(Foto: Sigrid Erdal)
Herr Skyboer og utopien som kompass
Albumaktuelle Jakob Nordli er en dagdrømmer i en verden som krever realisme. I denne samtalen utforsker vi musikkens egenverdi, utopier – og forelskelsens kraft.
Da jeg mottok presseskrivet for Jakob Nordli & Leirblaas andre album, Drømmesky, som utkommer i slutten av denne måneden, hadde jeg nettopp lest ut Carsten Jensens siste roman – en tankevekkende bok som blant annet problematiserer troen på klare diagnoser av tiden og enkle oppskrifter på fremtiden. Historien, skriver Jensen, er et evig eksperiment hvor helvete alltid er en mulighet – og paradiset kanskje ikke engang finnes.
Jensen peker på hvordan pessimisme kan gi klarsyn og derfor være intellektuelt stimulerende. Samtidig kan den virke lammende – som en følelse av at det uansett ikke nytter. Han spør seg om det finnes en allianse mellom vilje og intellekt – optimisme og pessimisme – som kan oppheve denne enten-eller-tankegangen?
Fredag 29. august slipper Jakob Nordli & Leirblaa sitt andre album, Drømmesky, på Particular Recordings Collective. (Foto: Eiril Nås Høistad)
Det ble utgangspunktet for denne samtalen med Jakob: Om viktigheten av å tro på utopien, musikkens evne til å åpne nye rom, og hva det betyr å bruke stemmen sin – både som musiker og medmenneske – i en verden som stadig forandres.
Johanna: Albumet ditt, Drømmesky, benytter seg av utopien som utgangspunkt. Hva slags spørsmål har du stilt deg underveis?
Jakob: Det har vært viktig å spørre: Hva er egentlig musikkens plass i tiden vi lever i? Drømmesky har både fortvilte og håpefulle sider. De håpefulle er inspirert av utopien – og av kunstens mulighet til å dele andre historier. Drømmeskyen er tenkt som både et sted og et fremkomstmiddel. Jeg kjente på en bekymring over hva som skjer om vi slutter å drømme. Albumet er en slags hyllest til den stoiske dagdrømmeren – en som tviholder på håpet om en bedre fremtid, også i en dystopisk samtid.
Johanna: Jeg må si jeg har sansen for prosjektet ditt på idéplan! Jeg liker at det er ambisiøst – måten dere skriver på, og at dere stiller spørsmål rundt musikkens funksjon i verden i dag. Vår generasjon later til å være samvittighetsfull.
Jakob: Ja, vi er det. Det er noe jeg har tenkt mye på. Viktigheten av å få med seg det som skjer, og reagere på det – men samtidig ikke bli paralysert.
Johanna: Er dette en debut?
Jakob: Ja, eller… nei. Det er ikke helt solo, men litt mer enn før. Vi ga ut et album i 2022 med bandet – Leirblaa har vært et band i syv år, siden vi begynte samtidig på NTNU. I starten var det mer et felles prosjekt – vi fire arrangerte og utformet låtene mine sammen, det var behagelig å plassere seg bak et bandnavn. Vi spilte, eksperimenterte og øvde mye under studietiden. På dette albumet har jeg tatt mer styringen fra start til slutt, hvilket gjør at denne plata føles mer personlig. Samtidig som det er viktig å si at Jenny Frøysa (barytonsaxofon), Amund Storløkken Åse (vibrafon,mellotron) og August Glännestrand (trommer) har bidratt på en uvurderlig måte, som sørger for at plata låter som den gjør.
Les også: – Du må vise tydelig forakt
Ledige stillinger
Johanna: Hva er bakgrunnen din?
Jakob: Middelklassehjem. Mamma drev med musikk, spilte gitar og sang. Jeg syntes sang, dans og teater var gøy som barn, men så slutta jeg og begynte med fotball i stedet, for å passe inn. Så det ble en ti års pause. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha musikk som jobb før jeg var i begynnelsen av tjueåra. Jeg var kanskje litt treig.
Johanna: Det kan jo være fint også – at man finner ut av det selv?
Jakob: Ja, det er fort gjort å bare ramle inn i noe, men jeg har tatt noen runder med meg selv. Jeg har stadig spurt meg selv, og tvilt også: Er det meningsfullt å drive med musikk? Hva betyr det?
Johanna: Det har vært viktig for deg å ikke bare bli dritgod?
Jakob: Ja, jeg tror det. Heldigvis har jeg de senere årene fått en stadig sterkere tro på musikkens egenverdi. At man må tro på det – at det er en viktig kraft i verden. Selv om det er fort gjort å henfalle til klisjeene.
Johanna: Kanskje ikke så rart. Generasjonen før oss levde i en langt mer optimistisk tid der det kanskje var enklere å skape. Graden av administrasjon var lav. Nå er det mer forventninger om at musikk skal bety noe, ha en transformerende eller politisk kraft.
Jakob: Ja, og det er dessuten fint å bli politisk bevisst. Da er utfordringen å finne en balanse der man både reflekterer rundt hva man bruker tiden på, samtidig som man får lagd musikk og får fordypet seg kreativt.
Fra fotballbanen til jazzlinja – Jakob Nordli har gått sine egne runder før han landet i musikken. Nå bruker han stemmen sin, både som artist og medmenneske, til å skape et lyttende rom der utopien fortsatt har plass. (Foto: )
Johanna: Når du snakker om ditt verk, og om musikkens plass i verden – er det et optimistisk utgangspunkt?
Jakob: Ja. Utgangspunktet for skriveprosessen var derimot tvilen. Jeg kjente på et sterkt behov for å finne svar. Det var blant annet en følelse av at noe skurret med den norske klimapolitikken. Skal man virkelig ødelegge så mye natur i klimaets navn? Er kjernekraft løsningen? Hvor er det blitt av «de voksne»?
I denne prosessen ramlet jeg nærmest tilfeldig inn i et aktivistisk nettverk inspirert av degrowth-bevegelsen. Nettverket, kalt Vekstfri Norge, jobber for å skape grobunn for alternativer til økonomisk vekst, og består blant annet av akademikere, økologer, økonomer, aktivister og andre spennende mennesker.
Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg var nysgjerrig på hva jeg kunne bidra med fra min posisjon som musiker. På det første Zoom-møtet jeg deltok på, rakte jeg opp hånden og spurte: Jeg er musiker – hva er min rolle i dette?
Jeg ble slått i bakken av svaret. De sa at musikk og kunst er dritviktig. Kunsten kan fortelle andre historier, gi alternativer og utvide forestillingsevnen – til det punktet hvor man faktisk kan se for seg et annet samfunn. Det er kjempevanskelig, og kanskje klarer vi det ikke ennå, men det finnes en kobling der. Kunst kan hjelpe oss å forestille oss noe som ennå ikke finnes.
Johanna: Det må ha vært veldig sterkt – å tvile på sitt eget «ærend» i noen år, og så møte mennesker som bekrefter at man er inne på noe? Det sier kanskje noe om verdien av et fellesskap?
Jakob: Ja, virkelig. En bekreftelse på at mitt felt er like viktig som deres. Kanskje handler det mye om hvordan man velger å bruke sin kraft.
Johanna: Absolutt. Jeg tenker stadig på at det er mye aktivistisk energi i det å fordype seg i noe. Den daglige beskjeftigelsen – som får deg opp om morgenen… De som fordyper seg og er intenst til stede, er kanskje fredelige mennesker i seg selv?
Johanna: Du er tydelig inspirert av ideen om utopien. Hvordan forholder du deg til begrepet?
Jakob: Utopi blir jo ofte brukt som en hersketeknikk – som i: «Nei, det er utopisk», og så avfeier man det. Men det betyr jo egentlig et ikke-sted – eller et annet sted. Og sistnevnte vekker helt andre assosiasjoner, synes jeg. Da blir det lettere å bruke begrepet. I dagligtalen brukes det gjerne om noe urealistisk – men en utopi trenger ikke være virkelighetsfjernt eller langt unna. Det kan være her og nå. Kanskje kan en tjeneste uten å ta betalt for det, lese en bok eller spille i band ses på som utopier, eller «nåtopier» om du vil? Handlinger som peker på et alternativ der mennesker lever i fred og fordragelighet med hverandre.
Utopi kan oversettes til et annet sted, en annen plass. Flere av tekstene i plata utforsker dette – alternativet til fremmedgjøringen. Det må finnes noe annet. Og det tror jeg kanskje er en god oppsummering.
Johanna: Har du noen musikere som inspirerer deg?
Jakob: Ja, jeg er veldig glad i vokalmusikk. Da jeg gikk på jazzlinja, føltes det som om vokal var litt mindre viktig i hierarkiet. Så jeg bestemte meg for å lete og fant drøssevis av fantastiske sangere. En av dem som har inspirert meg mest er Theo Bleckmann – en tysk sanger, bosatt i USA. Da jeg hørte ham, skjønte jeg at han kunne jobbe med impro, som ikke nødvendigvis var jazz. Han er en kunstner som viser at man kan gjøre mange ting utenfor sjangertradisjonene.
Johanna: Hvordan var skolen, da – de tre årene der?
Jakob: Jeg har master nå, tok den på NMH, så jeg har blitt veldig skolert til slutt. Nå er jeg veldig glad for å være ferdig, men jeg er glad for den tiden også. På Jazzlinja i Trondheim kunne det hende at jeg lå søvnløs om nettene i frykt for å bli avslørt på timene – det var hektisk, gøy og utfordrende. Første året er nok det viktigste, for da handler det mye om grunnleggende musikkferdigheter. Gehør, rytmikk og samspill. Det var viktig for meg, for jeg har ofte følt meg uskolert, selv om jeg nå har studert i mange år. Det kommer kanskje av at jeg ikke gikk på musikklinja på videregående og følte at jeg hadde mye å ta igjen. Jeg brukte lang tid, før jeg begynte å studere, på å lære noter og teori og sånn. Når jeg lager musikk, kan prosessen ofte være følelsesstyrt i starten. Deretter bruker jeg gjerne teoretiske verktøy for å videreutvikle ideene mine.
Klassen min på Jazzlinja var veldig åpen og fungerte i mange forskjellige uttrykk. Selv om man selvsagt er preget av bobla – Trondheim er en liten by, og man vet at man treffer de samme folka igjen og igjen om man går på en konsert under jazzparaplyen. Jeg skjønte først hvor mye jeg hadde vært inne i en boble da jeg kom til Oslo. Nå hender det at jeg vil være i opposisjon til ting, samtidig som jeg er veldig glad for det skolen ga meg.
Johanna: Du virker som en veldig snill samfunnsborger. Ikke aggressiv, liksom?
Jakob: Ja.
Johanna: Men tenkende.
Jakob: Ja, jeg tenker mye, men er ikke konfliktsky for det. Kanskje bare litt treg? Hehe.
Johanna: Ikke treig, men du vet kanskje også at det kan være fint å være presis når man skal snakke. Det er tross alt mye støy der ute.
Jakob: Ja, det synes jeg var kult med episoden din på Drivkraft – du snakket så presist.
Johanna: Der kommer kanskje min fascinasjon for litteraturen inn, da.
Jakob: Ja, det er inspirerende med forfatteres evne til å sette ord på ting på en presis måte.
Johanna: Du jobber mye med tekst selv, har jeg forstått?
Jakob: Ja, men har ingen formell utdanning i skriving. Jeg forsøker å lese mye og bruker mye tid på å ferdigstille en sangtekst. Sangteksten er et format jeg fortsatt prøver å finne ut av – hvordan forhandle ord med musikk. Syv av ni låter på albumet har tekst. Det er en viktig del av prosjektet.
Johanna: Hvordan jobbet du med tekstene?
Jakob: Jeg hadde tittel på plata før jeg lagde musikken. «Drømmesky» var et ord jeg fant i en mobilnote fra 2022. Jeg deltok på et nettkurs med Gro Dahle mens jeg var på arbeidsbolig i Berlin og jeg leste mye. Jeg hadde kollokvie med Ragnhild Moan, som skrev tekst til sin nye plate samtidig som meg. (Flere av tekstene startet som friskrivingsøvelser som utgangspunkt, likt en musikalsk improvisasjon). Og ja – jeg skriver på dialekt, så jeg hadde det veldig gøy med å utforske de klanglige kvalitetene bak ordvalgene. I tillegg gir trøndersk rom for mye rim og lekenhet.
Johanna: Kan du fortelle litt om tekstene?
Jakob: En av låtene heter «Herr Skyboer». Ordet «skyboer» fant jeg i en bok av Kristian Klausen, som jeg tilfeldig kom over på biblioteket. I samme bok sto også navnet «Boris Pasternak», som jeg hadde sett i en annen bok tidligere, og jeg syntes det var et morsomt navn. I boka leste jeg om regimekritikeren Pasternak som stod på en liste med folk som Stalinregimet skulle ta livet av. Men fordi Pasternak, etter Stalins syn, var en fjern dagdrømmer, en skyboer, ble han ikke sett på som en trussel, og navnet hans ble tatt av listen. Den historien syntes jeg var fascinerende, og jeg likte ordet «skyboer» veldig godt.
Dermed ble Herr Skyboer en hovedkarakter som går igjen i flere av tekstene på plata. Jeg ser på ham som en blanding av fantasi og virkelighet – som en forelskelse før man egentlig kjenner noen. Man lager dem til den mest fantastiske personen i sin egen fantasi. Samtidig er han en som lever i skyene, svever, er kreativ – og det blir ofte sett på som noe negativt i samfunnet. Det synes jeg er interessant. Vi trenger jo mennesker som bruker kunsten og forestillingsevnen til å tegne opp andre historier og vise andre måter å leve på.
Johanna: Det er ensomt å være Herr Skyboer?
– Kanskje? Skyboeren kan også være vanskelig å forholde seg til – særlig om man blir forelsket i en Skyboer!
Johanna: Det var smart å skape en karakter gjennom andres øyne. Selv om han selvfølgelig speiler deg, må det ha vært spennende å lage en slik personlighet?
Jakob: Ja, det var veldig spennende. Jeg kjenner det igjen i livet også: Mennesker kan være inspirerende. Gjennom forelskelse blir man kanskje mer åpen for noe større enn seg selv.
Johanna: Så sant. Forelskelse gjør at vi kan gjøre store ting. Walter Benjamin sa at forelskelse er forskole til tenkning – fordi den har en helt spesiell, transformerende kraft. Man blir nærmest villig til å flytte til et nytt land eller forandre seg for den man er forelsket i. Det sier noe om hva vi er i stand til. Selv om forelskelsen kan være knusende, og ende fatalt, utvider den hvem vi er og flytter grenser. Det er det vakre med det. Derfor bør man alltid være forelsket?
Jakob: Ja, Og det kan være at den man er forelsket i, er en person man ikke kjenner så godt – kanskje til og med delvis oppdiktet. Hva så? Hvis fantasien gir tilgang til en annen virkelighet enn den fysiske, hvorfor ikke? Det har jeg prøvd å utforske.
Vi reflekterer rundt den moderne kjærligheten anno 2025, og synes det er trist at frykten for skuffelse i dag er så stor at mange mister den store, transformerende opplevelsen av kjærlighet. Det er vondt å se at så mange unge menn sliter med lavt selvbilde og ikke tør å nærme seg fellesskapet – tørre å strekke ut en hånd, tørre å få avslag.
Johanna: Personlig er jeg glad for at hjertet mitt er blitt knust. Misforstå meg rett. Det gir bakkekontakt, og man behandler folk bedre neste gang – fordi man vet hva det vil si.
Jakob: Ja, man vet hvordan det føles å bli avvist. Det må det starte med. Så burde vi anerkjenne hverandre, se hverandre i øynene – selv om det ikke ble noe av. Men i dag virker det som folk prøver å unngå hverandre. Oslo er jo en liten by, men likevel. Det er rett og slett frustrerende. Men det er viktig å snakke om det – kanskje man skal våge å være en representant for det inderlige? Det har nesten vært en greie her at man ikke skal være inderlig – det er kulere å være litt likegyldig, det har det også vært litt av i musikkfeltet.
Johanna: Det virker likevel som at musikkmiljøet i dag er veldig åpent, både sjangermessig og holdningsmessig. Før viste man ofte hvem man var ved å si hva man ikke likte – nå er det mer entusiasme.
Jakob: Ja, det peker på en tosidighet: Å fordype seg i seg selv, men samtidig være åpen mot andre.
Johanna: Jeg tror ikke det er motsetninger. Når du fordyper deg i noe du elsker, får du energi. Du opplever en meningsfull sammenheng. Og da får du overskudd til å gi noe til andre. Men det starter med at du har en følelse av egenverdi. Det henger sammen.
Jakob: Det er det viktigste. Etter hvert handler det mer om å dele – mange underviser og lærer bort det man kan. Vi må nok gjennom alle fasene. Og samtidig være raus med seg selv og akseptere at man har hatt en periode der man var «verdensmester» og visste alt. Så handler det mer om å dele og skape et fellesskap. Alle som kan sanse lyd, deler et rom.
Noen sa til meg at man kan føle press om at musikken må handle om noe. Men det finnes jo instrumentalmusikk som bare… er. Lyden i seg selv kan skape store opplevelser når den formidles godt.
Jeg opplevde Oslo jazzfestival nylig og fikk med meg mange ulike uttrykk – mange fine opplevelser. Jeg kjente på det… følte meg glad for at det skjedde. Jeg var omgitt av mange fine mennesker som opplevde det samme. Ingen sa noe – musikken bare var relevant i seg selv.
