Pianist, pedagog og professor Liv Glaser har hatt en aktiv karriere siden 1950-tallet, her hjemme og internasjonalt. Nå er hun aktuell med plata "Freundstücke", der Glaser akkompagnerer sopran Ann-Helen Moen på et fortepiano fra Mozarts tid til 22 Mozart-lieder. Bildet er lånt av Norges musikkhøgskole. (Foto: Paal Audestad / Norges musikkhøgskole)

Heftig husmusikk

Alt behøver ikke å være nybrottsarbeid, skriver kritiker Maren Ørstavik i denne dobbeltanmeldelsen av Christian Grøvlens «Eventyr» og pianist Liv Glaser og sopran Ann-Helen Moens «Freundstücke».

Kalender

Christian Grøvlen, klaver
Eventyr
Spilt inn i Sofienberg kirke i Oslo (nov. 2019)
Utgitt på 2L i mars 2021

Christian Grøvlens nye innspilling Eventyr ser litt ut som et postkort fra Norge, både på omslag og i innhold. Pianisten som nylig tiltrådte som direktør for KODE Komponisthjemmene i Bergen har gått i studio med norsk musikk, passende nok – her er Geirr Tveitt, Christian Sinding, Alf Hurum og selvfølgelig Grieg.

Slik omslaget antyder, der Grøvlen sitter i gresset foran et uspektakulært, men likevel umiskjennelig nordisk fjellandskap, er dette ikke nybrottsarbeid. Men det er heller ikke en sviskesamling: Tveitts omfattende Eolsharpa og Griegs mørke Ballade rammer inn programmet, med Sindings Sonate Op. 91 og Hurums miniatyrsamling Eventyrland i midten. Med unntak av balladen er dette ikke særlig hyppig spilt repertoar, og Grøvlen føler seg åpenbart hjemme i mange av de store klangene og fargerike bildene.

Brus og bravur
Faktisk er det aller første gang originalversjonen av Eolsharpa er innspilt (Tveitt spilte inn en bearbeidet utgave selv i 1949), og Grøvlen legger seg i selen for å formidle dramaet og kontrastene i verket. Her er utflytende, impresjonistiske klanger og travle ornamenteringer som lukter av Ravel, og Grøvlen er særlig god til å differensiere uttrykket i de forskjellige sjiktene av musikken. Som i innledningen: De lyse høyrehåndsmelodiene skiller seg fra det harmoniske fyllet i midtregisteret, som igjen er lett å skille fra basslinjene. Det skaper interessante teksturer og gjør det godt å lytte til.

Sjelden kjedelig, ofte flott, og noen ganger, særlig i den mer gjennomsiktige annensatsen, direkte nydelig.

Men verket har noen utfordringer som godt spill ikke kan løse. Strukturen er forvirrende, selv ved flere gjennomlyttinger. Verket mangler dessuten de iørefallende melodiene som gjør Tveitts mer kjente stykker minneverdige, og det er ikke riktig karakteristisk nok til å stå på egne ben som et rent klangbasert verk.

I Christian Sindings Klaversonate fra 1909 slipper Grøvlen løs med både brus og bravur, og det kler musikken. Både første og siste sats er fulle av pianistisk pomp og prakt, og selv om jeg kunne ønsket meg litt mer karakter og litt mindre pedal, er det kompetent fremført – sjelden kjedelig, ofte flott, og noen ganger, særlig i den mer gjennomsiktige annensatsen, direkte nydelig.

Ryddig impresjonisme
Det mest interessante på platen er Alf Hurums Eventyrland. Her kommer Grøvlens musikalske talent frem uten å drukne i svære klanger. De små satsene er fint og tydelig formet og narrativene kommer godt frem. Også her er den franske påvirkningen på komponisten tydelig: tykke, ubestemmelige klanger skaper disige bilder under titler som «I den forheksede have», «Det sner og det sner» og «Tusselag». Men komposisjonen er ryddigere enn i Tveitts Eolsharpa, så her kommer stilen mer til sin rett.

Griegs Ballade i g-moll ble skrevet i en mørk periode av Griegs liv. Han hadde nylig mistet begge foreldrene, og forholdet til kona Nina var anstrengt. Mange bruker denne bakgrunnen for å forklare den dystre tonen i stykket, og det gjør også Grøvlen i tekstheftet. Her er det faktisk de større partiene jeg liker best – der hvor Grieg varierer hovedtemaet med heftige, Chopin-aktige løp og utbrudd. Det er noe med romantikken i disse store melodiene som føles veldig naturlig hos Grøvlen. De føles ærlig og engasjert – ikke forsiktig eller pyntet.

 

Ann-Helen Moen (sopran) og Liv Glaser (piano)
Mozart Lieder Freundstücke
Utgitt på Simax Classics i april 2021

Uhøytidelig Mozart
Forsiktig er for øvrig et ord man kunne komme i skade for å bruke de første gangene man hører Mozart-lieder akkompagnert med et fortepiano fra Mozarts tid. En kopi av et Walter-klaver av McNulty for å være nøyaktig i dette tilfellet, på platen Freundstücke, der Liv Glaser akkompagnerer sopran Ann-Helen Moen i sanger fra den uhøytidelige samlingen «Tyske sanger til å synge ved klaveret».

Men forsiktig er ikke riktig, selv om dette 1700-talls hammerklaveret låter nokså spinkelt i forhold til dunderet man kan lage på et moderne flygel. Hammerklaveret mangler den store klangkassen og de nærmest evig resonnerende strengene vi er vant til å høre, og resultatet er en mindre tone som varer kortere – men som til gjengjeld har en mer intim og konverserende karakter over seg. Dramaet i disse korte sangene kommer ikke til uttrykk med bulder og brak, men med artikulasjon og dynamikk, som samtaler mellom venner som kjenner hverandre godt.

Moen og Glaser balanserer uanstrengt på knivseggen mellom vakkert og trist

Mikroopera
Ann-Helen Moen låter nydelig i dette formatet: Kattemyk i pianissimo og operatisk i de dramatiske utbruddene. Glaser bringer liv til fortepianoet som en skuespiller gir liv til rollen, og det høres best i de litt lengre sangene. «Das Lied der Trennungs» elegiske vers gjentas en rekke ganger, men hvert vers får sin helt egne karakter samtidig som dramaet utvikles gjennom de drøyt syv minuttene stykket varer. Den skjønne «Abendempfindung an Laura» er også et komplett univers i seg selv, med bare fem minutter. Moen og Glaser balanserer uanstrengt på knivseggen mellom vakkert og trist, og gjør sangen – avslutningssporet – til platens høydepunkt.

Det slående med disse sangene er likevel hvor utrolig mye Mozart får pakket inn i det knøttlille formatet. «Als Luise die Briefe ihres rungetruen Liebhabers verbrannte» er nærmest en mikroopera i seg selv, komplett med overtyre, resitativer og arier på under to minutter. Kanskje ikke så overraskende – flere av sangene i dette utvalget er fra 1787, samme år som Don Giovanni, Mozarts kanskje strammeste og mest komplekse musikkdrama. Ekspressiviteten har lekket inn i flere av de løse liedene fra denne tiden, og Moen og Glaser leverer dem med like mye alvor som man ville gitt den store operaen.

Mange av disse 22 sangene blir spilt lite, og å ha dem tilgjengelig i en historisk informert samling som dette er verdifullt. Som A til Å-lytting er de likevel noe anstrengende – ikke fordi småformatet er kjedelig, tvert i mot, er det noe denne platen viser så er det hvor mye det faktisk er plass til i en to minutters lied. Men å omstille hjernen til å ta inn en helt ny verden 22 ganger på en drøy time er anstrengende, selv for en med temmelig god lyttekondis.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev