1980-tallet blir ofte omtalt som en gullalder for norsk rockejournalistikk. Musikkmagasiner som Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore sto frem som sentrale arenaer for en ny generasjon skribenter med lidenskap for musikken som kulturuttrykk.
Likevel er det slående hvor gjenkjennelig landskapet var: De store avisene lot til – som i dag – å være langt mer opptatt av kjendiser enn av musikkens sosiale og kunstneriske betydning. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene ble beskyldt for manglende spesialisering – og for å videreformidle plateselskapenes presseskriv snarere enn å drive kritikk.
Blant de få kvinnene som satte sitt preg på denne perioden, finner vi Nazneen Khan-Østrem. Sammen med profiler som Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand tilhørte hun en liten, men markant gruppe stemmer som utvidet perspektivet i norsk musikkpresse. Fra oppveksten i Flekkefjord, uten et lokalt punkmiljø å støtte seg på, bygde hun sitt eget nettverk via brevkorrespondanse med likesinnede – lenge før e-post og internett. Ikke minst drev hun skytteltrafikk til Storbritannia, kanskje pønkens hjemland fremfor noen.
Les også: Derfor trenger vi musikkjournalistikk – nå mer enn noensinne
Som tenåring skrev hun sinte leserinnlegg til Beat, der hun etterlyste både mer stoff om britisk undergrunn og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun selv fikk spalteplass – og fra 1989 skrev hun fast for Puls. Senere ble hun en sentral stemme i Rock Furore, Aftenposten og Klassekampen. I Aftenposten var hun blant dem som bygget opp «OsloPuls», og på slutten av 90-tallet ledet hun musikkprogrammer på NRK2.
Khan-Østrem har gjennom hele sitt virke ført en kompromissløs og polemisk tone. Hun utfordret den norske rockekanonens hvithet og hevdet at norske musikkjournalister langt på vei manglet «kompetanse om det urbane svarte som rap og R’n’B representerer», og at man «som hvit nordmann rett og slett ikke kan forstå uttrykket».
Khan-Østrem har fokusert på musikk som kulturfenomen, ikke bare som underholdning, og tatt kunstnernes bakgrunn og samfunnsmessige kontekst på alvor. Her avbildet med artisten Lauryn Hill i 1999. (Foto: Privat)
Men kanskje mest slående er hvordan hun gjennom flere tiår har fulgt – og deltatt i – de evig tilbakevendende diskusjonene om musikkjournalistikkens tilstand. For hvert tiår erklæres faget dødt, og hver gang reises spørsmålet: Var det bedre før? Da Dagsavisen/Nye Takter i 2007 inviterte til debatt på Café Mono under overskriften «Norsk musikkjournalistikk – død eller levende?», var Khan-Østrem blant dem som så sirkelen slutte seg. De toneangivende musikkmagasinene fra 80- og 90-tallet – Puls, Beat, Rock Furore – var for lengst borte, men klagen var den samme.
Historien gjentar seg. Hver generasjon ser seg tilbake, erklærer feltet for forfalt og lengter etter en tid da alt angivelig betydde mer. Nazneen Khan-Østrem minner oss om at dette tilbakeblikket i seg selv er en del av tradisjonen, og at musikkjournalistikkens livskraft nettopp ligger i evnen til å stille disse spørsmålene på nytt.
Khan-Østrem tilfører verdifulle perspektiver til denne diskusjonen, særlig fordi hun har bakgrunn i DIY-tradisjonen. Hva kan en skribent med så sterk innflytelse fra pønkens hjemland – Storbritannia – lære oss om å skrive slagkraftige og aktuelle tekster om musikk?
Når Ballade tar kontakt med Khan-Østrem, er hun raskt ute med å erklære at hun kanskje ikke er den rette til å snakke om dagens musikklandskap. Hun sluttet tross alt å mene sterkt om musikk i NRK i ’99:
– Jeg hadde et traumatisk øyeblikk der jeg intervjuet en italiensk artist på Grand hotell og innså at jeg ikke kunne gjøre dette mer, sier hun og ler.
– I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikkjournalistikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noe på hjertet, og fordi jeg i større grad måtte skrive om kommersielle artister jeg ikke var så glad i selv. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med annet innhold.
Khan-Østrem sa opp jobben i NRKs kulturavdeling etter å ha laget en dokumentar om byutvikling og innvandring, og flyttet til London for å studere internasjonal politikk og urbanisme. Men musikk har alltid vært en lidenskap, og hun har særlig fulgt med på det som skjer i Storbritannia. Denne lidenskapen var også grunnen til at hun i så mange år skrev om musikk.
– Jeg var 16–17 første gang jeg skrev noe om musikk, i en punkfanzine som en kompis i Oslo drev, Absolute Musique. Redaktøren var Jan Kallevik, senere forfatteren av boken XTRM: Krig i Oslos gater. Jeg begynte å bestille kassetter hjem til Flekkefjord og ble en del av kassettmiljøet på 80-tallet. Jeg drev med skytteltrafikk mellom London og Flekkefjord – det var livet mitt – og tenkte at det måtte være andre mennesker i verden som likte samme musikk. Jeg leste Nye Takter, Beat og litt Puls, og så skjønte jeg at det fantes et musikkmiljø der ute. Men det var undergrunnsmiljøet jeg hadde mest tilhørighet til.
– Men undergrunn, det var ikke Nye Takter eller Puls?
– Nei, det var enda mindre enn det. Det var et lite punkmiljø rundt Blitz, som i stor grad dreide seg om fanziner og utveksling av kassetter som ble gitt ut på obskure små selskap. Miljøet bestod blant annet av band som White Lord Jesus med Thomas Robsahm (nå filmregissør) og Arvid Skancke-Knutsen på vokal, min avdøde venn, NRK-journalisten Erik Jacobsen, samt Øyvind Ihlen, som nå er medieforsker – blant flere andre. Vi var en håndfull i dette undergrunnsmiljøet. Før oss var det jo folk som Jan Olufsen og Harald Fossberg, sier Khan-Østrem.
Den gryende musikkskribenten leste Sounds, Melody Maker og New Musical Express da hun befant seg i Storbritannia, og ble veldig inspirert av skribentene der. Da hun flyttet til Bergen i ’87, sendte hun en panegyrisk e-post til Puls om My Bloody Valentine og sa at hun ville begynne der. Slik ble hun skribent på alvor.
– Det betydde alt for meg – musikken var helt altoppslukende. Det er fascinerende å tenke på det nå. Jeg tilhørte selvfølgelig den mest sortkledde, sureste og særeste klikken. Jeg snakket ikke med folk om de ikke hadde riktig musikksmak; alle klærne var nøye utstudert. Jeg begynte allerede i 8. klasse å definere meg selv som goth-punker. Jeg var ekstremt sur og negativ. Haha! En skikkelig badass, i mine egne øyne.
Ekstremt sur, ekstremt badass – og ekstremt viktig for norsk musikkjournalistikk. (Foto: Privat)
Men den sinte musikkjournalisten hadde mye på hjertet. Og hun opplevde at hun fikk mye støtte fra redaktørene.
– Jeg fikk penger til å dra av gårde og intervjue folk jeg var interessert i. Jeg husker daværende redaktør Arild Rønsen betalte flybilletten fra Bergen til Oslo for at jeg skulle intervjue Dinosaur Jr. Han sendte meg til Glasgow i en hel uke for å skrive om den skotske indiescenen. Jeg ble i det hele tatt godt ivaretatt av Puls-gjengen. Det gjorde at jeg følte trygghet i forhold til det jeg gjorde og den musikken jeg skrev om. Jeg fikk skrive med masse autoritet.
– Det later til at du skapte mulighetene selv. Du har vært driftig siden dag én, sendt e-poster og tatt egne initiativ. Mange i min generasjon klager på mangelen på fast jobb, men så handler det kanskje også om mangelen på å skape noe selv. Det fremstår av og til litt for enkelt å klage på at man ikke får Creo-sats.
– Hehe, ja. Jeg bare kjørte på – i punkånden. Fanzinen gjorde kompisene mine sjøl. Vi fikk jo ikke betalt. Det er et etos jeg har med meg fra punken, som jeg tror betydde veldig mye. Jeg var også desperat etter å finne likesinnede.
Musikk handlet om verdier – om hvordan man så verden. De menneskene Khan-Østrem møtte den gangen, delte samme livsanskuelse, og den livsanskuelsen er ikke like viktig i musikkbransjen lenger, tror hun.
– Før kunne du se noen i Doc Martens og en lang svart frakk og tenke at du hadde noe til felles med vedkommende. Det er ikke så tydelig lenger. Jeg har en sønn som er rapper, og jeg synes det er veldig interessant å snakke med ham og finne ut hvordan han definerer sitt miljø. Han kan snakke om klær, men det er ikke så mye av det som det var på 80- og 90-tallet.
– Jeg skjønner hva du mener. For min del var det veldig interessant å komme inn i metallen, som i dag er langt mer mangfoldig når det gjelder stilkoder og estetiske uttrykk. Men er det da subkultur? Dette er jo et spørsmål som er interessant å stille.
– Ja, det er veldig interessant. Grunge, og band som Nirvana, er jo eksempler på en subkultur som ble hyperkommersialisert gjennom MTV. Da var det enda viktigere å være sekterisk og holde avstand til den store delen av rocken, sier Khan-Østrem.
– Nirvana gikk jo an å like, men jeg kunne ikke fordra Soundgarden eller Pearl Jam. Jeg holdt meg til Pussy Galore og Swans, liksom. Det var hele tiden en sekterisk greie. I alle fall for sånne som meg, som var såpass … hva skal man kalle det, ja, infam – og det var viktig å være det. Og det er fremdeles mange i dag som ikke ønsker sitt uttrykk utvannet, fordi det mister styrke eller betydning i samfunnet. «Go mainstream», da er det noe som krakelerer.
– Hva synes du nå da, etter å ha blitt voksen? Hvordan forholder du deg til subkultur nå?
– Hehe! Jeg følger ikke så godt med på subkulturene i dag, men jeg hører veldig mye på britisk rap, svart musikk fra Storbritannia – en interesse jeg deler med sønnen min, som er rapper. Jeg introduserte ham tidlig for den karibiske og vestafrikanske kulturen på steder som Brixton og Peckham. Det er der jeg følger med.
Likevel ønsker undertegnede at den erfarne musikkjournalisten deler noen tanker om den pågående diskusjonen i norsk musikkpresse – der særlig Klassekampen var god til å etterlyse engasjement mens kritikken haglet som verst. Jeg forteller Khan-Østrem at Ballade ønsker å fortsette å sette søkelyset på hva som kjennetegner god musikkjournalistikk, og at det er interessant å høre hva hun selv mener var god musikkjournalistikk på sin tid – hva slags innflytelse Storbritannia har hatt på henne som skribent og tenker, og hvordan vi kan la oss inspirere i dag, i en tid der det er vanskelig å få oppmerksomhet.
– Jeg tror fellesnevneren bak god musikkjournalistikk er at den har sett utover det rent musikalske, og satt artisten eller bandet i en større kontekst hele tiden, svarer hun.
– Jeg leste New Musical Express som en bibel, og der var det mange profilerte skribenter. Det var en fase der man skulle skrive veldig kreativt, som en konsekvens av New Journalism-greia. I den britiske musikkjournalistikken, som var sterkt inspirert av den amerikanske, hadde man et enormt rom til å eksperimentere med form. Man så alltid ting i kontekst, fordi musikken vi hørte på den tiden var produkter av historiske og sosiologiske hendelser: reggae, ska, punk.
– Den svarte musikken kommer fra et sted. Og for meg, som er opptatt av byutvikling, henger jo det sammen med punkens fødsel – at discoens røtter og lignende musikalske tråder kan følges videre. Det er umulig å høre på britisk rap og ikke kunne noe om innvandringen til Storbritannia eller de lange politiske linjene, ikke sant?
Mens hun var ung og «midt i sin verste punkperiode», førte hun en replikkveksling med sin fetter, en London-gutt med oppvekst i Willesden Green (jf. Zadie Smiths roman Hvite tenner). Han var opprørt over hennes musikksmak:
«Nazneen, hadde du blitt boende i London, ville du aldri hørt på punk og indiemusikk,» sa han til henne. «Det er de hvites musikk. Du er asiat og dermed svart i den engelske verden. Derfor hadde du hørt på soul, disco og rap – ikke idiotisk punk. Du er blitt hvit av å bo i Norge.»
Khan-Østrem lo hånlig av ham da. Men hun har aldri klart å glemme samtalen, og skrev om den i Morgenbladet. Ikke uventet fikk hun kjeft.
I årenes løp dabbet hennes interesse for nåtidens indiemusikk kraftig av. I dag går det i britisk jazz, hiphop, Northern Soul og eldre reggae – den store lidenskapen – og den nye norske folkemusikkscenen. Men hun er svak for band som Sleaford Mods, Big Joanie og enkelte rockeartister.
Og kanskje gir det også mening at fokuset skiftes når man har et så tvers gjennom sosiologisk blikk på musikkjournalistikk som Khan-Østrem har.
Khan-Østrem har alltid hatt med seg punkenes sekteriske og kompromissløse holdning fra Storbritannia: viktigheten av å ha en tydelig stemme, være kritisk og ikke la seg kommersialisere. Her under lanseringen av Death Archives med Jørn Stubberud fra Mayhem og Thurston Moore i London. En legendarisk kveld. (Foto: Privat)
– Jeg liker å reflektere over forbindelsene mellom musikk og samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk. Jeg tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge. I dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.
Det betyr ikke at Khan-Østrem ikke har forsøkt gjennom årenes løp.
– Jeg husker da jeg var programleder i U:Musikk og senere M:Musikk, så fikk jeg lage lengre minireportasjer – blant annet en halvtime om Asian Underground-scenen i Storbritannia med band som Asian Dub Foundation og Talvin Singh. Jeg prøvde å sette uttrykket i perspektiv. Jeg husker også at jeg havnet i en aggressiv debatt om Eminem og norske Equicez, da hiphopen begynte å bli stor for alvor. Jeg fikk alltid masse dritt – folk som ikke skjønte mitt ønske om autentisitet.
Alle disse sosiologiske blikkene synes Khan-Østrem at mange i Storbritannia hadde – de så alt i kontekst, eksperimenterte med form. Akkurat den måten å skrive på har inspirert henne, fordi den var så kreativ.
– Man ser visse tendenser til det i Norge, men jeg savner fremdeles i norske aviser at noen gir plass til å skrive litt mer eksperimentelt. Jeg husker Folk og Røvere-magasinet, med base i Trondheim på 1990-tallet. Der fikk jeg lov til å boltre meg litt. Også i Rock Furore. Vinduet er kanskje stedet med mest potensial.
– Er tidsskriftene de nye fanzinene?
– Ja, jeg tror det. Man må ganske enkelt skape noen rom nå. Kanskje det også handler om format og hva som anses for å være konvensjonell musikkjournalistikk.
– Det er kanskje også noe med hvem som rekrutteres, og hvem som har råd til å jobbe gratis i begynnelsen.
– Ja, det handler om klasse, ikke sant? Jeg tror mange norske redaksjoner sliter med rekruttering fordi det blir så ensartet. De henter fra de samme miljøene og skolene. Jeg tror ikke det handler om vond vilje, men om struktur. Det gjelder ikke bare musikkjournalistikken, men mediebransjen generelt. Når jeg ser tilbake på 1980- og 1990-tallet, så hadde vi jo ikke penger vi heller. Men det var kanskje en annen driv. Jeg tror det var flere som var idealister da, som var villige til å bruke fritiden sin på å skrive om musikk. Nå er det mange som tenker på karriere og lønn tidlig. Det skjønner jeg veldig godt, men det gjør noe med hvem som deltar i diskusjonen og hva slags perspektiver som kommer frem.
Hun tar en kort pause.
– Det er for lite klassebevissthet i norsk journalistikk. Og det er for lite bevissthet om at minoritetsbakgrunn og sosial bakgrunn spiller inn på hva man skriver om, og hvordan man skriver. Det er vanskelig å utfordre majoritetens perspektiv når hele redaksjonen deler de samme referansene.
– Tror du det er håp for en ny generasjon musikkskribenter som vil noe mer?
– Ja, absolutt. Jeg tror det alltid vil finnes mennesker som brenner for musikk og for å skrive om den på en meningsfull måte. Men man må være ærlig på hvor mye arbeid det krever, og hvor lite penger det ofte gir. Hvis du først går inn i det, må det være fordi du virkelig må. Jeg håper flere finner sammen i små kollektiver og tidsskrifter igjen, slik vi gjorde før. Der kan man finne sin egen stemme, uten å være avhengig av de store redaksjonene.
Hun tenker seg om et øyeblikk.
– Kanskje det er nettopp der musikkjournalistikken lever – i alle disse små initiativene. Det var jo sånn det startet for meg også, i en fanzine på 80-tallet. Alt begynner i det små.
Når jeg hører Khan-Østrem snakke, tenker jeg på rockens potensial til å være «uflink». Artisten Kaela har et sted uttalt at hun brukte mange år på å skrive sitt neste album fordi hun var så tvers gjennom infisert av det hun kalte «vestlig propaganda» – tanken om å måtte være perfeksjonist. Det handlet om å bli bedre, om å optimalisere – noe som også påvirker kunsten. Kanskje finnes det mange unge mennesker i dag som ikke tillater seg å eksperimentere fordi diskursen er som den er? Der kan man kanskje lære noe av punken – av det blikket pønkerne har på verden. Kanskje det kan inspirere en ny type journalist, selv om vedkommende ikke er rocker?
– Ja, jeg synes det er komisk, fordi man tar så mye for gitt i dag. Men mye av det som skjer, står jo på skuldrene til det som skjedde før, sier Khan-Østrem.
– Vi trekker på smilebåndet av punken og mange av de eldre rockeartistene. For å bruke det mest banale eksemplet: Hvor hadde vi vært uten David Bowie i dag? Selv nå er han kjent for å være en kunstner og tekstforfatter som flyttet grenser – som vi står i massiv gjeld til. Og hva med Patti Smith? Finnes det noen i dag som kan matche henne? Seriøst?
Det finnes en rekke folk vi står på skuldrene til – mange vi burde hente frem igjen i dag, mener Khan-Østrem.
– Det kan jeg si som voksen dame, men jeg mener det helt genuint. Og så må man lære av nye artister som tenker på nye måter. Med en sønn på 19 år er det interessant å se hvordan han jobber, skriver og tenker – og hvordan det skiller seg fra bandene jeg husker fra gamle dager. Nå betyr teknologien alt. Du må være på TikTok for å nå ut. Det er nådeløst, på et vis.
Forleden snakket Khan-Østrem med en venninne fra London som spilte i et indieband på 80- og 90-tallet. Hun fortalte at det var vanvittig mye energi i byen da. Alle bodde i okkuperte hus og hadde billige studioer. I dag er nesten alt borte – studioene er lagt ned eller blitt altfor dyre. Ingen bryr seg om NME lenger, skribentene har blitt voksne og streite. De få som fortsatt velger å være musikere eller anmeldere, har det tøft økonomisk. Det har skjedd et stort økonomisk skifte.
– I ly av den teknologiske endringen tror jeg man virkelig trenger nisjemediene – de som tør å fange opp tekster som tester grenser eller søker mer kreativ skriving. I USA synes jeg The New Yorker er fantastisk, de dyrker essayformatet. Klassekampen og Morgenbladet har jo også mulighet til å dyrke noe helt annet enn Aftenposten, sier Khan-Østrem.
– Ja, kanskje en liten underkategori, litt à la Oktober forlag – en nisjeplattform under hovedplattformen. Et sted der man skaper grobunn for de neste Natt & Dag-erne?
– Ja, det finnes et stort mulighetsrom for dem som vil. Hvor langt kan vi strekke strikken når det gjelder eksperimentell skriving i Aftenposten? Publikum der er bredt. Men i Morgenbladet bør rommet være større. På slutten av 90-tallet ble det skrevet veldig rare ting der – morsomt, og kanskje litt teit. Haha.
Til slutt spør jeg hva Khan-Østrems råd er til unge, fremadstormende skribenter. Hun smiler bredt før hun svarer:
– Først og fremst: Finn det du virkelig brenner for – da skriver du best. Og ikke minst: Vær en pain in the ass. Det sier jeg til alle. Du må være skamløs. Finn stemmen din.
Hun ler igjen.
– Og mas på disse gutta i sjefsstillingene! Send dem tekster, selv om de ikke har bedt om det. Si: «Les! Kanskje jeg overrasker deg.» Ikke gi deg.
Høstfest og heder til musikkskaperne
NOPA-prisene 2025 ble delt ut mandag kveld, der hedersprisen gikk til Åge & Sambandet, Sverre Indris Joner ble utropt som årets opphaver og Sanyu Christine Nsubuga fikk den gjeve tekstprisen.
– Gode tekster går aldri ut på dato
Norsk Viseforum feirer 50 år med utsolgt jubileumskonsert på Gamle Logen.
Ballade video: Biff à la Niilas
Vi ser fillm med Sassy 009, Iris Caltwait, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Les Dunes, Torgeir Waldemar, Anna Of The North, Neon Ion og Niilas.
Bjørn Eidsvåg utnevnt til St. Olavs Orden
Den folkekjære artisten blir kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt fremragende musikalske virke.
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
