austbø (Foto: Haagsche Courant)

Og ja, dette er en fortelling om oppoverbakke, om å kjempe i motvind, bevege seg motstrøms. Man kan kanskje få en viss følelse av at Austbø skulle ønske at i hvert fall noen ting var blitt annerledes. Men det er også en påminnelse om hvor viktig outsiderblikket er som korreks til mainstreamen. Kanskje er en av Austbøs viktigste bidrag til musikkmiljøet nettopp det at han opererer i periferien av det gode selskap, han pirker i den gode smak – slik vesentlige kunstnere alltid gjør. 

En ærlig gjennomgang av egne valg og konsekvensene av disse.

Hvordan hadde norsk musikkliv sett ut om han hadde blitt professor på Musikkhøgskolen den gangen? Hvordan ville internasjonalt musikkliv sett ut dersom takhøyden var stor nok til at musikere som Austbø hadde en klar plass? 

Det er umulig å si. Men det estetiske manifestet som Motstrøms er, viser at han bærer på et tankegods som fortsatt føles revolusjonært, og at han fortsatt er tro mot kjernen i det. Resten er bakgrunn.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.