For å unngå forvirring, tar vi det i to bolker: Denne teksten, som egentlig handler om sortering, tar utgangspunkt i to aktuelle band.
Alle som følger norsk rock, har hørt om The Dogs. I dette bandet er den kjente og produktive Kristopher Schau låtskriver og vokalist. Innimellom, når låtene presser seg på, og de må starte u-innøvde, synger han dem kun med ett av de andre bandmedlemmene, og da lander låtene i duoen White Urine.
– Er ikke det det bandet som ikke øver før konsert? spør en av mine nærmeste meg, før jeg skal intervjue Schau.
Jo, nettopp. Eller sånn cirka. Til de nye låtene, som starter med et «Say it in Drugs», via «School Shooter», og ender i «Almost Not Broken». Min personlige favoritt inniblant der er nok låttittelen «Icarus Was a Suicide». Ikaros var, som de fleste veit, den greske mytefiguren som fløy for nærme sola.
– Litt røft for publikum
White Urine er altså Schau og trommeslager Stefan Höglin. – Vi øver jo live, vi! bekrefter Kristopher. Nå er den fjerde plata deres, Hillbilly Heroin, ute.
– Konserter er alltid to–tre låter som Stefan ikke har hørt for, som jeg bare må vise ham mens vi er på scenen. Så på denne plata er det låter som vi har øvd inn gjennom spillejobber i 2025. Ja, det er litt annerledes, litt røft for publikum tror jeg, men de har godtatt det, jeg har vært ærlig på det fra starten. De får da alltid tre, fire ting som låter ganske dritt. Men samtidig, de som er med og ser oss ofte, får i hvert fall følge med fra demostadie helt til ferdig produkt!
Dette ligner på noe Kristopher Schau har sagt om å lage radio og podkast, og dessuten hvor deilig han omtaler innspillinga som: det var bare å spille inn hele plata i garasjen til en tredje bandkompis. Ikke bare var det gratis («øvd inn på veien gjennom 2025, siden vi ikke har øvingslokale eller noe økonomi til å leie noe heller»), men så få folk å forholde seg til!
– Da var vi jo plutselig bare tre pers der. Kjempedeilig med få personer, og avgjørelser kan bli tatt kjappere.
Kristopher snakker om å rastløst kjenne ideer komme, altfor mange ideer, blir de noe av, alle sammen? Enklere da, å bare få det ut, så de kan leve.
– Det kommer fra en desperasjon etter å lage noe nytt. Og så lurer jeg på om det er noe der. Ikke for publikums del, mer for at jeg skal bli kvitt det. For egen sjelero. Jeg er så redd for… jeg tenker sånn «tenk om det er en bra låt som ikke blir noe av her», og da vil jeg helst få det ut, ut der ute.
Derfor: I White Urine testes ideene både på bandmedlem Stefan Höglin, og et publikum som altså, mange av dem, veit at de er på testlab.
– Jeg vet ikke alltid om det er en bra låt før jeg liksom har spilt den sammen med Stefan, hørt den litt på avstand. Noen låter blir forkastet etter å ha blitt testet ut, også på det stakkars («stakkars») publikummet. Da er det bare å tenke «fy faen, det her var jo bare dritt» og så gå videre.
Han kaller det dessuten en panikk for å glemme ting.
– Så det å gi ut noe er også for å få lov til å glemme det. Sånn: Da ligger den der ute! Da behøver jeg ikke huske den, jeg kan gå videre. For det gøyeste er jo å lage dem.
Det skal være inne i huet på en rusmisbruker.
Kristopher Schau, med sin fartstid som komiker, P3-profil og Norges høyeste rockvokalist, kan beskyldes for mye. Men han har nok aldri lovet publikum eller norsk offentlighet noen rosehage. Nei. Ikaros- og skoleskyter-titlene forteller en historie, en kronologi som skal lede lytteren gjennom gangen i et rusmisbruk:
– Ja … Hva er det jeg har lagd her igjen [han blar opp albumet] …
Tydelig fornøyd, når han har lest rekkefølgen på sangene sine igjen:
– Vi skjønte at vi burde jo lage en hel narko-plate. Jeg synes den henger sånn fint sammen. Stefan og jeg har vært avholdsmenn i over ti år begge to … Tanken er at du skal liksom følge et rusmisbruk; det begynner liksom med eufori på «Say it in Drugs» og så går du over i idioti; «Hallelujah, Satan!» Det er alltid en sånn periode av total idioti og så sklir det liksom over i paranoia og så … Det skal være inne i huet på en rusmisbruker.
Mens Hilbilly Heroin er spilt inn hos Mads Martinsen, er det siste sporet tatt opp live utafor Kiwi i Brugata/Storgata. Sirenene uler, alle som kjenner Oslo sentrum veit at sirenene kan være lyden av at mange slitne skjebner henger her. Raspevokalen uler, havner i grøfta den også:
– Synger du om eget rusmisbruk?
– Nei, men vi møter jo mye, når vi er ute og spiller. Slitne folk. Det var greit å bare døtte alle disse sangene på en skive, med et snev av tematikk. Jeg synes de henger på greip, altså.
Med denne få-det-ut-arbeidsmetoden sin, blir det mange utgivelser, mange podkastshow, mange konserter med mange band. Nå også et navnebror-band. Jeg, journalisten, tilhører dem som har visst at det finnes to stavemåter av «kristoffer skau» i norsk populærmusikk i omtrent 30 år. Nå har de to møttes. Enter bandnavnet Schau.Schou:
PLING PLONG, KOM INN: Produktive Kristopher Schau har flere nye låter ute – inkludert med duoen han endelig har realisert med sin navnebror Christoffer Schou. Her møter de to sistnevnte hverandre. I døra. (Foto: )
– Kristopher Schau her, på vegne av Christoffer Schou
Jada, jada, nå er det dobbel dose! Sånn åpna mailen om at han har funnet sammen med navnebroren fra Østfold. Har du fulgt norsk indiepop, kjenner du kanskje Remington Super 60, et band som var del av «cafépopbølgen» rundt år 2000, da Fredrikstad møtte lyden av Grünerløkka.
Schau beskriver at Schou, altså østfoldingen, i alle disse årene «bare var ett ledd unna bandmessig» og at de attpåtil har brødre som heter det samme (Aleksander/Alexander).
– Jeg har jo hørt om Christoffer Schou, men visste ikke at han var i Remington Super 60 da jeg hørte dem. Så da jeg plutselig skjønte det, ganske sent, så ble jeg sånn, herregud, ok, og vi er i beslektet musikalsk sfære … Det var kjemperart.
I motsetning til hva man kan tro av å bare ha hørt The Dogs, går Schau med en masse melankolske, rolige låter innabords. Han har sjølsagt et pianoprosjekt som «ingen har hørt om», og som er i samme uttrykk som en del Remington-sanger. De er gitt ut de også, sjølsagt – jeg fant dem på Bandcamp, antall lyttere er garantert flere når du leser dette enn da jeg researchet denne artikkel. Uansett:
– Det han lager og det jeg har gjort er nærmere enn jeg trudde! Det er ganske mye crossover i dette So young we didn’t know things ended, med bare piano og sang, veldig tett på de greiene hans, så det var ingen vei utenom.
Vi har merkelig nok aldri fnist av dette opplegget. Vi synes bare det er dritbra.
– Dere har gått rundt i 25 år uten å ha møtt hverandre, hvem tok kontakt med hvem?
– Jeg gjorde en podkastjobb på Litteraturhuset i Fredrikstad, og han jobber der. Han bare «ja, her er jeg!».
Så sendte Schau noen demoer, noen av de millioner ideene sine og … det gikk en stund.
– Så møttes vi igjen i fjor, og da var vi i gang. Da vi først begynte gikk det fort! Så tok jeg toget ned og la vokal på, og nå kommer det. Morsomt.
– Mens jeg ikke har den tålmodigheten, har han det overskuddet til å sitte og pelle og ratte volumer og «her hadde det vært fint med noe pling og plong …» Det er det som er fint med det prosjektet. Jeg kan ikke det han kan, beskriver Kristopher Schau.
23. januar kommer en EP med Schou.Schau på Café Superstar. Schou ser ikke helt hvordan de skal framføre det de har laget live. Ennå, i alle fall. Det krever jo, teller han seg til, kanskje åtte folk involvert.
– Tenk om det hadde blitt lista på P1! Eller P1+.
– Er det et mål? Nei?
– Jo. Tenkt deg det’a. Uansett håper jeg noen der ute vil høre på det.
Ferdig! Senke skuldre, nå
Sjøl om Kristopher kommer på at han må telle penger for å se om de kan få gitt ut vinylversjon av rocken vi har snakka om i dag, er rastløsheten på god avstand.
– Nå er jo «urine» gitt ut, så det er digg. Jeg kan senke skuldrene. Dette er kosefasen; akkurat nå er det ganske trygt å bli påkjørt av en bil, når mange av ideene er gjort. Så nå er det litt trygt.
«Self-hatred seeps in through every crack»: Planen er å stenge alle sosiale medier for rocke-duoen. Kristopher har skrevet ut gangen i en misbrukers liv, «Narko-operaen» som albumet Hillbilly Heorin henger på, på Substack. Noen konserter er unnagjort.
Jeg turte ikke spørre om flere ideer, men Kristopher Schau har sikkert noen, som presser seg på. En gang snart.
SCHAU + HÖGLIN er White Urine. (Foto: )
Ballade klassisk: Ba-rock og spillelistetilpasset Bach
Ballade klassisk er tilbake med syv aktuelle plater som en start på det klassiske musikkåret 2026.
Jarles låt er lyden av monsteret i fjorden
Vreid spiller og synger offisiell låt til storfilmen «Kraken».
Tono åpner døren for «gratispassasjerer». Er musikkbransjens Ikea-øyeblikk her?
INNLEGG: Dagens definisjon av opphavsrett er en gavepakke til alle som vil unngå å betale, skriver musiker Anders Odden i svar til TONO.
Disse skal tevle om tittelen Årets unge jazzmusikere
Prestisjemønstring i jazzen: I februar starter oppkjøringa til Årets unge jazzmusikere.
Nå kan du foreslå Årets verk 2026
Har du hørt et verk som fortjener større oppmerksomhet? Nå kan du foreslå kandidater til Årets verk 2026 hos Norsk Komponistforening.
