I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Kristopher Schau om hans beundring for Michael Krohn. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
- Kristopher Schau, artist, vokalist, musiker og låtskriver. Frontfigur i The Dogs siden 2011 og ellers kjent fra en rekke band, blant annet Gartnerlosjen, Hurra Torpedo, The Cumshots, Mongo Ninja og Datsun. Han er også kjent fra en lang rekke radio- og TV-programmer og -serier som Et Norge i krig, De syv dødssyndene, Team Antonsen, Kvegpels, Karate og XLTV. Han har skrevet manus til Dag og gitt ut flere bøker, ikke minst På vegne av venner der han gikk i kommunale begravelser og som oftest var eneste gjest, kun sammen med prest og begravelsesagent. Hans mest kjente performancestunts er Forfall der han lot seg stille ut i et butikkvindu på Karl Johan og målet var å forfalle mest mulig fysisk og åndelig på en uke, og selvsagt da han inntok rollen som den fiktive kunstneren Hugh Martin og lurte deler av media-Norge trill rundt. Født 12. august 1970, Oslo.
- Michael Krohn, artist, vokalist, musiker og låtskriver. Krohn er mest kjent som vokalist og låtskriver i Raga Rockers. Bandet som tilhører «de fire store» innen norsk populærmusikk har gitt ut 12 studioalbum, et knippe konsertplater og to samleplater. Han har også frontet bandet Easy Riders og gitt ut en rekke soloalbum, både under eget navn og pseudonymene Tom Trussel og Micky Faust. Første gang han dukket opp var imidlertid som trommeslager i det legendariske punkbandet Kjøtt, der han også skrev flere av de mest kjente låtene. Krohn har en parallell karriere som kunstmaler og har hatt flere separatutstillinger. I 2015 tok Christer Falck initiativ til å lage en hyllest til Krohn med den monumentale utgivelsen Sannhet på boks der et nærmest endeløst antall norske artister gjenskapte samtlige 12 Raga Rockers-album. Født 25. august 1959, Oslo.
– Hvorfor Michael Krohn?
– Det har litt å gjøre med hvordan jeg oppdaga ham. Det var på gutterommet mens jeg bodde hjemme, og det slo ned som en bombe: I alle dager, er detta lov? Da var det Maskiner i Nirvana jeg hørte.
Michael Krohn og Raga Rockers på Norwegian Wood i 2017. (Foto: Erik Valebrokk)
– Du covret tittelkuttet på Raga Rockers-hyllesten til Christer Falck?
– Ja, det stemmer, og det var ene og alene på grunn av det, fordi jeg hadde et så sterkt forhold til den. Jeg husker jeg tenkte om det tekstuniverset at dette er så drøyt at det er helt ulovlig. Det var spesielt låta «Maskiner i Nirvana», og «Skjønnhet» husker jeg. Det var så drøyt, han sa jo «sieg heil», og jeg tenkte, hva er det som foregår her? Jeg måtte sette meg ned og tenke over hva det egentlig er han mener og sånn, og da jeg skjønte det følte jeg litt at jeg løste en gåte.
– Hørte du den da den kom? Da var du i så fall 15?
– Ja, den ble spilt inn i 1984 og utgitt i 1985, så jeg tror det. Jeg husker det fordi jeg kunne synge med. Det viste seg at vi hadde samme stemmeleie, og etter stemmeskiftet lå alle låtene til Michael perfekt i mitt register. Det var så jævla gøy å synge det, liksom. Og du slapp også å synge med dårlig engelsk aksent, det bare lå for meg, det var noe med det.
– I alle dager, er detta lov? Kristopher Schau tenkte om Michael Krohns tekstunivers at det var så drøyt at det måtte være ulovlig. (Foto: Erik Valebrokk)
– Hvor bodde du da?
– Da bodde vi på Lille Langerud, oppe ved Østensjøvannet. Jeg husker til og med hvor jeg satt på gølvet og hørte på de låtene. Jeg har et veldig sterkt minne av det, asså. Jeg har ikke så mye minner, he-he-he, men det husker jeg.
Bortsett fra i bandene Gartnerlosjen og Hurra Torpedo har Kristopher skrevet tekster på engelsk gjennom hele karrieren, mens Michael har skrevet på norsk, med unntak av sangene til sitt alter ego Micky Faust. På spørsmål om det likevel er ting i Michaels tekster som inspirerer Kristopher, er det noe overraskende svaret Taylor Swift, men han forklarer hvorfor:
– Jeg synes han er veldig god på litt av de samme tinga som hun er god på, med at han klarer å plukke helt konkrete bilder fra hverdagen som gjør at du danner deg kjappere bilder, som for eksempel «Kan jo ta banen til Carl Berners plass, kjøpe en pølse og pælmen i dass» fra «Lørdag». Det er litt av det samme som på Taylor Swifts «All Too Well» der hun synger «dancing in the refrigerator light». Du ser det for deg: OK, du åpner en kjøleskapsdør og danser rundt på gølvet. Han er god på å plukke sånne ting, og det er sånn jeg har som et memo til meg sjøl: Du må være bedre på å gi sånne visuelle cues i tekstene, og det er noe jeg glemmer ganske ofte.
– Det er jo veldig litterært.
– Ja, og det er noe annet jeg har lært av Michael. Jeg husker jeg likte så godt å kjøpe Raga-skivene, for da kunne du lese tekstene på coveret. Så kom jeg med mine egne første ting og leste tekstene på coveret og tenkte «fy faen, dette er flaut». Det slo meg at dette orka jeg ikke, dette kunne jeg ikke leve med. Her kan folk se hvor dårlig det er. Han gjorde meg veldig bevisst på det. Skammen, liksom. Det her går ikke. Etter det har jeg skjerpa meg. Jeg må kunne tåle å se tekstene mine på trykk. Det er skamdrevet låtskriving, ha-ha.
Da Michael Krohn dukket opp, først i Kjøtt der han spilte trommer og skrev en del av låtene, og så omsider som frontfigur for Raga Rockers i 1983, endret han det norske rock’n’roll-språket for alltid med sine velformulerte betraktninger rundt tilværelsens uutholdelige letthet. Men det ble også tidlig klart at ikke mange kunne leke med rockens klisjeer som Michael gjorde. Når han synger «yeah, yeah, yeah», eller «baby», er det liksom ikke mulig å gjøre det kulere.
– Nei, det ække mulig, bekrefter Kristopher. – Det er mange som ikke får til ting sånn som han gjør det, asså. Og han kan tillate seg å være så jævla sur også, uten at han blir Morrissey av den grunn, liksom. Jeg skjønner ikke hvordan. Det er et eller annet med klangen i åssen han gjør det, han er bare så jævla kul på en eller annen måte, frustrerende kul. Jeg blir gæren av det, sier Kristopher og rister leende på hodet.
Han og Michael har flere felles musikalske referanser. Ikke minst sysler begge med klassisk rock’n’roll, i litt forskjellige former, og det går mye i tunge riff. Men hva synes Kristopher skiller dem?
– Han er jo mye mer eksperimentell enn meg. Det hører du på alle tinga han prøver å dra musikken sin over i. Han er jo gæren etter bossarytmer og sånn, mens jeg er nok litt mer puritaner enn Michael er asså. Ikke for det, jeg hører på mye forskjellig, men det har liksom aldri slått meg å lage noe sånt. Han er en mer forskende type enn meg der, og så er det jo språket selvfølgelig, at jeg har valgt å legge meg på engelsk i stedet.
– Jeg tenkte bare at det var det kuleste jeg hadde sett i hele mitt liv. Det var så farlig. Jeg så det om igjen og om igjen. Jeg bare spolte tilbake. «Du trenger ikke kjenne smerte hvis du ikke vil.» (Foto: Erik Valebrokk)
– Dere har begge god mikrofonteknikk…
– Det er morsomt at du sier, for der er lydmannen uenig, he-he-he…
– Det kan jeg tenke meg. Så har dere begge en til dels konfronterende sceneopptreden, med velkjente rock’n’roll-fakter. Har du lært mye av å se på ham?
– Ja, fy faen. Asså, et av de sterkeste minnene, også fra samma hus, i Langerudsvingen, er jo Raga Rockers som spiller på Bootleg TV. Og det var rart, jeg leste jo den boka til han som skrev Destroyer, Lars Ramslie, og han nevnte akkurat samma scene. Jeg trodde den bare var min, at det var mitt minne, så det var veldig deilig å lese det. Michael hopper opp i lufta, lander på ryggen, tre ganger etter hverandre, og så sier’n bare «du trenger ikke kjenne smerte hvis du ikke vil». Det var da han hadde langt hår, og jeg tenkte bare at det var det kuleste jeg hadde sett i hele mitt liv. Det var så farlig. Jeg så det om igjen og om igjen. Jeg bare spolte tilbake. «Du trenger ikke kjenne smerte hvis du ikke vil.»
– Men det er én ting…
– Ja, men da skjønte jeg at når du står der oppe på scena så kan du faen meg gjøre hva du vil. Det var jo ikke musikk en gang. Han skada seg sjøl og prata, det var det eneste han dreiv med. Å ja, faen, det er fritt fram ja, oppå der?
– Jeg så Rainmakers på Rockefeller rett etterpå, og da var det også sånn. Å ja, han ligger på gølvet og synger, ja! Alt er lov, fortsetter Kristopher.
– Det var den derre friheten Michael klarte å formidle. Jeg forsto at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Og han hadde ofte på seg dumme klær, og for Gartnerlosjens del var det fint: Vi kan ha på oss hva vi vil, vi! Det er ingen som bestemmer. Det er vi som bestemmer. Det var ganske inspirerende, iallfall for meg.
Kristopher Schau gir alt på konsertene med The Dogs. (Foto: Dino Trto)
I 1987, året Kristopher fylte 17, fikk han og Egil Hegerberg med seg tre kompiser og startet Gartnerlosjen. Riktignok albumdebuterte bandet først i 1994 med Krem Fjes, men unge Kristopher var i gang med musikkarrieren. Siden har det gått slag i slag med Hurra Torpedo, The Cumshots, Datsun og andre band, i tillegg til hans parallelltilværelse som performancekunstner, forfatter og radio- og TV-personlighet.
Fra 2011 har han konsentrert seg mest om The Dogs. Deres første album Set Yourself On Fire And Follow The Smoke ble utgitt i 2013, og fra og med 2015 har bandet gitt ut ny plate første mandag i januar hvert år. På grunn av forsinket vinylproduksjon ble rekken brutt i år, og bandets tiende album El Verdugo slippes av den grunn først 4. mars. Likevel ga The Dogs ut en «Empty Edition» av den nye platen i begrenset opplag da første mandag i 2022 var her.
Fredag 4. mars slipper The Dogs sitt tiende album, El Verdugo. Forsinket vinylproduksjon gjorde at bandet ikke kunne slippe plate første mandag i januar, slik de har gjort siden 2015. (Foto: Agnete Brun)
– Er The Dogs det av bandene dine du vil si er mest inspirert av Raga Rockers?
– Det er nok et par ting med Gartnerlosjen som låtmessig ligger nærmere, også fordi det er på norsk. Men kanskje låtmessig? Det er mine låter primært, og det er kanskje litt enklere strukturer. Men det høres ikke ut som Raga, det er en veldig annen trommestil for eksempel.
– Men det er kanskje noe i holdningen som ligner?
– Ja, men det er nok blitt mindre av det. Vi spiller så mye live, og da har jeg lagt merke til at det lønner seg for meg å legge vokalen i et litt lysere leie enn det jeg egentlig liker å synge i, fordi det er lettere for publikum å få med seg. Så jeg har pressa vokalen litt og ligger nok nå litt lysere enn det Michael gjør.
– Er dere venner, du og Michael?
– Et veldig spesielt minne for meg er da jeg hadde de derre Hugh Martin-greiene mine hvor jeg lot som jeg var engelsk kunstner, sier Kristopher og sikter til stuntet i 1994 som blant annet førte til et dobbeltsideoppslag i VG med tittelen «Provoserende Pop Art» og følgende ingress:
«Den britiske kulturavisen The Guardian har utropt ham til «det mest opprørske og kompromissløse fenomenet i 90-årene». Musikkavisa NME (legg merke til VGs bøyning av ordet «avis» – de skrev kulturavisen og musikkavisa – journ. komm.) skriver: «Rydd veggene dine, denne fyren gir deg et tupp bak.» Men det store spørsmålet er likevel: Kan denne mannen tegne en hånd?»
Tull og tøys, alt sammen, men VG og flere andre medier gikk fem på, blant annet daværende Arbeiderbladet som også spanderte en helside på «Hugh Martin».
– Det ble jo faktisk en utstilling også samme dag som oppslaget var på trykk, på Sentrum der jeg stilte ut bildene. Da var jeg i fullt kostyme, samme kostyme som jeg hadde da jeg prata med VG og sånn, og da kom Michael. Da jeg skulle gå hjem derfra, lurte han på om han kunne slå følge bortover mot der jeg bodde på Grønland. Det var ganske surrealistisk for meg. Da glemte jeg alt rabalderet som hadde vært, det største for meg var at her går jeg gatelangs sammen med Michael Krohn. Så lurte han på om han kunne bli med inn, for han måtte pisse. Da tenkte jeg bare at dette går ikke, det er for mye for huet mitt. Nå er Michael Krohn i min leilighet og pisser i min do, sier Kristopher som helt åpenbart var ordentlig star struck.
– På et eller annet tidspunkt hvor vi skulle spille med Gartnerlosjen, hadde vi en låt som hørtes ut som en Raga-låt som Lars Lønning hadde lagd og het «Vann varme sanitet». Jeg sang som Michael, og det er basically en Raga-ripoff. Vi skulle spille på Rockefeller, og da lurte vi på om Michael ville komme på scena og synge låta i stedet for meg med en T-skjorte vi hadde trykt opp som det sto «Han fra Raga Rockers» på. Så sa han ja, som vi aldri hadde regna med. Han kom på øver’n for å lære seg låta, og det har jeg tatt med meg, om du bare er litt hyggelig med folk i startgropa på et eller annet vis, for fy faen, det betydde jævla mye for oss og var dritkult. Han satte et eksempel da. Det er bare å oppføre seg overfor supportbandet liksom. Det er en etikk der som jeg har prøvd å ta med meg litt. Men alt dette er underbevisst, jeg har ikke tenkt så mye på det før jeg sitter her nå og prater med deg. Det betydde bare jævlig mye at han gadd. Det synes jeg var jævla rått.
Michael Krohn har inspirert Kritopher Schau spesielt på det tekstlige, sier han, men også på det visuelle. – Jeg er helt gal etter at du skal kunne lese teksten på innercoveret, og det skal være lesbart. (Foto: Erik Valebrokk)
– Men du svarte ikke på spørsmålet. Er dere venner?
– Ehhh, vi henger ikke, nei, men vi slår alltid av en prat når vi ses. Han er jo en ganske sky type, han sitter vel bare oppi hølet sitt på Lambertseter, ha-ha.
– Du har jo egentlig svart, men igjen: Har du skrevet ting som er direkte inspirert av Michael eller av Raga Rockers?
– Ja, det er spesielt på det tekstlige føler jeg, men han har også inspirert meg lite grann på det visuelle. Jeg er helt gal etter at du skal kunne lese teksten på innercoveret, og det skal være lesbart. Det fikk jeg selv så jævlig mye ut av, de fysiske Raga-skivene, å sitte der og lese. Så det må skje. Det er et av de få dogmene vi har, som jeg presser gjennom. Tekst skal være synlig på coveret.
– Nå kom jeg på det også, og det har jeg faen meg glemt, kommer det plutselig.
– En liten digresjon her, men på den ene Datsun-skiva (Don’t Even Dare To Care – journ. komm.) covrer vi «Rebel Yell». Så viser det seg, mens vi spiller den inn, at faen, her går det an å døtte inn noe Raga. «Å, jeg så deg igjen her om dagen, du kom ut i fra supern med en baby i magen, med poser i henda og poser under øya», den biten der, fra «Ting». Vi la inn den, så det begynte jo der, ja. Det var første gang jeg hadde det på skive.
– Hva er det beste han har skrevet?
– Nei, det er «Maskiner i Nirvana», ass.
– Låta eller albumet?
– Låta tenker jeg på nå. Det er noe med når den kom. Jeg klarer nesten ikke høre den objektivt, vet du. Jeg har så sterke minner fra den. Så skjønte jeg ikke hva det betød, selve linja. Jeg skjønte resten, men jeg skjønte ikke «maskiner i Nirvana». Det sa meg ingenting. Så den fortsatte å gi, i ganske mange år, ha-ha-ha.
– Når er Michael Krohn på sitt beste?
– Det er live, sånn tre-fire låter inni der, hvor han har senka skuldra maks, ikke er sliten, og begynner å bli litt bøllete. Da liker jeg ham veldig godt. Også når han er veldig tydelig Oslo. Da liker jeg’n også veldig godt. Han er lyden av Sinsen og Carl Berner for meg asså, selv om han bor på Lamber’n. Et veikryss i Oslo med trikk og en Kiwi, liksom, det er det han er.
Michael Krohn under Koronerulling-konsert på Sentralen i Oslo, 31. mars 2020. Koronerulling var en serie nettkonserter som raskt ble satt i gang da pandemien traff oss i mars 2020. Bak konseptet stod Christer Falck, HES og Sentralen. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
– Hvilken betydning har Michael hatt for norsk musikkliv?
– Hvis man skal se på de fire store da, så synes jeg jo Dumdum og deLillos fremdeles leverer fine ting, men allikavæl så er det Michael jeg er mest spent på, fordi jeg føler at det kan ligge en eller annen bombe av bøll der. Jeg er fremdeles mest spent på ham, jeg føler meg tryggere på de andre, på hvor de skal gå. Han er den eldste punkeren som fremdeles står på to bein der ute. Jeg tenker han plutselig kan slumpe til å bli kjemperelevant igjen, på en eller annen rar måte. Jeg er fremdeles forventningsfull til’n, og det synes jeg er godt gjort etter alle disse åra. Jeg kan godt vente litt med å sjekke ut ganske mye musikk, men jeg må jo se «hva er du driver med nå, Michael?». Jeg tror også han kommer til å tåle å bli 70 og gi ut ting. Han har liksom stemmen til å kunne gi ut en American Recordings à la Cash. Jeg tenker at den stemmen der kommer bare til å bli kulere og kulere.
– Men du svarte ikke helt på spørsmålet.
– Nei, hva han har betydd for norsk musikk? Jeg synes han gjorde Oslo farlig, da, sånn rockemessig.
– I større grad enn Jokke?
– Ja, jeg følte at Jokke var en del av folket, på en måte, han var liksom kompisen, mens Michael var idolet. Jokke var liksom med oss, mens Michael var mer den skumle diktatoren, ha-ha. Han tilførte noe autoritært på en sånn kul måte. Jeg vet da faen, jeg. Han gjorde Oslo litt skummel. Jeg ble litt sånn «fy faen, det er fett å være fra Oslo», ha-ha-ha. Jeg synes det vi kaller Oslorocken starter med ham. Jokke er jo en del av det han også, men…
– Han kom jo litt seinere da.
– Ja, det er veldig sant.
Ballade video: Fristeder og intergalaktisk dans
Vi deler et romskip med Vegar Vårdal, Rebekka Karijord, Ora The Molecule, Don Juan Dracula, Gunerius & Verdensveven, Rimmslimm, Simon Moholt, Chris Eriksen, De Press og Statsmenn.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
