Mari Boines rituelle tromming, joik og sjangeroverskridende musikk får sammen med andre kunstuttrykk fra det høye nord større oppmerksomhet enn tidligere. Ikke minst på grunn av Trumps repeterende uttalelser om at han «må ha» Grønland.(Foto: Jann Vilken/Elphilharmonie)
Politisk uro gir medvind for samisk musikk
Det stormer i nord: Det er økt geopolitisk spenning i Arktis, president Trump vil ikke gi opp sin drøm om Grønland, og her hjemme er det høy temperatur i debatten om samiske rettigheter og nasjonale interesser. Midt oppe i dette går samisk musikk fra seier til seier.
Denne vinteren og våren har urfolksmusikken fra det globale nord fått utilsiktet drahjelp fra Donald Trump. Hans gjentatte utsagn om at han «må ha» Grønland har gjort at hele verden plutselig har fått øynene opp for Arktis. Dette har gitt allerede sentrale urfolksmusikere, som norsk-samiske Mari Boine og den kanadiske popstjernen og strupesangeren Tanya Tagaq, ny aktualitet og større internasjonal oppmerksomhet.
I turbulente tider politiseres musikken, og protetssangene tas nå igjen i bruk som politisk våpen. Mest oppmerksomhet har dette fått i USA, der Bruce Springsteen (med «Streets of Minneapolis») fremstår som en ny ambassadør for sjangeren. På 1960- og 70-tallet ble musikken brukt i motstanden mot Vietnamkrigen, og i kampen for naturvern og menneskerettigheter. Sånn sett er det en kulturpolitisk forbindelse mellom Springsteens protest mot Trumps hersketrang og voldsregime, og klangbunnen i mye av urfolksmusikken.
Slår an internasjonalt
Urfolksmusikken, i samtidsdrakt, er nesten alltid knyttet til politisk aktivisme og protest.
– Samisk og annen urfolksmusikk bærer med seg historier om motstand, tilhørighet og overlevelse, og det resonnerer sterkt med et internasjonalt publikum som i større og større grad er opptatt av klima, urfolksrettigheter og geopolitikk, sier Maria Utsi, tidligere direktør for Festspillene i Nord-Norge, til Ballade.
Hun legger til:
– Jeg vil påstå at musikken åpner opp for større samtaler om språk, selvbestemmelse og kulturell kontinuitet, og slik fungerer som en inngangsport til dypere politisk forståelse, sier hun. Og ser en tydelig publikumsorientering mot «spørsmål om land, rettigheter og identitet».
– Musikk er en nøkkel til å synliggjøre arktiske perspektiver globalt, og utfordrer stereotypier om nordområdene, sier Maria Utsi til Ballade. Hun er en nøkkelperson i det internasjonale arbeidet med å gjøre urfolkskultur fra nord kjent, blant annet ved å ha vært pådriver for etableringen av NANU – Sami Arts International, en internasjonal eksportorganisasjon for samisk kultur. (Foto: Knut Åserud)
Det publikum som nå både omfavner Springsteen og Boine, trenger ikke å være personlig rammet av den samfunnsutviklingen musikken protesterer mot.
I dag er Utsi en sentral skikkelse i samisk internasjonalt arbeid. Over flere år har hun arbeidet med å samle sirkumpolare kulturkrefter og beslutningstakere i Arctic Arts Summit (AAS), som arrangeres for fjerde gang i Umeå i juni. Og i det siste har hun markert seg som prosjektleder for etableringen av NANU – Sami Arts International, en internasjonal eksportorganisasjon for samisk kultur. Som umiddelbart har fått en plass på statsbudsjettet. Satsingen har sitt utspring i musikkfestivalen Riddu Riđđu og kunstnernettverket Dáiddadáll, som jobber med både billedkunst, film, dans, musikk og joik ut fra Kautokeino.
Smal nisje – stor synlighet
Både samisk joik og strupesang fra Nord-Amerika og Asia når nå sitt publikum på flere arenaer – også i de mest prestisjetunge konsertsalene. Både på grunn av at de inngår i en interessant kulturpolitisk mosaikk, som nå har geopolitisk relevans, men også fordi det dreier seg om interessante musikalske utrykk som stadig flere er nysgjerrige på. Derfor har urfolksmusikken også nådd verdens hotteste konserthus, Elbphilharmonie i Hamburg, konserthuset «alle» vil spille i. På senvinteren dedikerte arenaen en uke til festivalen Arctic Voices, med stemmer fra det sirkumpolare nord i sentrum.
Det er lett å se på en slik festival som en av mange nisjefestivaler for spesielt interesserte i en kosmopolitisk europeisk storby, en by som gjerne vil favne alt. Men det geopolitiske spenningsnivået i nord løftet festivalen inn i det pågående ordskiftet om Arktis som en militærpolitisk brikke, inn i diskusjonen om klimaendringene; issmelting og en intensivert jakt på arktiske naturressurser, ofte i konflikt med urbefolkningen enten vi snakker om Canada eller Nordkalotten.
I kunstkretser er dekolonialisering selve nøkkelordet. Og urfolksmusikk er ikke lenger bare for spesielt interesserte. På festivalen i Hamburg bekreftet Mari Boine sin posisjon som urfolksmusikkens superstjerne, og sett fra Europa en enda tydeligere politisk stemme enn hun oppfattes som her hjemme.
Ledige stillinger
Hun har hatt et internasjonalt publikum i flere tiår, og i Hamburg var hennes konsert i Elbphilharmonies store sal utsolgt flere måneder før konserten fant sted. Etter konserten slo Hamburger Abendblatt fast at Boines musikk har «en enorm kraft» og at hun er «den viktigste stemmen og ambassadøren for sitt folk».
Mari Boine – en hyllet aktivist
Abendblatt-kritikeren Heinrich Oehmsen, som både er en av avisens veteraner og mannen som oppfant Hamburgs største musikkfestival, Reeperbahn, peker på at Boine «er ikke bare en sanger, men også en utrettelig aktivist som aldri blir lei av å rette oppmerksomheten mot miljøødeleggelser i Arktis». I sin anmeldelse skriver han at Boine med sin rituelle tromming hadde et enormt grep om publikum, og at hun i Elbphilharmonies store sal ble «hyllet like mye for sine uttalelser som for sin musikk».
Sett fra Hamburg er Mari Boine «den viktigste stemmen og ambassadøren for sitt folk». Det er konklusjonen til Hamburger Abendblatts kritiker Heinrich Oehmsen. Han hørte henne i Elbphilharmonie under festivalen Arctic Voices i slutten av februar. Hun var festivalens største stjerne, og i konserthusets store sal hyllet over 2000 publikummere Boine både for hennes aktivisme og hennes musikk i en urolig tid. (Foto: Jann Wilken)
En annen av Hamburg-avisens kritikere, Marcus Stäbler, som hørte Tagaqs konsert, utrykker både i sin anmeldelse, og overfor Ballade, en tydelig skuffelse over at den kanadiske inuitten har tonet ned sin aktivisme, og unnlater å gjøre publikum oppmerksom på at hennes musikalske vrede har sammenheng med de «koloniforbrytelser» hun gjerne snakker om i avisintervjuer. Men altså ikke fra scenen under konserten.
– Av den grunn ble Tagaq mer utydelig enn hun kunne ha vært, sier Stäbler til Ballade.
– Det er et interessant sammentreff at Arctic Voices fant sted samtidig som den arktiske regionen er svært synlig i den geopolitiske debatten. Og selvsagt virket dette inn på hvordan publikum så på festivalprogrammet, sier Martin Andris, Elbphilharmonies pressesjef, til Ballade.
Han er veldig fornøyd med at alle konsertene var utsolgte, fem i konserthusets minste hall og en konsert i den store salen med 2150 plasser. I alt solgte festivalen 5000 billetter.
– Til et veldig variert publikum, sier Andris.
Kunst er politikk
– Å åpne et sentraleuropeisk konserthus for musikk fra hele verden, i alle sjangre, er i seg selv politisk, uavhengig av om utøverne adresserer politiske kampsaker eller ikke i sine opptredener. Men selv om det kan være riktig å si at Arctic Voices var en politisk festival, går jeg ikke med på å redusere rikdommen og skjønnheten i urfolksmusikk til aktivisme, sier han.
– Selv om det kan være riktig å si at Arctic Voices var en politisk festival, går jeg ikke med på å redusere rikdommen og skjønnheten i urfolksmusikk til aktivisme, sier Martin Andris, Elbphilharmonies pressesjef, til Ballade. Slik han ser det gir storpolitikken medvind for urfolksmusikk, særlig den som kan knyttes til Arktis. Men han opplever også at klassisk musikk som kan knyttes til Arktis er populært i Tyskland. (Foto: Sophie Wolter / Elbphilharmonie)
Elbphilharmonie har i løpet av et drøyt tiår etablert seg som Europas mest åpne konserthus, et hus som er med på nesten «alt», bortsett fra popmusikk. Klassisk er bærebjelken, men ambisjonen er å arrangere flere lignende festivaler som Arctic Voices hvert år, med et våkent øye på ulike urfolksutrykk som publikum i Europa er lite kjent med. Denne måneden er det den gambisk-britiske Sona Jobarteh som har solgt ut konserthusets store sal for å vise hvordan hun fornyer vestafrikansk musikk med å spille et instrument, koraharpen, som tradisjonelt var forbeholdt menn.
Det siste tiåret har bildekunsten, og ikke musikken, vært den samiske kulturens fremste formidlingskanal internasjonalt. Det tok for alvor av med Máret Ánna Saras suksess Pile o’ Sápmi på samtidsutstillingen Documenta 14 i Kassel i Tyskland 2017, og fortsatte med hennes (og andre samiske kunstneres) suksess på Venezia-biennalen i 2022. Saras ferskeste suksessutstilling, Goavve-Geabbil i Tate Modern i London, åpnet sist høst og pakkes sammen nå, midt i april.
Utsnitt fra Máret Ánne Saras verk Goavve-Geabbil i Tate Modern i London, der det har vært vist siden sist høst. Utstillingen pakkes ned i disse dager. (Foto: Norges ambassade i London)
Samisk musikk har ikke klart å markere seg i den internasjonale kultursamtalen på samme vis – med det postkoloniale som helt sentralt.
Samisk musikalsk medvind
Her hjemme har det blåst en samisk musikalsk medvind lenge; helt siden protestene mot Alta-Kautokeino-utbyggingen på 1980-tallet utløste en samisk kulturell oppvåkning, med blant annet «Sámiid ædnan» (av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta) som Norges finalebidrag i Melodi Grand Prix i 1980. Så fulgte en rekke samiske støttekonserter over hele landet, og en generell omfavnelse fra det norske kulturlivet.
Norge gikk foran og anerkjente samene som urfolk i 1990, noe verken Sverige eller Finland har gjort. (I Europa har Danmark, Luxemburg Nederland, Tyskland og Spania ratifisert FN-konvensjonen). Og nå spilles det samisk musikk i alle norske kanaler, i alle konsertlokaler – også i Nidarosdomen og i Operaen har det samiske fått en naturlig plass.
To hendelser er beskrivende for den samiske musikkens nye status i det offentlig Norge: Georg Buljos Kalvskinnsangen skrev kirkehistorie i 2022 da verket med utgangspunkt i undertrykkelsen av de samiske fangene på Tukthuset på Kalvskinnet i Trondheim over flere hundre år, løfter frem en uhyggelig nær, men likevel glemt historie. Fremføringen i Nidarosdomen under Olavsfest aktualiserte Den norske kirkes behov for å sin unnskyld til samene for overgrep opp gjennom historien.
Samme år hyllet Arktisk Filharmoni og det samiske nasjonalteatret Beaivváš den samiske multikunstneren og identitetsbyggeren Nils Aslak Valkeapää (1943-2001) med konserten Solen, min far. Jorda, min mor. Det skjedde i en festforestilling i Operaen. Forestillingen ble av den samiske litteraturprofessoren Harald Gaski omtalt som et kunstverk som forener «i den altfor politiserte samiske og norske hverdagen». Musikken er skrevet av Frode Fjellheim, som i 2013 fikk internasjonal oppmerksomhet for Vuelie, som ble skrevet til Disney-filmen Frozen/Frost/Jiknon. Den har nå 80 millioner avspillinger på Spotify.
For det store publikum er Valkeapää mest kjent for å ha komponert musikken til Nils Gaups Veiviseren / Ofelaš (Oscar-nominert til prisen for beste utenlandske film i 1988). Valkeapää fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1991, og i det store bildet fremstår Mari Boine som Valkeapääs fremste arvtager, som et samisk kulturelt referansepunkt.
Naturfasinasjon gir samisk suksess
Else Kveinen, ambassaderåd for presse, kultur og informasjon ved Norges ambassade i Berlin, mener at den norske utenrikstjenesten over lang tid har jobbet svært godt med å synliggjøre samisk kultur i utlandet. Og at den aktuelle geopolitiske sitasjonen ikke er avgjørende for verken Boines popularitet eller den samiske interessen for samisk kultur i Tyskland.
Dagens spente situasjon i Arktis, blant annet forårsaket av president Trumps aggressive retorikk overfor Grønland og Danmark, spiller ikke inn på interessen for samisk musikk, mener Else Kveinen, presseråd for presse, kultur og informasjon ved Norges ambassade i Berlin. Hun sier at ambassaden i Tyskland har jobbet målrettet med det samiske «i hvert fall de siste ti årene». Og at de har mye på gang også fremover. (Foto: Neil Dowling)
På spørsmål om den geopolitiske situasjonen og den økende spenningen i Arktis kan ha noe å si for den økende interessen for samisk musikk, svarer Kveinen benektende:
– Striden om Grønland er jo et relativt nytt fenomen. Snarere tror jeg det henger sammen med en bredere interesse for samisk kultur som følge av at denne er blitt mer synlig internasjonalt (gjennom Dokumenta 14, den samiske paviljongen i Venezia og så videre), og interessen for postkoloniale spørsmål mer generelt, sier hun til Ballade.
Hun peker også på at tyskernes interesse for arktisk natur også spiller en stor rolle når interessen for samisk kultur skal analyseres. Fasinasjonen for det uberørte Arktis har, slik Kveinen ser det, stor betydning for suksessen fiolinisten Eldbjørg Hemsing og Arktisk Filharmoni har hatt i Tyskland, både med utgivelsen Arctic (Sony Classical 2022) og flere konserter, inkludert på Elbphilharmonie i Hamburg, sensommeren 2025.
På Arktisk Filharmonis arktiske CD er det bare ett spor med samisk musikk; Frode Fjellheims «Under the Arctic Sun». Utgivelsen vant den prestisjetunge tyske Opus Klassik-prisen i kategorien «Klassisk uten grenser», og har blitt en publikumsvinner, tydeligvis med et perfekt repertoar for å posisjonere seg i det tyske markedet. Anmeldelsene har vært blandet både i utlandet og i Norge. Hovedkritikken har gått ut på at fremstillingen av Arktis er friksjonsløs og glatt.
Ballades klassiskanmelder Ola Nordal mente at den arktiske stemningen Hemsing og symfoniorkesteret fra Nord-Norge bidro med var «like autentisk som trollene i turistbutikken på Fagernes», men han så samtidig at «dette kommer til å treffe mange lyttere, også utenfor kjernepublikumet til den klassiske musikken».
Ulike Arktis-tolkninger
Det publikum i Elbphilharmonie opplevde fra Mari Boine og Marja Mortensson, som også fikk en varm mottakelse på sin konsert under Arctic Voices (i konserthusets lille sal), kan beskrives som autentisk tradisjonsmusikk, riktignok i modernisert form. Med joiken som bærende element, forankret i samenes urgamle joiketradisjon, upåvirket av den europeiske kunstmusikktradisjonen.
– Jeg opplevde publikum som åpne og nysgjerrige, som om de var vant til å utforske nye ting, sier Marja Mortensson til Ballade.
Hun ser at Boine, Fjellheim, Georg Buljo, finsk-samiske Ulla Pirittajärvi-Länsman og andre har gått foran henne for å gjøre den samiske vokaltradisjonen og musikken kjent. Og at arbeidet bærer frukter. Hun opplevde ikke festivalen som politisk. Bare som åpen for nye inntrykk.
Marja Mortensson bringer nå sørsamisk musikk ut i verden, og opplevde at publikum på Arctic Voices møtte henne med åpenhet og varme. Hennes joik er ofte knyttet til hennes eget hjemsted, i fjellområdet Svahken. Her sammen med Jakop Janssønn (trommer) og Daniel Herskedal (tuba og basstrompet). (Foto: Daniel Dittus / Elbphilharmonie)
Andris i Elbphilharmonie er glad for at konserthuset kan by på en musikalsk bredde i musikken fra klodens nordligste områder.
I orkestertolkingene av det arktiske inngår musikk av Ole Bull, Edvard Grieg, finnene Einojuhani Rautavaara og Selim Palmgren, pluss nye komposisjoner av den amerikanske filmkomponisten Jacub Shea (med titlene Frozen World / Aurora / Sunrise / A Rush of Life / Polar Winds) og norske Ola Geilos Dawn. Uansett; både den samiske samtidsmusikken, med politisk brodd, og Arktisk Filharmonis romantiske tolkninger med naturen i sentrum, nådde inn til publikum i Elbphilharmonie.
– Urfolksmusikk fra Arktis, eller andre steder i verden, er fortsatt ikke vanlig i konserthus, og inngår ikke i vår musikk-ABC slik filharmonisk musikk gjør, sier Andris til Ballade.
Han påpeker at Elbphilharmonie ser det som viktig for et av Europas mest innflytelsesrike konserthus å legge til rette for ukjent «musikk som er overlevert i ulike lokalsamfunn, flere steder i verden gjennom generasjoner».
Marja Mortensson, Daniel Herskedal og Jakop Janssønn i Elbphilharmonie Kleiner Saal/Lille sal 26. februar i år. (Foto: Daniel Dittus / Elbphilharmonie)
Musikk som lim i Sápmi
Selv om urfolksmusikk fra nord og musikkens rolle som politisk verktøy akkurat nå aktualiseres av økte geopolitiske spenninger i nord og Trumps kjølige forhold til Europa, er det generelt dårlige tider for kultur som soft power. Myk makt – gjerne kulturuttrykk som inntil for få år siden ble sett på som svært viktige for å bygge ulike nasjoners anseelse i verden, er på vikende front. Det er forsvarsevnen, andelen av BNP til opprustning, og det militære samholdet i Europa som gjelder for tiden.
Likevel; i urolige tider tas det i Musikklandet – Flerstemt musikkpolitikk for fremtiden, en NOU (Norsk offentlig utredning 2025:7) fra i fjor sommer, til orde for større bruk av musikk som politisk og diplomatisk virkemiddel. Ikke primært som et middel til en fredeligere verden, men fordi gjennom «strategiske satsinger på musikkeksport og kultursamarbeid kan Norge styrke sitt internasjonale omdømme.» NOU-en er forfattet av et bredt sammensatt utvalg, ledet av professor i kultursosiologi Sigrid Røyseng ved Norges musikkhøgskole.
Utvalget ber «Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene i større grad ta i bruk musikk som et strategisk virkemiddel i kulturfremmende og relasjonsbyggende arbeid».
For å få til dette relasjonsbyggende arbeidet har utvalget en særlig interesse for urfolksmusikken, og mener det må utvikles spesielle støtteordninger for «samisk musikk og andre minoritetskulturelle utrykk i Sápmi». Et mål er å oppnå en internordisk harmoni i de samiske områdene i Norge, Sverige og Finland. Middelet er større mangfold og urfolksperspektiver i nordisk og norsk utenrikskulturpolitikk, for å «bidra til å bygge ned grensene i hele Sápmi».
De siste årene har friksjonen i det norske samiske miljøet blitt stadig tydeligere, og konfliktene mellom norske, nasjonale interesser og samiske har også blitt flere og skarpere: Det er dyp uenighet om energi- og arealpolitikk i områder med reindrift, samenes tradisjonsnæring. Diskusjonen om fornorskningspolitikken pågår fortsatt, og kulturkampen i hele det samiske området på Nordkalotten intensiveres.
I et intervju i Samtiden, i tidsskriftets spesialnummer Sametiden fra 2022, sa Ella Marie Hætta Isaksen, musiker, skuespiller og aktivist, at «gamle sår ikke har grodd» og at «vi har en identitetskrise i Sápmi». Den krisen er minst like tydelig nå, fire år senere.
Samisk kulturboom i Tyskland
Men konflikter skaper oppmerksomhet, og samiske kulturuttrykk er en vinner når Norges ambassade i Berlin presenterer kulturnasjonen Norge. Kort sagt har Norge i flere år gjort akkurat det NOU-en vil ha mer av, i alle fall i Berlin.
– Ambassaden forsøker å støtte opp om samisk musikk i det tyske markedet hvor det er mulig, og har tatt flere initiativer de siste årene, sier Kveinen til Ballade.
Hun sier at ambassaden har jobbet målrettet med det samiske «i hvert fall de siste ti årene». Både billedkunsten og musikken har stått sentralt: Hun trekker frem Sami Contemporary i 2015 og Luondu Luonddus i 2022 på det nordiske ambassadekomplekset i Berlin, og Speaking Back ved Kunsthaus Hamburg i 2023.
Samme år var elektronikaartisten Niilas en av stipendiatene i ambassadens residensprogram. Og Mari Boines musikkvideo «Eadnán Bákti» (se den under avsnittet her) ble spilt inn på det nordiske ambassadekomplekset. I 2024 støttet ambassaden en samisk «showcase» på Reeperbahn i samarbeid med Riddu Riđđu, Hedline Arts og Music Norway (med artistene Emil Kárlsen, Katarina Barruk og Niilas). Ambassaden var også delaktig i en konsert med artisten Lávre i forbindelse med at den samiske bildekunstneren og arkitekten Joar Nango fikk den prestisjetunge Kurt Schwitters-prisen i Sprengel museum i Hannover. Og hadde en separatutstilling i museet.
Kveinen peker også på støtten til en konsert med Ella Marie Hætta Isaksen under den norske filmfestivalen NOR-WAY på den berømte Babylon-kinoen i Berlin i januar i år. Her var La elva leve / Ellos eatnu, regissert av Ole Giæver, med Hætta Isaksen i hovedrollen, åpningsfilmen. På festivalen ble også Veiviseren / Ofelaš og Laila, en norsk stumfilm fra 1929 som også er den første spillefilmen med en samisk handling, vist for et entusiastisk publikum.
«Ikke et omdømmegrep»
Og det blir mer samisk i Berlin.
– Vi forsøker i økende grad å integrere samiske kulturutøvere i det vi uansett gjør, heller enn å ha helt egne satsinger. Vi jobber med en nordisk musikkutstilling om kvinner og likestilling i musikkbransjen som skal åpne til sommeren, der Boine vil være representert, sier Kveinen.
Hun understreker at ambassaden hele tiden har «samisk musikk på netthinnen», og at samisk musikk har et klart soft power-potensial.
– Det er noe som skiller seg ut og oppfattes som unikt, og det er veldig mange dyktige utøvere. Men når vi støtter opp om samiske musikere, er det først og fremst for å gi dem muligheter i det tyske markedet, i tråd med målsetting for Utenriksdepartementets kulturarbeid, ikke for å styrke Norges omdømme – selv om det kan være en bivirkning, sier Kveinen til Ballade.
«Utfordrer stereotypier»
Til nå har Norge vært i front på den samiske musikkscenen, der samisk musikk også har et godt grep om populærmusikken – blant de mest kjente er KEiiNO med joikeren Fred Buljo. Bandet representerte Norge i Eurovisjon i 2019. Også bandet Isák (oppløst i 2023) med Ella Marie Hætta Isaksen som frontfigur, har hatt et godt grep om publikum – et grep hun til en viss grad beholder som soloartist.
Også i våre naboland tar urfolkskunst stadig større plass, på ikke-samiske arenaer. Den siste suksessen ble innkassert på Kungliga Operan der den samiske operaen Eatnama váibmu/Jordens hjärta høstet strålende anmeldelser før jul i fjor.
Dagens Nyheters anmelder, Johanna Paulsson, mener at operaen, den første på samisk i Europa, er en kulturhistorisk begivenhet som ikke kan overvurderes: «Det handlar inte bara om återupprättelse och ett viktigt synliggörande av länge förbisedd minoritetskultur, utan minst lika mycket om att öppna dörren till en annan tankevärld. Det allmängiltiga temat landar också rätt i tider av krig, konflikter och klimatkatastrof», skriver hun.
Samisk musikk vinner viktige kulturpolitiske seire også i Sverige: I fjor høstet den samiske operaen Eatnama váibmu/Jordens hjärta strålende anmeldelser på Den Kungliga Operan i Stockholm. «Det allmängiltiga temat landar också rätt i tider av krig, konflikter och klimatkatastrof», skrev Dagens Nyheter. Librettoen er skrevet av norsk-samiske Rawdna Carita Eira. (Foto: Sören Vilks / Kungliga Operan)
Operaen er signert norsk-samiske Rawdna Carita Eira (libretto) og den svenske komponisten Britta Byström. Regien er ved norsk-samiske Elle Márjá Eira. Librettisten og komponisten har gjort seg bemerket med opera i urfolkssammenheng også tidligere, i Canada, der de var nominert til scenekunstprisen Dora Mavor Moore Award for operaen Gállábártnit / Bjørnesønnene på cree (det mest utbrede urfolksspråket i Canada) og samisk.
Hør også samtale mellom Lars Lillo-Stenberg og Rawdna Carita Eira mfl. om tekst, musikk og språk i Ballade radio
– Musikk er det kunstfeltet som raskest krysser grenser, både geografisk og språklig. Dette gjør musikk til en nøkkel i å synliggjøre arktiske perspektiver globalt. Den fungerer både som kunstnerisk uttrykk og som en form for «kulturell beredskap» som bygger relasjoner, skaper forståelse og utfordrer stereotypier om nordområdene. Og bidrar til å forme hvordan Arktis forstås internasjonalt. Musikken er slik sett en av de mest effektive bærerne av arktiske fortellinger i vår tid, sier Utsi til Ballade.
