Historien gjentar seg ikke, men den rimer, mener Jonas Bals, fagleder i LO, forfatter og tidligere pønker. De siste årene har han tatt til orde – og advart om – hvordan fascismen er i ferd med å marsjere igjen.
Ikke ulikt som på 1930-tallet, ser vi amerikanske politikere stå og holde vår tids bokbål. I Sverige har landets eldste anarkistiske tidsskrift, Brand, nylig mistet statsstøtte etter press fra Sverigedemokratene. Redaktøren har blitt truet på livet. Dette er Europa i 2025.
Nå må vi våkne, før det er for sent. Det farligste vi kan gjøre, er å ignorere fascismen som faktisk står rett foran oss. Og som alltid er det kulturen som ødelegges først.
Hva skjer når musikken ikke formidler og forbinder den menneskelige erfaringen og opplevelsen, men eksplisitte hatytringer og hatefull propaganda? Når musikken bevisst brukes for å agitere for synspunkt, holdninger og gjerninger av hatefull karakter? Når musikken benyttes som grep for rekruttering til ideologiske grupperinger basert på hatefulle formål?
Ballade møter Bals for å snakke om kultur som våpen, og motstandskraft. Hvordan gjenkjenner vi hatefulle ytringer i kunst, og hvordan kan vi ta affære, og stå opp mot den?
Les også: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
For å komme nærmere noen svar, kan vi like gjerne begynne med Bals selv. En av Norges mest markante politiske stemmer. Som, ikke overraskende, begynte sin karriere som pønker:
– Jeg var en sånn metal unge, og digget heavy metal fra 80-tallet. Jeg hadde en fetter som introduserte meg for en ukentlig radiosending der jeg plukket opp låter. En dag, da jeg var 11 år, hørte jeg Sex Pistols og Kjøtt for første gang – og da var det ingen vei tilbake, sier Bals, og fortsetter:
– Vi var også så heldige at vi bodde i t-bane avstand til sentrum, så vi stakk inn til Oslo og dro på konserter på Blitz. Det var konsertopplevelser jeg fortsatt blir glad av å tenke tilbake på, med band som No Means No, Snuff og So Much Hate.
Dead Gerhardsens konsert under 20-årsjubileet til Blitz. (Foto: Privat)
Resten av populærkulturen forholdt han seg ikke til. Blitz-bandene hadde egne ruter nedover Europa. Bals ble inspirert av «do it yourself»-holdningen i miljøet, som lett omsatte ideer til handling. Og politiske standpunkt ble dessuten uttrykt gjennom musikken, i bandene han hørte på. Musikk og politikk gikk hånd i hånd.
Bals husker den første politiske markeringen han gjorde, til støtte for studentene på Tiananmen–plassen/Den himmelske freds plass i Kina. Han var bare 12 år gammel.
– Vi så det i sammenheng med det som skjedde på Vestbredden og i Gaza, og ikke minst i Sør-Afrika – med apartheid-regimet der.
Men Bals opplevde også rasisme på nært hold i egen oppvekst.
– Rasisme var noe veldig nært, i vårt eget lokalmiljø. Vi hadde noen fæle, gamle rasistveteraner i Bærum, og noen av de verste folka holdt på der. Vi rev ned plakatene deres, og prøvde å gjøre det vanskeligere for dem å drive med rasistisk propaganda.
Bals og kompisene snuste på all musikk som var interessant, også black metal, men så kom Greven og prøvde å dra hele miljøet i en nazistisk retning – og fikk med seg mange. Bals erfarte hvordan krefter på ytre høyre forsøkte å overta subkulturene. Og i mange tilfeller også lykkes.
– På denne tida hadde vi for eksempel Boot Boys, de ble til i 1987. De prøvde å fiske i pønk- og skinhead-miljøet og fikk med seg et par – den mest kjente var Geir fra Betong Hysteria. Og det var helt jævlig, når folk så ham stå i Brumunddal med hjelm – på feil side. Hadde de hatt forutsetningene for å prøve seg i folkemusikkmiljøet, hadde de trolig gjort det der også, sier Bals.
I 1991 spilte Bals i band med kompisen Tommy – en av de som åpnet flest musikalske dører for ham. Det var Tommy som introduserte ham for alt fra N.W.A. og Diamanda Galás til Kate Bush, Mayhem, Entombed, Dead Kennedys og Napalm Death. (Foto: Privat)
Det som var spesielt i pønkemiljøet – ikke bare i Norge, men internasjonalt – var at miljøet selv klarte å jage dem ut. De fikk ikke sjans.
– Nazi Punks Fuck Off – den låta er en veldig tydelig statement: Pønk handler om å tenke selv. Hvis du følger et førerprinsipp, har du ingenting her å gjøre. Fuck off, liksom. Og som Dead Kennedys så treffende advarer om: «You’ll be the first to go», dersom nazistene kommer til makta har de jo ingen interesse av en fyr som Geir lenger.
– Så de som ble revet med av ideene, de var liksom feige eller svake? Det var ikke kult?
– Nei, man satte ned foten veldig hardt. Og dét kan jeg savne i dag. Bare se hvordan ytre høyre-krefter får innflytelse i en del kristne lokalmiljøer. Folk må tørre å stå opp mot dette, ta til motmæle.
Overgivelsen av kritiske sanser
Hatmusikk regnes i dag som en egen musikksjanger. NSBM er en forkortelse for nasjonalsosialistisk black metal, og kalles gjerne «nazi metal» på folkemunne. Spesielt i Øst-Europa er det sterke politiske og ideologiske strømminger og krefter der denne musikken står sentralt. Men vi ser stadig flere sjangre og miljøer som benytter musikk som propagandaverktøy og som rekrutteringskanal. Oi-punk, og “hat-country” er bare noen eksempler.
Under stormingen av Capitol i januar 2021, var det laget rap spesielt for Maga – og Trumps blindlojale følgere. En av dem fikk faktisk fengselsstraff for sine tekster, med oppfordringer til vold, opptøyer, død over Biden og lignende.
Den kristen-konservative rapperen The Crusader (tidl. Playboy the Beast) ga ut blant annet låta “Stand Back and Stand By”, en låt som per nå har 2,2 millioner streams på Spotify. Han ble arrestert etter 6. januar 2021, for ulike forhold, men fikk en strengere dom med basis i flere av tekstene hans. I tiltalen trekkes blant annet denne linja fram: Fuck alle sammen, saken er tapt/ Still dem opp og se dem falle.
Har vi fått en ny, post-pandemisk understrøm av grupperinger der musikk har en identitets- og kulturbyggende rolle? Og blir hatefull musikk mer eller mindre synlig i dag med fremveksten av fascisme?
– Det er ingen tvil om at musikken har spilt en viktig rolle i oppbyggingen av nyfascistiske miljøer, sier Bals.
– Hele hvit makt-industrien er en milliardindustri, og for mange unge har nettopp musikken vært inngangsbilletten. Det finnes ikke mange steder der man kan «heile» åpenlyst – man gjør det jo ikke på gata uten å risikere å få juling. Men på nazikonserter kan man slippe seg løs, sammen med andre.
Ikke desto mindre har heiling dukket opp «for gøy» i skolegårdene etter Elon Musks mye omtalte, og omdiskuterte, hilsen under innsettelsen av Trump som president 25. januar i år. Vi ser det på internett, forteller Bals: det som begynner som kødd, kan ende opp med å definere hvem du er.
– Det ligger en overgivelse av ens kritiske sans i det å stå og heile, en overgivelse av egen vilje. Å arrangere store konserter der publikum danser i takt, heiler, synger om å drepe jøder, muslimer, blitzere – det gir en voldsom kraft.
Bals fortsetter:
– Jeg vet ikke hvordan nazistene egentlig jobber med tekstene sine i band som Skrewdriver (Skrewdriver ble ledet av Ian Stuart Donaldson, omtalt som lederen for Storbritannias ekstreme høyreaksjonære skinhead-bevegelse. Bandet karakteriseres som et «white power rock band», altså en hvit makt‑rockgruppe, red.mrk.)
Les mer om bevegelsen
– Men de tekstene jeg har lest, er veldig dårlige. De mangler den fandenivoldskheten som fantes i politisk pønk. Likevel er budskapet deres effektivt og hardt. Og de som hører på musikken, kan tekstene utenat. Man internaliserer gjennom musikken. Noe som gir en voldsom skolering – på godt og vondt.
Norske Erik Blücher, en viktig fascistisk strateg både i Norge og internasjonalt, forsto dette tidlig, forklarer Bals. Han var inspirert av National Front og ideen om å gå inn i ungdomskulturene og gjøre dem til sine egne.
– Innenfor min egen subkultur kjenner jeg Oi-musikken i England godt – den ble forsøkt kapret av band som Skrewdriver. I Sverige hadde vi svære band som Ultima Thule. Jeg husker ikke helt tallene, men det var snakk om at kanskje 20 prosent av svenske ungdommer hadde hatt et forhold til hvit makt-musikk. Det forklarer noe av Sverigedemokratenes fremvekst idag, sier han.
Men også dette klarte vi i stor grad å demme opp for her i Norge. På begynnelsen av 90-tallet hadde vi til og med flere utesteder for antirasistiske skinheads.
Les også: Protestfestivalen på Hausmania skapte et alternativ til årets Øya. Og ble solgt ut
– Jeg synes generelt folk flest er altfor høflige og passive i møte med hatefulle ytringer. Uten sammenligning forøvrig: På Kalvøyafestivalen husker jeg at jeg kom meg opp på scenen og viste ræva til Kurt Cobain, fordi jeg syntes Nirvana var så jævla soft. Det angrer jeg jo på, for jeg liker musikken i dag. Men den gangen syntes jeg bare de var så irriterende, med duskedamer som danset med anarkistsymboler på brystet og greier, sier Bals og ler.
– Men poenget er: Om en fjortis kan komme seg forbi sikkerhetsvaktene og moone Kurt Cobain, så må vi vel kunne forvente den samme holdningen mot white power-gutta og gange den med hundre. Man må vise forakt for hat og menneskefiendtlighet. Være tydelig på hvor man står. Markere holdninger.
Ansvar for egen subkultur
I Norge har politisk musikk vært slumrende i noen år. Artister blir til og med frarådet å være eksplisitt politiske. Men Bals mener det er avgjørende å ta ansvar for sin egen subkultur.
– Spiller du innenfor en sjanger, må du følge med på hva som skjer innenfor den sjangeren, og ta stilling når du må. Konfrontere, gjerne gjennom egne festivaler og prosjekter. Gjøre kule ting.
Rock Against Racism ble skapt etter at Eric Clapton holdt en rasistisk tale fra scenen – nærmest religiøs i tonen. Mange tror det var en reaksjon på National Front – men det startet faktisk med Clapton.
Hør også Ballade radio: Harald Fossberg om Rock Against Racism under Ballades debatt på Inferno 2024
Rock Against Racism ble en gigantisk bevegelse, og spredte seg til mange land. En av dem som sto bak var et av medlemmene i The Clash. De klarte å gjøre det til noe kult å ta stilling. Det var ikke bare en pønkgreie.
– Dette kan man jo også si til de gutta som sliter med å få seg dame, og drukner i dårlige råd fra tapere som Andrew Tate: Ta heller et standpunkt. Organiser en klubb på arbeidsplassen. Engasjer deg politisk. Alle synes jo sånt er hot, folk som har huet et annet sted enn i navlen sin, sier Bals.
– Det sa jeg til en gangster på skolen også: Les Baudelaire – så blir dissene dine bedre.
– Haha, nettopp! Da Rock Against Racism kom til Norge, klarte Sosialistisk Ungdom å organisere det. Men de måtte ha hjelp av pønkerne da, med Sverre Knudsen som primus motor og roadie. Det var et typisk kaotisk prosjekt som ble til noe veldig bra. For mange ble det også deres første møte med politisk musikk.
Én måte å ta stilling på, er å vise åpenhet, mener Bals.
– Jeg synes folkemusikk er et spennende eksempel, for det er kanskje den sjangeren man lett tenker at nazister kan finne tiltrekkende: nasjonalromantisk og «ekte». Men det motsatte har skjedd. Folkemusikkmiljøet vårt i Norge er jo virkelig åpne for verden – og viser hvordan musikk alltid har vært preget av kulturutveksling. Det er mye politisk kraft i det – å ikke snevre uttrykket inn til en nasjonal og uforanderlig boble.
Det er verdt å merke seg at ytre høyre ofte er veldig bevisste på kultur. De snakker om «kulturmarxisme», og har lært så mange triks av Antonio Gramsci at vi bør begynne å snakke om kulturfascister.
– Det er det de er. Mange av dem kaller seg ikke fascister – men det de ytrer, er ren fascisme.
– En av de viktigste lærdommene fra historien er at hvis du bygger en ideologi på at mennesker er ulikt verdt, og at det trengs «rensende» vold – så ender det med Utøya, Benjamin Hermansen, angrepet på moskeen i Bærum. Det er en logisk følge av tankegodset, sier han.
Vi må lese oss opp på historien, mener Bals. For å kunne ta stilling må vi forstå hva det er. Fascisme i dag er ikke alltid lett å kjenne igjen – og vi må være varsomme med å bruke begrepet feil. Men enda farligere er det å ikke bruke det når det faktisk gjelder.
– Fascismen er ikke bare «en mening blant mange» i et pluralistisk samfunn. Jeg liker at det finnes både konservative og liberale i Norge, og at det finnes litt underlige folk både til høyre og venstre. Men fascisme – det er noe helt annet. Og alle som er i ferd med å bikke over, dem må vi hjelpe. Man blir ikke fascist fordi man har lyst.
I boken Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til idag skriver Bals om en mann som ble nazist under krigen. Han var incel, løsarbeider, og hadde verken opplevd solidaritet eller kjærlighet. Han skrev mange år seinere en bok som het Oppgjør. Den handler om hvor lett det er å komme inn – som en rutsjebane. Og hvor jævlig vanskelig det er å komme ut. Her ligger en viktig lærdom, mener Bals.
Boka Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag er en frittstående oppfølger til Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865–1940 (2023). (Foto: Res Publica)
– Masha Gessen (russisk/amerikansk journalist og forfatter, red.mrk.) sa nylig at det som skjer i USA nå er «Russia all over again». Da hen og vennene så seg tilbake, innså de at det var så mye mer de kunne ha gjort.
– Lærdommen er at vi må kjempe med alt vi har mens vi fortsatt har muligheten. Kulturen har kraft. Og den gir oss dimensjoner i livet som fascistene vil ta fra oss.
Heldigvis er ytre høyre “ganske ræva på kultur”, for å bruke Bals’ ord. Hat er en sterk følelse, men bygger man et fellesskap bare på det, blir det flatt og endimensjonalt.
Under arbeidet med Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865-1940 kom Bals over en historie om fagforeningsmannen og journalisten Gunnar Ousland, som under en reise i Nazi-Tyskland sto ved hotellvinduet om kvelden, holdt seg for ørene og sang Internasjonalen for seg selv mens nazistenes hvinende fløyter og trommer fylte gatene utenfor. En stille og desperat protest i 30-tallets Tyskland.
– Det er trommehvirvler og hvinende fløyter fascistene skal markere seg med. Det er en flat verden de tilbyr oss.
Demokrati kommer ikke av seg selv
Det krever kanskje ikke så mye mot å stå opp politisk i Norge i dag. Men på 90-tallet føltes det sånn – særlig når man ser tilbake, mener Bals.
– Mange av vennene mine har traumer fra den tiden. Og som voksen skjønner jeg mer av det: Faen, det var ganske skummelt det vi gikk gjennom, som 12–13-åringer.
Bals i demonstrasjon på tidlig 2000-tallet. (Foto: Privat)
Bals husker da rasisten Arne Myrdal prøvde å innta Oslo i 1991. Ti tusen mennesker møtte opp og vendte ryggen til ham og ga ham fingeren. En av dem som sto der med Bals var Abid Raja. Han har siden fortalt at det var første gang han opplevde at det var greit å stå opp mot rasisme. Det betydde mye.
– Det er deilig å være antirasist når man er mange. Men noen ganger er man ikke det, og noen ganger er man til og med færre. Da må man dessverre være forberedt på vold, for fascismen er i sin natur en voldelig ideologi og bevegelse. Og nå ser vi voldsfantasiene bli til virkelighet i amerikanske gater, ikke i form av bander som Proud Boys, men statsansatte ICE-agenter som går målrettet etter mennesker med brun hud.
Bals kjenner gamle anarkister i Sverige som har nærmet seg kristendommen, fordi de føler det er det eneste gjenværende stedet der menneskeverdet har et noenlunde stabilt fundament. Det finnes potensial i allianser som dette – også i kampen om kulturen.
– Og jeg håper jo at kristen-Norge, det gode og lyse kristen-Norge, setter seg mer i bevegelse – for Palestina, og mot fascisme. I de mørke krokene, og nå også i Krf, er det mye stygt på gang. Jeg skulle ønske flere antirasister tok plass i miljøer som dette. Samtidig er det jo bare å se hvordan det gikk med Knut Arild Hareide da han tok til motmæle mot Trump på Oslo Symposium i 2019. Han ble buet ut.
– Og kanskje nettopp derfor er folk redde for å ytre seg?
– Jeg kan forstå det. Men herregud, kvinn deg opp på mandag!
– Nytter det å spille musikk og skrike ut da?
– Absolutt. Det er en grunn til at Putin fryktet Pussy Riot. Det de gjorde, hadde enorm kraft. Dessverre var det ikke nok. De var for få, og de reaksjonære for sterke. De startet på et ekstremt sårbart sted.
Tidlig på 90-tallet kunne man ofte se pønkeren Jonas Bals i 1. mai-toget. Han var fortsatt tenåring, men allerede dypt engasjert i politikk, kultur og motstandskamp. For Bals var 1. mai mer enn en tradisjon – det var en mulighet til å markere seg, vise solidaritet og rope høyt mot urett. (Foto: Privat)
Aleksandr Dugin (høyprofilert forgrunnsfigur for Russlands ytterliggående høyreside, ref. Store norske leksikon, red. mrk.) sa for kort tid siden at «nå er Kreml og Washington på linje i de viktigste spørsmålene i vår tid». Og de kan oppsummeres som anti-woke. «Woke» har blitt et sekkebegrep der man putter alt man misliker: skeive, kvinner, bompenger, Greta Thunberg. Det benyttes som slagvåpen mot alle som krever litt årvåkenhet, for klimaendringer, kolonialisme og rasisme.
Historie handler først og fremst om mønstergjenkjenning, mener Bals. Å forstå hva som har skjedd før, for å forutse hva som kan komme.
Rett før andre verdenskrig rakk LO å åpne kurs- og konferansesenteret på Sørmarka – med røtter i arbeiderbevegelsens kulturarbeid helt tilbake i den spede starten midt på 1800-tallet. Den gang ble det arrangert skrivestuer, og arbeidere og småkårsfolk fremførte teater, dikt og sang. Bare ett kull rakk å gå ut fra Sørmarka før nazistene okkuperte stedet, og bøkene måtte mures inn for å reddes. 40 av de 45 elevene gikk inn i aktivt motstandsarbeid.
– Etter krigen innså man at demokratiet ikke kommer av seg selv – det krever kamp, sier Bals. Også kulturkamp.
I Tyskland kalte man det et militant demokrati. Man støttet kulturtidsskrifter og ville bygge opp en levende offentlighet, som motvekt til det nazistene hadde forsøkt å kvele: streikerett, åndsfrihet, kritisk kultur.
– Når folk spør: «Hva kan jeg gjøre?» – så sier jeg: Finn folk du stoler på. Lag et antifascistisk fellesskap. Øv hverandre opp i å si ifra. Eller start et pønkeband.
Red. mrk.: Dette intervjuet er ledd i en artikkelserie der Ballade utforsker hatytringer i musikk- og kulturlivet. Prosjektet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.
Ballade video: Vi løper for livet
25 år med Ballade på nett. Vi feirer med Meadows & IO, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Yesterdaze, Fred Stranger, Susanna, Ea Othilde, Marthe Halvorsen og X-Pleasure.
Hva er komposisjon i dag?
INNLEGG: Hvis man tenker at komposisjon som metode er en øvelse i planlegging, konseptualisering, presisjon og abstraksjon, så er det ingenting verden trenger mer i dag, skriver komponist og førsteamanuensis Trond Reinholdtsen.
AI-musikk etter ett år med Suno: Slik rydder verktøyet i min egen musikkforståelse
KRONIKK: Det eneste som betyr noe i musikk nå er ditt unike ståsted og uttrykk, skriver musiker Anders Odden. Her tar han for seg positive og (alvorlig) negative sider av kunstig intelligens.
Solveig Wang: Et nesten åndelig perspektiv
INSPIRASJON: For keyboardisten Solveig Wang er inspirasjon vanskelig å definere, men likevel avgjørende for alt hun gjør, om det er med Fieh, Nothing Personal, Harald Lassen, Masåva eller Signe Marie Rustad – eller eget soloprosjekt.
– Ballade er et sted hvor journalistiske prinsipper teller
I et kvart århundre har Ballade.no åpnet rom for stemmer som sjelden høres, og løftet blikket mot det som ofte faller utenfor. Slik ble magasinet et arkiv, en skole – og et frirom.
Øystein Strand er ny direktør for Kulturdirektoratet
Strand har bred erfaring fra kulturforvaltning og -byråkrati og som kulturleder, og går fra KORO – kunst i offentlige rom til landets største kulturinstitusjon.
