Therese Ulvo/Marit Eikemo: Terminus
Den Norske Opera & Ballett, Scene 2. Urpremiere 15. mai 2025
Samproduksjon mellom Den Norske Opera & Ballett, Bergen Nasjonale Opera og Trondheim Symfoniorkester & Opera. Terminus spilles i Oslo onsdag 21. mai, i Bergen 28.-30. mai og i Trondheim 5. og 7. juni. Se oversikt over medvirkende nederst i anmeldelsen.
Enkelte ganger når jeg ser og hører opera, tenker jeg: Hvorfor skal dette synges? Hva kan operaformatet gjøre her, som taleteateret ikke kan? Det spør jeg meg også om der jeg sitter på premieren på den norske operaen Terminus, løselig basert på Holbergs komedie Jeppe på Bjerget, ifølge autorene selv.
Operaformens bærebjelke siden 1600-tallet er troverdighet og sannferdighet, det italienerne kalte verosimiglianza. Premisset er at sangen kan formidle menneskelige følelser og drama mer kunstferdig, og samtidig mer sannferdig, enn det talte ordet alene. Dette gjennom musikkens uttrykkskraft.
Selv om vestlig operakunst har vært bedrevet i mer enn fire hundre år, er og blir det en merkverdig sjanger.
Den stilltiende kontrakten med publikum er at aktørene synger til hverandre i stedet for å snakke. Vi godtar sangen som en slags metafor for tale. Orkesteret kan i tillegg røpe noe om aktørenes indre liv. Enhver pretensjon om realisme er allerede forskjøvet over i noe annet, og alt som foregår på en operascene er dermed stilisert, enda mer enn i taleteater.
Hvordan ligger det an med uttrykkskraft og troverdighet i kammeroperaen Terminus?
Prolog: Ensemblet, til venstre på scenen, spiller en dempet, skimrende klangflate i beste modernistiske Therese Ulvo-stil. Narkomane uteliggere fyller høyre side av scenen, med knekk i knærne og handlevogn. En av dem faller framstups på bakken, bevisstløs, de kaller henne Lola. De andre plyndrer lommene hennes og lar henne bli liggende.
To velstelte fremmede kommer til, de haler henne inn i en bred hotellseng som troner midt på scenen. De steller og pleier henne, svøper henne i rosa silke og luksus og forlater henne, fortsatt bevisstløs.
Magne Fremmerlid, Eli Kristin Hanssveen og Tone Kummervold i Terminus. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)
Lola våkner med et skrik, og det vekker humring i salen, for den narkomane uteliggeren skriker som en operasopran med full vibrato. Hun ser seg vantro rundt. Hun er Jeppe i baronens seng. Men hvem er baronen, og hva er poenget, i dag? Et skjørt, lite klokkespill klinger, og hun lurer på om hun er «daud».
Lovlig raskt venner Lola seg til at hun er en diva, Lola the Loser er blitt Lovely Lola, de to hotellansatte varter henne opp med luksuskaker, Chardonnay og bobler i glasset (hvem betaler, og hvorfor?), hun blir kravstor og trumpete, en lege følger henne opp, kroppen er allerede helbredet (hvordan er det mulig?), hun tar selfier med en nyervervet mobiltelefon, og de navnløse hotellansatte innbiller henne at hun er en mektig influenser på nettet (hvordan skaffet de alle følgerne?).
Alt er selvfølgelig tullball, realistisk sett, men hva er poenget? Samtidig foregår det en slags epidemi ute i gatene, der uteliggerne roper slagord mot politikerne. Hva er hendt, og hvorfor?
I Holbergs komedie fra 1723 vil baronen gi Jeppe en moralsk lekse, uansvarlig dranker, lat bondemann og udugelig familiefar som han er, og hensikten er krystallklar, midt i komikken (og midt i baronens livstrette ønske om litt adspredelse). Moralen er at «Jeppe bondemann» blir en tyrannisk hersker når han selv får makt, langt verre enn den sittende øvrigheten, som tross alt har rimelighet, dannelse og regler å styre etter (det er påstanden), mens Jeppe blir den reneste Nero, han vil henge dem alle.
Men hva er angivelig de hotellansattes motiv i Terminus? Og hva skal publikum lære av dette? Spiller legen på lag, og politikeren, og hotelldirektøren likeså, helt til han sparker de to ansatte? Motivet og plottet henger ikke på greip, men det må det jo, også i opera.
Stykket har mange vittige øyeblikk, men som komedie er historien noe overanstrengt. Helt gripende blir det aldri, heller ikke mot slutten, når Lola ligger alene igjen, til smektende cellotoner. Det alvoret som bebudes på undersiden av vitsene, blir aldri fulgt opp og ordentlig gjennomført. Når selve plottet mangler troverdighet og er uten en begripelig relevans, for oss og vårt liv, blir satiren lite aktuell, og samtidsopera blir fort til gårsdag, høflig applaudert.
De fleste av stykkets karakterer er flate, uten at formålet med karikeringen kommer tydelig fram. De eneste to litt nyanserte personene er Lola (Eli Kristin Hanssveen) og hotelldirektøren (Magnus Staveland), som begge synger godt og spiller vittig og uttrykksfullt teater.
Den erotiske scenen som topper seg dem imellom er stykkets høydepunkt, som ladet samspill og pinefullt komisk forløp, men da er det allerede gått en time ut i forestillingen, og fram til dette har jeg sittet som et nølende spørsmålstegn.
Eli Kristin Hanssveen og Magnus Staveland som henholdsvis Lola og Hotelldirektøren i Terminus. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)
Politikeren (Tone Kummervold) blir for mye karikatur, for heseblesende for min smak, mer lik en revyrolle, men uten tydelig adressat eller politisk treffsikkerhet i teksten, og rollene til legen (Sakarias Fredriksen Tranvåg) og de to hotellansatte (Tone Kummervold og Magne Fremmerlid) er fint sunget, men står uten en begripelig motivasjon i stykket. Hva er de to ansatte egentlig ute etter, i det plottet som tross alt utgjør handlingens bærebjelke?
Verre er det at teksten og musikken trekker i hver sin retning, og regien til Maren Bjørseth i en tredje. Musikken er langsom og dvelende, dempet og finstilt, slik vi er kjent med fra Ulvo på hennes beste i en rekke ensemble- og orkesterstykker, og de femten musikerne fra operaorkesteret spiller presist under Magnus Loddgards ledelse, men det musikalske materialet blir for enstonig i dette lange tidsforløpet.
Musikken fremstår gravalvorlig, nesten nølende i uttrykket, den spiller ikke med på tekstens og regiens forsøk på komisk overdrivelse, og de instrumentale klangflatene blir nærmest stående på siden av teateret.
Teksten prøver å låte sprelsk, slik Marit Eikemo ofte behersker briljant, men her snubler språket i sine egne virkemidler. Av ubegripelige grunner går librettoen på rim fra begynnelse til slutt, i skrikende kontrast til musikkens stilambisjon.
Det kan være humoristisk ment, det også, men gjennom halvannen time blir det for mye, spesielt når det tys til banale nødrim av det mest forterskede slaget (jeg trenger en som er «nær, kjær, uten klær», hvem tjener på pesten, er det presten, festen, gjesten, osv.). Poetisk undertekst savnes, og estetisk underliggjøring finnes ikke, what you see is what you get.
Eli Kristin Hanssveen (Lola), Magnus Staveland (Hotelldirektøren) og Sakarias Fredriksen Tranvåg (Legen) i Lovely Lolas rosa boble, omgitt av tilværelsens kontrast og virkelighet. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)
En teknisk bagatell: Vittighetene synges gjerne fram såpass tungt og sakte at tekstmaskinen på scenen har spoilet punchlinjen lenge før sangeren har rukket å komme til poenget. Koret av narkomane synger politiske slagord, unisont messende i store trioler («nei til smittebordell!»). Er dette en slags sosialrealisme, er det komedie, satire, et lærestykke, er det aktuell samfunnskritikk? Rettet mot hvem?
Stykkets mange anliggender snubler over hverandre, de også. Temaene er politisk uklanderlige, tidvis litt banale. Tema 1: Naive influensere lever i digitale ekkokamre. Det er alarm! Tema 2: Vi blir alle hjernevasket på nettet, apatien råder, det er alarm. Tema 3: Narkomane lever på gata mens andre er rike egoister, alarm. 4: Helsemyndighetene innførte overdrevne restriksjoner i en pandemi for fem år siden. Alarm. 5: En politiker skalter og valter med publikum gjennom «regulativer og direktiver». 6: En kapitalistisk, mannlig hotelldirektør tenker profitt, det er alarm. 7: En kapitalistisk mann kan ikke styre kjønnsdriften sin, alarm! 8: En kvinnelig rusmisbruker fikk ikke nok nærhet og varme som liten. Det er utvilsomt alarm, men neppe en overraskelse.
Problemet er ikke innhold eller intensjon, men at temaene blir bokstavert ut og forklart. Velmente ideer, for eksempel om at vi alle har et svakt selvbilde og lett lar oss påvirke av andres oppfatning, måtte uansett håndteres med større dybde og finere nyanser enn dette.
Eli Kristin Hanssveen som Lola. (Foto: Erik Berg / Den norske opera og ballet)
Mangel på tydelige musikalske stilfigurer er problematisk i opera. Mangel på troverdighet i handlingen svekker kontakten og kontrakten med publikum. En overtydelig regi med uklar sjangerforståelse og kryssende agendaer gjør det sceniske resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen.
Opera er en vanskelig sjanger å spille på. Mye er bra, mange gode krefter har gått sammen i denne satsningen, og vi må ønske dem enda bedre lykke neste gang.
Om Therese Ulvo og Marit Eikemos Terminus i DNOB, Oslo:
Musikk: Therese Birkelund Ulvo
Libretto: Marit Eikemo
Dirigent: Magnus Loddgard
Regissør: Maren Bjørseth
Scenograf og kostymedesigner: Olav Myrtvedt
Lysdesign: Norunn Standal
Kormester: Stephen Harris
Lola: Eli Kristin Hanssveen
Hotelldirektøren: Magnus Staveland
De ansatte, Politikeren: Tone Kummervold
De ansatte: Magne Fremmerlid
Legen: Sakarias Fredriksen Tranvåg
Musikere fra Operaorkesteret
Sangere fra Operakoret
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
