Ikke hørt om henne?

Dette innlegget ble først publisert på Erling E. Guldbrandsens Facebook-side, den 18. september 2019. Ballade gjengir innlegget etter avtale med Guldbrandsen.

Selvsagt kan flere kvinner inkluderes i filosofiens historie. Og i musikkens og litteraturens historie. Selvsagt kan historie omskrives, omprioriteres, problematiseres og formuleres på etterskudd og på nytt. Det må den, uavlatelig, uansett. Trodde noen at historien(e) var avsluttet og skrevet i stein, verdifritt, nøytralt og objektivt, uten innslag av interesser og maktkamp, blinde flekker, perspektiver og fortolkning fram til nå?

Det har slått meg at jeg jobber på noen av de mest tilbakeliggende saksfeltene som fins når det gjelder kjønnsbalanse. Musikkhistorie, komponisthistorie, litteraturhistorie, filosofiens historie. Orkesterdirigenter, gud bedre. Vis meg et felt hvor mannsdominansen har vært større helt fram til i dag.

Lite av dette er naturgitt, for å si det sånn. De mennene som skriver (på Facebook og elsewhere) at vi ser «filosofiens slutt» og «undergang» når man bringer inn andre stemmer, tekster og perspektiver enn de vante og etablerte, oppviser vel ikke nevneverdig bevegelighet i tenkningen. Selv om tenkning altså er temaet de tar opp.

Virkningshistorie er ett problem. Kvinnelige bidragsytere som ikke er blitt lest og kommentert av senere tenkere opp gjennom tradisjonen, mangler en virkningshistorie så langt. Sant nok. Så hva gjør man da? Fortsetter å fortie dem av samme grunn? Jeg vil heller si at det er all grunn til å bringe dem inn i debatten jo før jo heller.

Fortidens strukturer er et annet problem. Det anføres som et historisk problem at siden kvinner vitterlig ikke fikk bekle lærestoler og professorater, og ikke engang slapp inn på lærestedene, så er det et beklagelig, men uavvendelig faktum at de heller ikke kan ha bidratt. Men det spørsmålet er først og fremst empirisk. Bedre å begynne å lete dem fram, da, enn å la saken ligge.

Kvalitet er et tredje problem. Det menes og hevdes at mennene dominerer fordi bidragene deres holder høyere kvalitet enn kvinnenes. Oj. Det er litt av en påstand. Den krever belegg og avprøving fra tilfelle til tilfelle. Igjen er det bare å gå i gang.

Bringer man nye tenkere inn, vil de rett som det er kunne påvirke, ikke bare etterfølgerne, men også sine forgjengere, fordi de endrer måten vi blir i stand til å lese forgjengerne på. Dette er Jorge Luis Borges’ gamle poeng.

Eksempler? Jeg skal ta ett, fra et uventet felt. Den yngre, kvinnelige dirigenten Elena Schwarz fortolker visse sentrale verker innen vestlig kunstmusikk mer nyansert og raffinert enn de fleste andre dirigenter jeg kjenner til i nåtiden. Perspektivet er et annet.

Ikke hørt om henne? Da lurer jeg på hva det kan komme av. For dårlig kvalitet? Neppe. Kjør debatt.

Erling E. Guldbrandsen, professor ved institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo