Av Solbjørg Tveiten, Leder Musikk i Innlandet
Regjeringen må bruke mulighetsrommet de har nå til å bygge et godt sivilsamfunn. Samfunnet trenger rom for felles opplevelser, erfaring og refleksjon. Hvis rammene blir trangere, må regjeringen derfor våge å gjøre modige og riktige valg på vegne av kunsten. Om det så innebærer å flytte noen midler fra andre felter og over til kultur.
Jeg møter kunstens betydning i all sin kraft den kvelden hvor Sverigedemokraterna ser ut til å bli Sveriges nest største parti, den dagen det formidles at Dronningen av England er død, alle de dagene jeg møter kommentarfeltet i sosiale medier og dagen Odd Nordstoga slipper singelen «I går».
Sverigedemokraterna; fordi de er bærere av verdier som opprører meg og også står for noe helt annet enn det Sverige jeg kjenner. Jeg må ut av egen boble for å forstå.
Dronningens død; fordi den minner meg om historien og min egen farmors betraktninger om kulturens verdi i etterkrigstiden, Churchills vern om kulturen og dronningens evne til på la seg begeistre av kunst. Historien hjelper meg å forstå.
Kunsten drar oss ut av eget ekkokammer
For all del, penger til kunst er viktig for kunstnerne. Men vel så viktig er det for samfunnet. I et demokrati er dannelse grunnleggende for evnen til å snakke med hverandre. Snakker man med hverandre gjør man to ting samtidig. Man lytter, og man ytrer. Til sammen skaper dette en bredere forståelse og en evne til å søke ut av egen boble. Denne boblen av behagelig bomull som verner mot alskens elendighet i verden. Som gir vern mot motstridende meninger, verdier og menneskesyn.
Kunsten er grenseløs og binder oss sammen
Kunsten skaper rom for å utøve demokratiet. Dagens debatter foregår i ekkokamre og vi dras lengre og lengre bort fra hverandre. Vi blir drevet inn i en verden som bekrefter det vi selv har gitt uttrykk for å mene. I dette universet lever disse verdenene ved siden av hverandre, uten et felles rom for samhandling og refleksjon. Dette rommet skaper kunsten. Den drar oss ut av eget ekkokammer og utfordrer oss på nytt gjennom å utvide vår egen horisont. Skal vi lykkes med å sikre kunstens funksjon i demokratiet må vi møte mennesker på arenaer hvor de kjenner seg hjemme, og vi må inn i etablerte strukturer.
Da Odd Nordstoga kom med sin låt gav han rom til undring, sorg og refleksjon over det som skjer i verden. Han minte oss om at krigen i Ukraina endret oss, og at verden ikke er den samme i dag som i går. De som hadde glemt det eller fortrengt det blir minnet om det igjen. Det er dette kunsten gjør med oss! Den snur og vender på oss, gir oss klump i magen, hjelper oss gjennom kriser og gir oss en dypere forståelse. Til hvert tema i mitt liv finnes det en låt. Den skifter, nye kommer til og gamle dukker opp igjen.
Regjering i ventemodus
Kunstnernes tretthetsbrudd skjer på løpebanen hvor hvert steg i maratonet handler om å argumentere for egen verdi, både i kraft av fag og økonomi. Noen tenker at profesjonell kunst bør være et gratis gode for de som ønsker om å benytte seg av det. Kunstens betydning settes opp mot bredere veier, bedre helsetilbud og gode skoler. Taperen blir ofte kunstneren, i denne umulige øvelsen i å vekte alles interesser, og alt som er åpenbart lovpålagt slås i bordet med et skrall.
Kultur og- likestillingsminister Trettebergstuen varsler at kulturlivet må belage seg på trange kår. Nå har vel aldri kulturbudsjettet vært særlig romslig. Det kan tilsynelatende se ut til at alle politikkområder må gi noe eller ofre noe for å komme til målstreken. Jeg undrer meg over at de som allerede er blant de minste også må akseptere å gi fra seg noe, og legge forventninger og håp til side. Om det så dreier seg om lommerusk. Lommerusk som kan utgjøre en forskjell for demokratiet, for folk i krise og for kunstens evne til å ta sin plass i samfunnet.
Denne regjeringen har en sjanse til å gjøre en forskjell, men signaliserer at dette settes på vent. Hvorfor kan det ikke vente? Det kan ikke vente fordi vi ser hvilken utvikling ordskiftene i demokratiet tar i dag, og i tiden som kommer. Det haster å legge til rette for nye ytringsrom for å utøve demokratiet gjennom kunst.
Red. anm.: For referanse for dem som ikke har hørt Odd Nordstogas nyeste singel, finnes den å se og høre her:
Ballade video: Knask eller knep
Vi banker på dørene med Seigmen, Jørgen Nordeng med Torgeir Waldemar, Nonne x 2, Nothing Personal x 2, MIIA og Gothminister.
Ragnhild Godal ny sjef for Hilmarfestivalen
– Hilmarfestivalen beveger seg i spenningsfeltet mellom arv og fornyelse, kan det bli bedre?
Heim i Oslo World: – Ringverknadane er ganske massive
– Du er avhengig av eit sterkt kulturliv i landet du bur i for å ha eit godt liv. Gjennom 20 år har Alexandra Archetti Stølen gjort sitt for akkurat det – i Oslo World.
– Du må være skamløs
Fra punkfanziner på Blitz til redaksjonen i Aftenposten: Nazneen Khan-Østrem har erfart musikkjournalistikken fra innsiden. Nå ser hun tilbake på sin tid som polemisk skribent – og frem mot et felt hun mener trenger mer mangfold, mer galskap og langt flere som tør å være en skikkelig «pain in the ass».
Høstfest og heder til musikkskaperne
NOPA-prisene 2025 ble delt ut mandag kveld, der hedersprisen gikk til Åge & Sambandet, Sverre Indris Joner ble utropt som årets opphaver og Sanyu Christine Nsubuga fikk den gjeve tekstprisen.
– Gode tekster går aldri ut på dato
Norsk Viseforum feirer 50 år med utsolgt jubileumskonsert på Gamle Logen.
