Et lyttende fyr. En samtale med multimediekunstner Tine Surel Lange

Red.mrk.: Tine Surel Lange er en av deltakerne i Bodil Maroni Jensens bokprosjekt Stemmer i samtidsmusikken. Samtaler med norske komponister.

Kan hun bruke de krokene som sitter i bjelkene fra før? Kan hun la kabelen gå gjennom luken i gulvet? Er det plass til høyttalere på stativ? Kan hun sette inn bord hvor hodetelefonene kan ligge? Hvor mange publikummere er det lov til å ha i fyret samtidig?

Verket vil være «sterkt preget av min kunstneriske fortolkning av hva fyrtårnet ser og hører, som igjen vil bli sterkt preget av at jeg har mine røtter i Vesterålen», skriver Tine Surel Lange i prosjektbeskrivelsen for lydinstallasjonen «Fyrtårnet», en bestilling fra Andøy kommune til Nordlyst-festivalen i februar 2024.

Andøy fyr er en del av Andøymuseet, som tar imot 15.000 besøkende i året. Brannforskriftene sier at maks 36 personer kan være i fyret om gangen. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

– Andøy har hadd tradisjon for vældig mye spennandes kultur. Men lydkunst og ambisonics har vi hadd lite med å gjøre. Så det e spennandes å hente inn nåkka nytt som folk kan oppleve, sier Sindre Wolf, virksomhetsleder for kultur i Andøy kommune.

– Og det Tine gjør som e interessant her, e det her å presentere forskjellige aspekta ved fyret i de forskjellige etasjan.

Hun bruker kunsten til å informere og fortelle historien?

– Ja, og æ har inntrykk av at kunstneran e opptatt av det, at det e viktig for dæm at det skal være en tilknytning. Kunsten står ikke lausreve fra konteksten, og kontekst kan være så mye. Det må ikke vær fyret i sæ sjøl. Konteksten her e kanskje mer dæ og din historie.

Lydkunstner og billedkunstner
Dette er midt i blinken for Tine Surel Lange, en internasjonal multimediekunstner som er født og oppvokst i Vesterålen.

– Så prøve æ å jobbe ut fra mitt narrativ, så æ e sikker på at det e min kunst, de e mitt kunstverk. Men òg det å kunne fortelle andres historia gjænnom mitt forhold til den historia. Så det e ikke det at alt skal handle om mæ, men det e viktig for mæ at æ har en tilknytning til de plassan, så det e mulig å farge det som komme ut av det, med mitt kunstnerskap.

Litt mer om Tine Surel Lange:

Hun er født i Bø i Vesterålen i 1989. Etter seks år flyttet familien til Danmark, der hun vokste opp i renessansebyen Haderslev, som hun sier. Her fikk hun interesse for tidligmusikk og begynte å spille viola da gamba. Etter studenteksamen begynte hun på Musikkonservatoriet i København, «som den yngste noensinne på gambestudiet». Hun sluttet etter to år fordi hun kjente at hun bare ble «stressa over at det aldri blir godt nok». Hun var begynt å komponere, men «visste fortsatt ikke at man kunne leve av å være komponist».

– Det var veldig abstrakt at man kan være levende og være komponist, og at man kan være kvinne og være komponist.

Hun begynte på Sonic College i Danmark, en skole rettet mot det kommersielle markedet, hvor hun lærte mye om teknisk behandling av lyd. Det var et tøft miljø, mannsdominert og usunt, forteller hun. Likevel var det her hun fikk høre at «når man e så kunstnerisk som du e, så e det mulig å bli komponist, å bli kunstner».

Hun søkte på Norges musikkhøgskole, der hun kom inn midtveis i bachelorstudiet i komposisjon og fulgte opp med en master i utøvende musikkteknologi samme sted. Siden 2017 har hun arbeidet fulltid som komponist, lydkunstner og etter hvert også billedkunstner, med base i Leknes i Lofoten, der hun har atelier i Kunstkvarteret. Hun har tatt opp igjen barndomsdialekten, men det danske er aldri så langt unna.

For tiden har hun Statens arbeidsstipend i to år som billedkunstner.

– Det e et arbeidslegat knytta til det som æ kalle lydkoreografi, kor bilde, visuelt materiale, bevægelse blir tolka lydlig av utøvera ut fra parametre satt av mæ som komponist. Men æ skjønne jo hvis det e noen som kanskje ikke kalle det æ gjør som komposisjon. Men det e ikke så viktig før mæ det med sjangera. På en eller anna måte trur æ at det bæste ordet før mæ e storyteller. Det begynne æ å lande mer og mer på. Æ fortelle historia.

Musikalsk befaring
Tårnet har form som en slank kjegle. Lysvidden er 17,8 nautiske mil, tilsvarende 33 kilometer. Bygget er 40 meter høyt, og 148 trinn fører opp til balkongen i 8. etasje. Fyret ble automatisert i 1978. Det er eiet av Kystverket, og er nå en del av Andøymuseet.

Det er 148 trinn opp til toppen i Andenes fyr. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Når vi åpner døren til fyret i underetasjen, kommer vi inn i en smal gang. Den fører bort til en vindeltrapp som går halvannen gang rundt før vi er i første etasje. Dette er naturlig nok det største rommet, men da Tine var her sist, var det ganske fullt av museumsgjenstander. Nå er det ryddet, og denne etasjen kan også inngå i lydverket hennes, får hun beskjed om.

– Det e jo mye kval som svømme uti her, sier hun, og har kanskje fått en ny idé. Men det er i neste etasje at lydinstallasjon hennes er tenkt å begynne.

Vi tar de atten stigetrinnene oppover og kommer til et sirkelrundt rom med lys inn fra to vinduer.

– Verket handle mye om ka fyret ser. Fyrtårnet ser ut mot havet, havet ser inn mot fyrtårnet. Så introduksjonen her e at vi e i havet.

Men om hun skal bruke undervannsopptak, har hun ikke bestemt seg for ennå. Det kan fort bli for konkret. Hun jobber heller mer abstrakt med materialet, forteller hun.

– Æ lika å bruke lydopptak som klangfarga, bruka dæm som farga, men male mitt eget maleri, mine egne lydverdena. Der e en tankegang som går igjen i min kunst.

Verket i dette rommet kommer hun til å lage ved ZKM i Karlsruhe i Tyskland, et senter for kunst og media, hvor hun kan jobbe med ambisonics og 3D-lyd. Så kan hun dekode verket til det antallet høyttalere hun ønsker.

– Æ lika å ha teknologi synlig. Noen gang kan det være fint å skjule den og skape en illusjon, men her blir det fire høyttalera på stativ. Og det e her æ har tenkt at de ska møte verket mitt. Det e noe med å forberede publikum. Æ vil gjøre det tydelig med de her fire høyttaleran at her skjer det noe, noe som ikke e vanlig her i fyret.

Vi tar atten trinn til, til tredje etasje som har arbeidstittel Livet i fjæra. Her skal det være et hodetelefonverk som zoomer inn på nære, små lyder.

– De første seks åran, da brukte æ så mye tid æ kunne i et enormt fjærelandskap her i Vesterålen. Det var en fantastisk verden med at hver dag, eller to ganga om dagen, så får du det her helt nye landskapet som kan utforskes.

På grunn av tidevannet?

– På grunn av tidevannet. Masse stripa i sanda, mønstra, øya som du plutselig kan gå til, masse små dyr som e blitt fanga i tidevannsdamma, lukta, det visuelle, fargan, lyden av luft som har komme inn i fjærelandskapet og som så pibler opp gjænnom sanda og tare når havet trekke sæ ut. Fyrtårnet står jo òg å lytte på de her tingan og kanskje ser etter de samme tingan som æ syns e spennandes. Så dette her e den mæst personlige delen av verket.

Sindre Wolf og Tine Surel Lange. – Det handle ikke om penga. Har du nån som virkelig e motivert for å få gjennom et prosjekt, så får man det gjennomført, sier Wolf, virksomhetsleder for kultur i Andøy kommune. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Det henger plansjer på veggene i dette rommet. De skal få henge, sier Tine. Vi leser at Andenes fyr er et av de første fyrtårnene som ble bygget av støpejern i Norge. Jernplatene er levert fra Marinens verft i Horten, lyktehuset fra Nes Jernverk. En tegning av fyret viser at underetasjen er kompakt fylt med stein, bortsett fra den smale gangen bort til trappen. Fyrlykten ble første gang tent i 1859.

Og vi leser dette:

Opp gjennom historien har drift av fyr både blitt sett på som et religiøst kall, en moralsk plikt, en kommersiell inntektskilde, et samfunnsmessig fellesgode og en bekymringsfull utgiftspost.

Befaring er viktig, kommenterer Tine. Å bli kjent med en plass, få informasjon, prate med folk. Men selv om lydinstallasjonen lages spesielt til dette stedet, har hun tanker om at den også kan presenteres andre steder.

Fyret ligger helt i fjæra, nord på tuppen av Andenes. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

– Æ syns det e veldig spennandes hvis man kunne gjort en versjon kor man presentere verket, men òg fyret, i et gallerirom. Et gallerirom e nøytralt. Der bygge du opp en verden. Da har man ikke fyret som ramme, så det vil være en helt anna versjon av samme verk. Så har æ veldig lyst til å gjøre en plateutgivelse ut av de lydlige verkan. Da blir det bare lyden, uten alt det visuelle.

Du tar mange bilder. Er de til fremtidige versjoner andre steder?

– Ja, for æ har ikke lyst til å gjøre så mye visuelt her, for fyret i sæ sjøl e så utrulig vakkert og har så mye personlighet. I næste etasje komme det til å være et steinverk, og der har æ lyst til at steinan skal være til stede, men det trur æ e det einaste visuelle elementet æ har planlagt å ha.

Fjerde etasje virker mørkere. Det passer til steinverket, mener Tine.

– Det e mye med stein her. Fyrtårnet står på stein, fyrtårnet e fylt med stein, fyrtårnet ser på stein, og så e æ veldig glad i stein. De dukke opp i mange av mine verk.

Jeg var med deg i går og plukket noen stein som kan være både partitur og instrument, sa du?

– Ja, æ fant tre steina som da blir tolka som et partitur og spelt på som instrument.

Hvordan kan en stein være partitur?

– Det komme an på hvilke parametra man sett, alt fra form og farge, tekstur. Rett og slett noen parametre kor æ kan si at noe betyr én ting og noe betyr en anna ting.

Hvem skal spille på steinen?

– Mæg.

Skal du sitte her og spille?

– Æ ska gjøre opptak. Når æ jobba med steina, så dække æ skrivebordet til med puta og alt, og kravla inn i ei boble kor man stænge verden ute. Så det blir nok et slikt opptak til det verket her. Så har æ tenkt at de tre steinverkan skal spelles av samtidig, så de smelte litt sammen.

Fra høyttalere?

– Æ hadde egentlig tenkt hodetelefona, men æ har også skissa kor æ har tænkt høyttalera, og det trur æ kan bli bra i det rommet her. Det e noe med akustikken.

Steiner, som partitur. (Foto: Tine Surel Lange)

Vi kravler videre, atten trinn til.

– Her har æ en idé om noen høyttalerelementa som e i lufta, forkledd som noen måkelignande objekta. I og med at det e verna bygg, så kan æ ikke bare heng opp masse av de, men her e det to gode kroka og to spiker, så æ tenke at det forhåpentlig kan bli tre måkelignande ting her som laga lyd.

Hva har du tenkt om dramaturgi opp gjennom dette fyret?

– I havet, multikanalsverket, det blir voldsomt. Så I fjæra, hodetelefonverket, det blir stille. Da tenke æ at vi skal lytt innover og ikke utover. På land, steinverket, e kanskje litt midt imellom, og her, I lufta, ska vi lytt oppover. Så det e forskjellig forma for lytting opp igjennom. En dramaturgisk reise i mye lyd, lite lyd, invaderende lyd eller lyd du må oppsøke.

En ting jeg legger merke til nå, Tine, er lyden fra selve fyrlykten?

– Vi hør den sikkert helt fra start, men i denne etasjen trur æ de fleste har lagt merke til at det e en lyd derifra. Den e mindre og mindre subtil og mer og mer tilstedeværandes.

Den kommer til å være der sammen med måkene?

– Æ trur kanskje måkan vil overdøv han. Måkan, når de først har noe å si, så får de det sagt.

Vi går videre opp, til sjette etasje.

Oj, her hører vi lyden godt. Et underlig, lite rom. Hva kan du bruke dette til?

– Her e fyrlykta tydelig til stede, og det har æ lyst til å forsterke. Så at her blir det én høyttaler som ska stå og blås rett imot de som komme opp, et lydopptak æ gjor her i fyret i februar, kor det var full storm, strømbrudd og hele Andenes var beksvart. Så her blir det lyden av fyret sjøl. Det har en spesifikk tone, og den vil æ forsterke sånn at man blir bevisst på at fyret har en tone, en grunntone.

Tine Surel Lange under konstruksjonen som bærer fyrlykten. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Dette er vel mest et gjennomgangsrom?

– Man komme ikke til å henge her lenge. Det e noe med dynamikken, òg. Nå har vi spenninga med at vi snart e på toppen.

… seksten, sytten, atten. Syvende etasje.

– Her e fyrlyktlyden veldig tydelig. Tonen e tydelig. Og så e det veldig fin utsikt utover hele Andenes. Nordlyst-festivalen e jo i februar, og da kan man se nordlys herifra. Æ tænke at det e vanskelig å gjøre et verk her uten å ha med nordlyset.

Når folk tar bilder av nordlyset, blir de lett overeksponert, fordi kameraet fanger fargene bedre enn øyet, forklarer Tine.

– Men veldig ofte e nordlyset mye mer subtilt i virkeligheten. Ofte e det sånn at du lure på om det e nordlys, eller e det en sky? Så æ hadde lyst til å gjøre et sånt portrett av nordlyset, med noen svake tona kor du lure på om det e noen flere tona enn fyrtårnets egne. E det noen ekstra tona, eller e det ikke? Du må fokusere litt for å høre det.

Så det er en oversettelse av et visuelt inntrykk til et lydlig?

– For så vidt. Og så vil æ jobbe med instrumentallyda her. Æ jobba med alle de instrumentan som æ har i mitt atelier i Nord-Norge, alle de instrumentan som har blitt forflytta opp hit, som plutselig bor her. Æ har veldig mye rare instrumenta, og æ har noen ikke-rare instrumenta, og æ har lyst til at de skal òg få lov å være med i et verk for en gangs skyld.

Du skal gjøre opptak, forstår jeg, men hvem skal spille på dem?

– Nei, det blir nok bare mæg. Det e igjen det her at æ sitt jo her aleine og holde på.

Tine ramser opp cello, fiolin, viola da gambaer i forskjellige størrelser, en dreielire, moderne blokkfløyter, kopier av middelalderfløyter, en svaneknokkelfløyte, noen gamle munnspill fra morfaren og mange andre ting som kan lage lyd.

– Æ jobba alltid med sånne modulverk som kan presenteres på mange måta. Så det komme nok til å bli en komposisjon som andre kan spell òg.

På de instrumentene?

– Nei, æ jobba generelt med åpen instrumentasjon. Men æ vil bruke de instrumentan æ har. Og særlig viola da gamba, før nordlys og viola da gamba passe bra sammen, skarpt og knitrandes.

Det får man høre her i en høyttaler, eller?

– To. Det blir et standard stereoverk, men æ trur det blir fint i og med rommets størrelse. At det kan blende sammen med den grunntonen som e i fyret.

Vi har én trapp igjen, til balkongen. Men først må vi lese denne lappen som er klistret på veggen:

Max 5 ute om gangen
Ikke rop når dere er ute (Det høres veldig godt rundt omkring)

Du har kanskje heller ikke tenkt noe høy lyd ute på balkongen?

– Æ vil ikke ha noe lyd i den etasjen, for der har vi fyrlykta, kor vi har denne Fresnel-lensa som e veldig vakker. Du ser lyspæra. Og ute på balkongen kan du se gjennom gulvet, så det e veldig mange inntrykk, av lyd og lys og storm og vær. Det e mer enn nok. Det e et kunstverk i sæ sjøl. Det ska æ ikke røre. Så selve finalen blir fyrtårnet i sæ sjøl.

Fyrvokteren og komponisten: Det kommer gjester fra hele verden gjennom hele året, forteller museumsbestyrer og fyrvokter Jitse Buitink, som ser frem til å få Tine Surel Langes lydinstallasjon i fyret, på Nordlyst-festivalen i 2024. (Foto: Bodil Maroni Jensen)