– Hevngjerrighet som drivkraft for å lage kunst … det er skumle greier, ass, sier Ragnhild Moan, også kjent som Ragnhild og.
Artisten tok selv initiativ til å snakke om sitt kommende album, som slippes 3. oktober, og om kjærlighetssorg som en sentral drivkraft. For en journalist finnes det få ting som gleder mer enn å møte artister som virkelig har noe på hjertet – og som klør i fingrene etter å dele det.
Våre veier krysset hverandre etter at jeg for noen uker siden la ut et innlegg på Instagram, der jeg etterlyste refleksjoner om forelskelse til min neste spalte. Mange engasjerte svar strømmet inn, men kanskje var det Ragnhild Moans som fascinerte meg mest – fordi hun var uredd i å utforske de mindre hyggelige sidene ved kjærlighetens spill.
Hun fortalte at hun hadde lest nesten alle spaltene mine i Dagsavisen, og elsket dem – spesielt de om forelskelse. «Noen ganger er vi forelsket i folk vi knapt kjenner, eller som vi har diktet opp selv», skrev jeg. Dette er historien om Ragnhild Moans liv.
Hun er 28 år, musiker, låtskriver og Osloborger – opprinnelig fra Folldal, en liten fjellbygd midt i landet. Hun elsker å være forelsket. Forelsker seg lett, faller hardt, dikter opp scenarioer og plasserer menneskene hun møter på kongestoler i hodet sitt. Når hun er forelsket, blir hun strukturert, står opp tidlig, blir blid og motivert – men mister samtidig hodet.
Jeg har lenge vært fascinert av Moan. Forrige uke spilte hun på by:Larm og ble en av de store snakkisene. Hun har allerede vakt oppsikt, lenge før plata er ute. Gleden er derfor gjensidig da vi møtes på Parksalongen for å snakke om det som har drevet frem albumet.
– Den kommende plata handler hovedsakelig om kjærlighetssorg, begynner Moan. – Den er selvutleverende, sår og litt sleip. Men jeg vil – og må – tørre å stå i det. Haha!
Ragnhild og elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si. (Foto: Veslemøy Fossdal)
Ragnhild Moan er et klassisk barn av sin tid: Hun har vært i flere hektiske forhold enn «vanlige». Flere av dem har vart over ett år, men ofte ender hun opp i drømming.
– Jeg lager karakterer i hodet, går tur og koser meg med det, sier hun og ler.
Hun leste boka Hekt og kjente seg igjen – i hvert fall i psykologien bak det hele. Til releasefesten har hun derfor invitert psykolog Sissel Gran.
– Det er fascinerende hvor lett det er å hekte seg på en følelse, særlig når man opplever noe sterkt for et menneske man i stor grad har skapt selv. Så jeg sendte bare en mail til Gran og prøvde meg. Og hun sa ja! Selv om hun sier mye klokt i podkaster, er det noe helt annet å sitte ansikt til ansikt med en psykolog.
– Det er ganske blottstillende for deg. Er du ikke redd for det? spør jeg.
– Egentlig ikke. Jeg skulle heller sittet og pratet med Sissel Gran enn å måtte spille konserten på by:Larm. Det skyldes nok at jeg var så ekstremt nervøs i forkant av bransjefestivalen. Jeg elsker oppmerksomhet, men det er noe annet å stå der og føle: «Nå er det bare meg, liksom.»
Men da konsertene først var i gang – de spilte to – gikk det greit.
Les også: Herr Skyboer og utopien som kompass
Bak artistnavnet
Ragnhild og startet som et eksamensprosjekt på Norges musikkhøgskole. Hun spurte musikere hun hadde stor respekt for, om de ville lage band med henne.
– Egentlig ville jeg ha et navn som ikke hadde med meg å gjøre, men Johannes i bandet sa: «Du må hete noe med navnet ditt.» Men «Moan» skriker jo ikke akkurat eksperimentell pop, haha. Så kom jeg på «og, sier Moan, og fortsetter:
– Jeg ble inspirert av det korte og distinkte «Signe Dø». Jeg ville ha noe kort, og kom på og-en som viser til at det er flere navn bak meg i dette prosjektet. Jeg kommer med ideer og tekster, men får hjelp til å lage musikken. Mye av plata er laget kollektivt – men det er også deilig å ha siste ord. Det har jeg ikke i andre konstellasjoner.
De har vært med og løfta Ragnhilds univers til noe større: Jomar Jeppsson Søvik på trommer, Kai Von Der Lippe, groove og tone, Matias Christoffersen, synthmagi og lyddesign, Johannes Aagaard, jazza gitar og rytme, og Andrea Louise Horstad, klang, trøkk og vokal.Jomar Jeppsson Søvik på trommer, Kai Von Der Lippe, groove og tone Matias Christoffersen, synthmagi og lyddesign, Johannes Aagaard, jazza gitar og rytme, og Andrea Louise Horstad, klang, trøkk og vokal. (Foto: Elias Sundal)
Et sterkt behov for å underholde har Ragnhild Moan hatt med seg siden hun var liten. Oppvokst med en to år yngre søster, innrømmer hun at det er grusomt å tenke på hvordan hun behandlet henne.
– Vi skulle alltid lage show for venner og familie. Jeg var veldig interessert i TV, konserter og revy – alt som gikk an å se på. Foreldrene mine er bønder, men driver med revy og synger i korps og kor. Det har fascinert meg veldig. Og så var det drømmen om byen. Men søsteren min ble jo tvunget til å være med. Hun var veldig flink, men jeg sjefet over henne. Hun ville virkelig ikke stå på scenen, ler hun.
– Og det har alltid vært vokalen som fanget deg mest? spør jeg.
– Først var jeg veldig fascinert av fele – eller fiolin. Jeg lagde meg en pappfele og var helt oppslukt. Det var lang venteliste, haha. Men da jeg endelig fikk plass ,var det helt fantastisk å lære å spille det instrumentet. Jeg spilte også i korps. Jeg likte samholdet og pausene, men det var ikke så gøy å spille kornett.
– Det gjorde jeg også. Jeg syntes det var drit. Spilte tverrfløyte og ville alltid gå i en annen takt enn resten, gikk foran i dobbelt tempo.
– Haha, ikke sant! Etter hvert ble det sang, selv om jeg aldri har følt meg som en sanger.
– Det har nok litt med at jeg er litt lat. Jeg har aldri øvd så mye teknisk, sånn som man må med et instrument. Jeg har jo øvd, selvfølgelig – men jeg føler at det er først de siste årene at det har skjedd noe med stemmen. Man blir jo eldre, og stemmen er en muskel. Kanskje handler det også om tekst – at det føles nærmere meg. Når jeg synger, så er det hele meg, sier hun.
Ragnhild og ble en av de store snakkisene under bylarm. (Foto: Elias Sundal)
Ærlighet som kunstnerisk kraft
Det er skummelt å dele av seg selv. Men enda skumlere å la være, mener Moan. Da blir du sittende alene med det.
– Jeg spyr ut følelsene mine til mine venner og har følelsene mine på utsiden. Også har jeg et behov for å dele det i musikken også.
– Det du sier – at det er skummelt å dele, men skumlere å la være – det er så fint, sier jeg. – Jeg tror det handler om å føle at man har en viss rekkevidde. At man ikke er uanselig. Kanskje beviser dette at en kunstner har en funksjon utover å bare underholde – å vise andre at det finnes rom for å bli hørt.
Moan og jeg fortsetter å dykke dypere i kjærlighetssorg som kunstnerisk drivstoff, hennes ærlige refleksjoner om hevn, sårbarhet og det å tørre å vise sitt indre kaos.
For ett år siden ble nemlig Ragnhild dumpa. På ordentlig.
– Jeg har alltid vært den som dumper i forholdene mine. Men nå var det sånn: Fy faen, nå dør jeg. Og dette må jeg skrive om. Jeg jobbet med andre prosjekter, og sluttet i han gaiden. Så denne plata betyr mye for meg, ass.
Det handler ikke bare om tematikken – men om å tørre å stå i en ekstrem følelse.
– Det er mye av mitt trynet på Insta, liksom. Samtidig er jeg jo ikke kjent. Men det handler mer om egenfølelse – dette har jeg laget, sier Moan.
– Det krever et visst mot å vise seg frem. Å stå stødig nok til å si: «Jeg finnes», sier jeg.
Og det er ikke bare egoet som driver oss, tror både Ragnhild og undertegnede. Vi hadde aldri holdt på med dette hvis det ikke handlet om noe mer – at man har en historie å fortelle. At man vil dele de tankene man hittil har kommet frem til.
– Og du deler jo også fra livet ditt i spaltene dine. Det er jo et behov for å dele? spør Moan.
– Ja, nettopp, svarer jeg. – Det tok tid å finne mitt format.
Jeg forteller Ragnhild at jeg har skrevet utallige utkaster på romaner siden jeg var yngre. Men man må gjøre det man er god på, har jeg skjønt. Jeg er et springende vesen – går fra det ene til det andre, tematisk. Og det har kommet til uttrykk i spaltene.
Men jeg tar spaltene på alvor: Det handler om å skrive noe som er litt ordentlig. Å komme hjem til Norge føltes litt sørgelig etter å ha blitt kontinental. Jeg måtte kompensere for tapet ved å prøve å være ekstra utleverende.
– Musikkens privilegium er at man slipper å snakke. Men så må man jo av scenen – og snakke likevel. Man må stadig vekk deale med språket, sier jeg.
Kanskje håpet er at ærligheten inspirerer folk til selv å dele?
– Helt klart. Jeg elsker å skape. Å stå på scenen. Å bli sett – hvis det er lov å si, sier Moan, og fortsetter:
– Det er virkelig et behov. Jeg tror det var Robert Stoltenberg som sa i et Sommer i P2-intervju at han skjønte at behovet for å underholde var på linje med det å spise mat og sove. Og da husker jeg at jeg satt på bussen og tenkte: Åh, herregud – det er jo akkurat sånn jeg har det. Behovet for å skape og underholde.
Hun tar en liten pause. Så sier hun:
– Det er som du sier: Man hadde ikke holdt på med dette hvis man ikke måtte.
Verken Moan eller jeg har egen leilighet. Men vi bryr oss ikke. Vi skåler over det faktum at det er mye kulere å holde i en skive – og gå av scenen med vissheten om at: Vi spilte musikk. Vi var sammen.
Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har Ragnhild Moan vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig. (Foto: Velsemøy Fossdal)
Jægershot og bitterhet
Vi fortsetter praten om kjærlighet, balansen mellom selvutlevering og empati, og hvordan man bearbeider kjærlighetssorg gjennom kunst.
– Å skrive om kjærlighet begynner ofte med et behov for å få ut følelsene, sier Moan.
– Og så vet du at det skal ut – fysisk – på en plate. Kjærlighet handler om to mennesker, men jeg har vært redd for å oute relasjonene jeg har vært i.
– Du vil ivareta empatien? spør jeg.
– Ja. Men det handler også om å gå inn i seg selv. For selv om det handler om «oss», skjønte jeg tidlig at det også handlet mye om meg – og hvordan jeg behandlet relasjonen. Spesielt når vi ikke var sammen.
Drømmen om fremtiden kan gjøre mer vondt enn selve bruddet. I dette prosjektet har hun vært sint, bitter, lei seg – og hevngjerrig.
– Og det var skummelt i seg selv. Hevngjerrighet som drivkraft … det er skumle greier, ass.
– Du har kjent på et ønske om å gjøre den andre litt vondt? spør jeg.
– Ja, det er jo det. Det handler om selvfølelse – at noen ikke vil ha deg. Jeg husker at jeg tenkte: Nå blir det plate, lissom. Men det er også noe ekkelt i det – å se situasjonen med et slags meta-blikk: Takk for inspirasjonen. Jeg er bitter iblant. Og det er greit.
Det blir sagt at kunststudenter har lettere for å oppsøke ekstreme psykiske tilstander – ikke fordi de er gale, men fordi de vet at det finnes noe å hente der. Det blir en slags forskning. Man lar seg rive med, kanskje nettopp fordi man vet at man kommer ut igjen.
– Hvis jeg ikke hadde tillatt meg selv å flørte med sider av meg selv – grimhet, hysteri, aggresjon – som jeg gjør på scenen, så hadde jeg mistet noe viktig. Det betyr ikke at alt dette er meg – men det er også meg, sier jeg.
– Nettopp. I han haiden hadde vi tydelige teatralske roller – litt sånn bygdejente med «unnskyld meg»-holdning. Nå har Ragnhild tatt mer plass.
På den siste låta ville hun få frem bitterheten. Hun ville at den skulle si: I have made art. Who’s laughing now?
– For å klare å synge det, måtte jeg faktisk være litt bitter. Drikke en jægershot, lissom. Det var digg å være i den bobla. Og tenke: Hvordan må jeg synge for å få frem akkurat DEN følelsen?
Og dette kom ut av et kort forhold – nesten mer en forventning enn en faktisk relasjon. Moan synes det er fascinerende hvordan drømmen om en fremtid kan være langt mer knusende.
– Jeg må lese et utdrag fra Sissel Gran, som jeg leste på bussen: «Å sørge seg syk over noe som ikke engang nærmet seg et forhold, er bortkastet energi. De fleste forførere møter sitt Waterloo en gang – et menneske som klarer å trenge gjennom – men du må tåle at det ikke var deg.» Det traff. Det var ikke meg. Og det er det som gjør så vondt, sier Moan og smiler.
Å elske i 2025
Moan og jeg reflekterer rundt kjærlighetens vilkår i 2025. Som ung voksen i en by, med uendelige valg og smarttelefoner, skal man bare måtte tåle ghosting og avvisninger – men kanskje tåler man det egentlig ikke i det hele tatt?
Det hersker i alle fall ingen tvil om at appene gjør det lett å møte folk – og enda lettere å ghoste dem.
Vi snakker om hvordan mange unge tror de må være «ferdige» før de kan elske. At de må være optimaliserte. Men kanskje er det i relasjonene vi faktisk vokser.
– Jeg ser så mange reels som sier: «Du må fikse deg selv før du kan elske andre.» Men det er jo ikke sant. Vi er flokkdyr. Vi vokser i relasjon. Og så bruker vi unnskyldninger – «jeg har mye å jobbe med» – når det egentlig handler om feighet, sier Moan.
Så hvem er det vi møter på den nye plata?
– En mye mer sårbar versjon, konkluderer Moan. – Jeg har gått mer inn i å være lei meg – tørre å stå i det. Men det finnes noe han gaiden i det også: Faen ta deg – det var dritt, men jeg er bra. Jeg sliter bare litt med å si det høyt, haha.
Tittelen Might As Well Just Cause a Scene kommer fra et meme: «He’s gonna call me crazy anyway – so let’s just make a scene.» – Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for dramatisk. Jeg gråter for lett, ler for høyt – «ikke lag en scene». I bygda blir du snakket om. Det former deg. Men bandet mitt – det kollektivet – det betyr alt.
– Hvordan har de andre i bandet reagert på tekstene?
– De har vært helt rå. Andrea har kjent på mye av det samme når det gjelder tematikken. Jeg er nok ganske følelsesstyrt når jeg lager musikk, og arbeidet med denne skiva springer ut fra en enda mer personlig historie enn forrige album, To Renovate a House.
– Derfor er det ekstra sterkt at bandet virkelig fanger tekstene og det musikalske, og bygger opp under tematikken med sine egne uttrykk og lydbilder – uten selv å ha «levd i min historie». Det er utrolig fint, og faktisk ganske rørende. Det gjør meg veldig glad.
Ragnhild og er opptatt av bandfølelsen, kollektiv skapelse, musikalsk tillit og den rørende opplevelsen av å bli forstått av andre, selv når historien er personlig. (Foto: Helen Røstum)
– I bandet er det Jomar Jeppsson Søvik på trommer, han overrasker og imponerer meg alltid med sitt kraftfulle uttrykk. Kai Von Der Lippe, jeg elsker timingen og det tonale språket hans. Matias Christoffersen, god på synth og lyddesign – han skrur ofte en lyd som blir enda bedre enn jeg hadde tenkt. Og så er det Johannes Aagaard på gitar – han er veldig jazza, harmonisk, men også rytmisk preget av hiphop. Og Andrea Louise Horstad da, min beste venn. Hun er rå på trøkk – og jeg ville bruke hennes klangfarger.
Og det funker på scenen. Publikum kjenner det.
– At folk sier det låt som et band, og at arra er kule – det gjør meg glad. Det har vi fått til sammen. Vi musikere er i det hele tatt jævlig heldige som får lov til å gå inn i oss selv – på godt og vondt.
Musikklivets grunnmur smuldrer
INNLEGG: Når helårsarrangører forsvinner og utdanningene vokser, blir musikerlivet et lappeteppe av tilfeldige oppdrag. Det er en kulturpolitikk uten bærekraft, skriver Anderz Døving i organisasjonen Klassisk.
– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om
Johan Hauknes i salt peanuts* etterlyser engasjement, strategi og en presse som faktisk følger med.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
Ballade video spesial. Årabrot: – Vi har en masterplan
Årabrot har alltid beveget seg mellom det tunge og det lette, det mørke og det lyse. – Da jeg var i tjueårene kunne jeg bare lese Dantes Inferno. Nå er det Dantes Paradiso som frister mest, sier Kjetil Nernes, demonisk drømmer og drivkraft.
