– Ingen grunn til at vi ikke ser flere kvinner i metallband nå

Og nå: Kjønn. Igjen.

– Kun hver femte artist på norske musikkfestivaler er kvinne. Det skriver Dagens Næringsliv, som tar på seg å være dette årets teller av musikkfestivalene. For å telle kjønn på festivalplakatene er ikke noen ny øvelse. Ta Dagbladets beskrivelse av Øyafestivalen fra 2004 som eksempel – der reagerte artister blant annet på at «hele festivalen domineres av menn.» Men har vi kommet lenger i 2019? DN skriver også om musikkfestivalene som som går aktivt til verks for å rette ubalansen – som når Bylarm har forplikta seg til en 50/50-fordeling på kjønn.

Men hvor lett er det i en sjanger som i flere tiår har vært kjent for kun sine mannlige utøvere?

Bylarmfestivalen, som Dagens Næringsliv skriver om, beskrives slik i 2019: «Den samlede fordelingen var 66,8 prosent menn og 33,2 prosent kvinner, godt trukket opp av «Bylarm Black» – som Haugland beskriver som en metallfestival i festivalen. Uten denne er fordelingen 59,5 prosent menn og 40,5 prosent kvinner.»
– Metall sliter vi voldsomt med. Der kommer jeg til å innkalle til et møte, og krever at de rydder opp. Vi kan ikke sitte og se på at de trekker ned snittet til hele festivalen, sier bookingsjef i Bylarm, Joakim Haugland til DN. Bylarm er en festival som har tatt på seg et særskilt ansvar for nordiske musikkscener. Med ansvar for sjangerbredde innen populærmusikk. De er med i initiativet Keychange, som har mål om 50/50 kjønnsbalanse.

Så klimaet for å ta opp kjønnsbalanse og -ubalanse på musikkfestivaler har kanskje modnet – er det flere endringer på gang? Ja, tror flere relevante bookere Ballade har snakket med. Siden Bylarm sjøl peker ut metallsjangeren, tar vi for oss den:
– Jeg har aldri blitt spurt om dette [av pressen] før. Det sier Infernofestivalens sjef Jan-Martin Jensen når Ballade ringer.

Inferno, med sine åtte årlige headlinere og ytterligere over 30 band på plakaten, setter metall-Norge på det internasjonale kartet hver påske.
– Men det er verdt å snakke om. Og det er lite damer som spiller metall, sier Jensen og utdyper:
– Du aner ikke hvor mange henvendelser vi får fra band om å spille. Blant dem er det veldig få kvinner. Og det er ikke vi som skaper artistene. Rekrutteringa skjer jo et annet sted, på rockefabrikkene, ute i øvingslokalene. Så det er der du må se etter løsninga. AKKS* kan skape de nye talentene, mener festivalsjefen.

Flinkiskrav
– Skal du spille på en ekstremmetall-festival som vår, med det musikkinteresserte publikumet vi har, med internasjonale journalister til stede, skal lista ligge veldig høyt.
– Så kan du si det er viktig å vise fram forbildene. Og det gjør vi, mener Jensen.
Inferno slapp nettopp de første navnene for 2020-festivalen sin, med Sylvaine som ett av dem.

Sylvaine var i år den første norske kvinne noen sinne til å være nominert i metall-kategorien i Spellemann – nominert for plata hun slapp i året som gikk, Atoms Aligned, Coming Undone. Før det var det over 20 år med kun menn nominert.

Ballade ringer Vestfold-festivalen Midgardsblot. Festivalsjefen der, Runa Strindin, ser for seg flere forklaringer på hvorfor det er så få band å ta av når hun skal booke jenter til festivalen sin. At det krever høy teknisk ferdighet å spille ekstremt. At jentene så å si har hatt null kvinnelige forbilder. At en enslig metalinteressert jente i en gjeng ikke nødvendigvis plukker opp instrumentene aleine når hun ikke har nok venninner å spille med. Og at det da kan være vanskelig å få plass til å utvikle seg som spillende metalmusiker. Med mer.
– En krevende sjanger, ikke bare å spille, men den er ikke er for alle, med så mye støy i seg, mener Strindin.

– Tida er moden for å få opp flere fra underskogen. Det er ikke noen grunn til at det ikke skal være flere kvinner i metalband nå, i alle fall ikke i Norge og Skandinavia, mener Runa Strindin. Hun trekker også fram Sylvaine som et navn å snakke om i år.
<iframe width=»508″ height=»314″ src=»https://www.youtube.com/embed/_LfjKA15Bfg» frameborder=»0″ allow=»accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture» allowfullscreen></iframe>

Kathrine Shepard er kvinnen bak artistnavnet Sylvaine. Hun blir altså allerede trukket fram som forbilde. Hvem var hennes egne?
– Jeg var ekstremt heldig med foreldrene mine, pappa var profesjonell musiker, trommis – og mor jobbet for Gunnar Eide, nå Live Nation, som arrangerte Kalvøya-festivalen og slike tidlige greier. Støtte fra dem var helt avgjørende. Jeg var ikke en av dem som hadde band på barne- eller ungdomsskolen, og ingen musikere rundt meg i vennekretsen, beskriver Shepard. Utover det var hennes to store forbilder Type O Negative og det franske bandet Alcest – altså ikke kvinner.

– Det tok ganske mange år før jeg selv kunne dele med andre det jeg lager uten å unnskylde det, sier Sylvaine.

– Fordi det jeg gjorde ikke var det teknisk beste, jeg var ikke verdens beste gitarist, verdens beste bassist eller heller ikke verdens beste sanger. For meg var det viktigst å uttrykke følelser, det inni deg som bare må uttrykkes. Det var det Type O Negative med Peter Steele og Alcezt sto for for meg. Det har hjulpet mye med støtte fra familien, til å komme meg hit i dag, beskriver artisten.

– Men når du sier at du lenge ikke turde sjøl, handler det om kjønn?
– Jeg vet ikke. Jeg tenker ikke kjønn når det gjelder kunst. Men det kan jo hende. Fordi det ikke er uvanlig at man har hørt at «jenter gjør ikke sånn». Men for min del var det mest bare dårlig selvtillit. Jeg var min egen verste fiende på det, da jeg tenkte med meg selv at dette ikke hadde noen verdi utover mitt eget soverom.

Hva tenker du om at du, etter spellemannominasjonen, pekes på som en som kan åpne dører for andre?
– Det er surrealistisk når jeg selv har slitt med dårlig selvtillit for å kunne komme fram med musikken. Det er en stor ære å kunne stå der, og hvis det kan inspirere hvem som helst ellers, menn, kvinner, helt uavhengig av hvem det er, er det helt fantastisk flott. Jeg er veldig takknemlig for å være i den situasjonen.

Rekruttering, rekruttering, rekruttering
– Ren telling kan bli litt feil, men du må lete de frem! Det sier programansvarlig i Festspillene i Bergen, Tonje Peersen. Hun har en bakgrunn blant annet som manager for (mannebandet) Enslaved.

Hun trekker parallellen til kunstmusikken, og komponistene som festspillene velger for Artist in Residence der:
– Om studentene på Norges musikkhøgskole bare spiller musikken av de mannlige komponistene kommer vi jo ingen vei. Når vi velger en kvinnelig komponist for spotlighten på festivalen, sier vi at «dette er verdens beste!». Og det er viktig at det faktisk skjer.

– I Midgardsblot er vi faktisk overvekt kvinner i administrasjonen, da, sier Strindin.
– Men er det noen av dere som er utøvere selv?
– Nei, det er det ikke. Men det hender jeg vekker oppsikt ute i verden som kvinne som både eier, driver og booker denne festivalen. Ikke på noen dårlig måte, men det blir sett på som sjeldent, beskriver Strindin.

Runa Strindin, Midgardsblot i Borre. Foto: Kenneth Sporsheim (Foto: Kenneth Sporsheim)

Artist Sylvaine understreker at hun ikke tenker på kjønn koblet til kunst, og hun vil ikke kalle seg feminist. Men:
– En ting som jeg vil si, som jeg også hører hos andre:
Det hadde hjulpet hvis menn ikke så ofte ser ned på oss. Jeg ser ikke på meg selv som kjønn eller feminist. Men jeg blir jo møtt med mye fordommer, som når noen skal forklare meg ting – og det kan være ting som jeg vet bedre enn dem – bare fordi jeg har pupper. Litt mer åpenhet og å ikke bli møtt med så mange fordommer hadde hjulpet. Metall og hiphop har vært veldig maskuline uttrykk, en slags mannesjangre, men hvis det blir sånn at de ekskluderer den mer feminine energien blir jo vi indirekte fortalt at den feminine siden ikke ønskes inn i det. Det er ikke akkurat å bli oppmuntret, beskriver Sylvaine.

Inferno-Jensen trekker også fram Agnete Kjølsrud i bandet Djerv som en som kan inspirere andre jenter til å plukke opp trommesettet, mikrofonen og gitarene for å spille metallband – og ikke «bare» bli pop eller låtskriver, som han påpeker.
– Men det tar jo 8–10 år før dem som kanskje blir inspirert av dem i år, før de er klare for en scene hos oss, mener festivalsjefen i Inferno.

*AKKS står for Aktivt kvinnekultursenter, og har løftet og utdannet jenter til å spille musikk i flere tiår. Les om dem for eksempel her.