Pære drita nazi-metalfans og paranoide snauskaller. Et møte med hvit makt-musikken

Essayet er del av Ballades pågående prosjekt «Musikk og hatefulle ytringer». Prosjektet er støttet av Fritt Ord. Onsdag 24. januar kl. 18.00 arrangerer Ballade og Kulturytring debatten «Hvor går grensene for ytringer i kunst og kultur?». Denne kan du høre i etterkant i vår podkast, Ballade radio. 

Essayforfatter Knut Gigstad har drevet med musikkjournalistikk i ulike former siden 2007. Han tok master i undersøkende journalistikk, hvor han sammen med en medstudent så på miljøet rundt høyreekstreme fremmedkrigere. Arbeidet ble publisert i en omfattende reportasje i A-magasinet 9. desember 2021, «Krigen som lokket de høyreekstreme». Gigstad er også skribent og anmelder av metalmusikk i Ballade. (Foto: Privat)

Pubrunden har vært en suksess, og den siste dagen i Ukraina for min walisiske svirebror har vært prima. De siste timene frem til flyet tar av må han drepe alene, men forhåpentligvis greier han å slokne i en stol på hotellrommet som akkurat nå er okkupert av hans reisefølge og en ukrainsk skjønnhet.

Vi har returnert til startpunktet for kveldens utflukt i Kyiv: En fotballpub nær Uavhengighetsplassen som kan lokke med 24 timers åpningstid. Tidligere på kvelden var pubgjestene vestlige turister som hadde opplevd hovedstadens julemarked, men i nattens mulm og mørke har et annet klientell inntatt stedet.

Det er en merkelig forsamling som møter oss. Rett innenfor inngangspartiet ser vi en ansamling av pære drita metalfans. De ser ut som sine brødre og søstre verden over, bortsett fra at bandlogoene som pryder t-skjortene deres, er fra band som hyller hvit makt og hvit storhet. Omgivelsene deres ser ut til å være en del av en stor spøk, og det morsomste de vet er å forsøke å psyke ut intetanende gjester med å gjøre nazihilsen til dem.

Noen napper meg i jakkeermet.

– Sieg heil, kommer det flirende fra en langhåret fyr med armen hevet i 45 graders vinkel.

Ferden går videre mot barområdet, og lyden av mennesker blir høyere og høyere.

Rundt bordene i barområdet og ved bardisken, sitter det personer som personifiserer det vi kjenner som ytre høyres radikale og høyreekstreme. Du har de stereotypiske nazistiske blankskallene, som ser ut som de kommer rett fra et uniformsutsalg, og du har vår tids høyreraddiser, kledd i merkeklær og utstyrt med tidsriktige frisyrer.

Du har de som virker selvsikre, mens andre som kaster nervøse blikk rundt i rommet. Det er den sistnevnte gruppen som er mest høylytt.

Et større serveringsrom ligger lenger inn, hvor det er plass til flere. Det høres ut som det er flere personer til stede der, men vi sjekker ikke.

Siden praten dem imellom foregår på engelsk er det vanskelig å skille hvor de kommer fra, men det virker som de fleste til stede er fra Vest- og Sør-Europa.

Det tar ikke altfor lang tid før noen tar seg nær av vårt nærvær. Fra en gruppe med fem slanke menn reiser én seg og kommer rett opp i trynet mitt.

– Er du journalist?

Spørsmålet blir stilt på engelsk, men på hans høyre skulder er det et svensk flagg. Jeg svarer derfor på norsk at jeg er turist, og at han bør se an formen min. Han rygger litt unna, men fortsetter å svare på engelsk.

– Du skjønner, det er så mange politisk korrekte journalister som skriver om festivalen, men de skjønner ikke hva den handler om.

På spørsmål om han er her på grunn av musikken svarer han positivt, men han kan ikke nevne et eneste band han har sett. Rett etter at vi er ferdige med denne samtalen tar en gjeng til å rope taktfast “sieg heil” fra serveringsrommet, så høyt og hardt at det runger i hele lokalet.

Det er en skremmende og surrealistisk opplevelse.

Ansamling i en storby
Dette skjedde i desember 2019. Folkene vi møtte var publikummet på Asgardsrei, en festival av og ytre høyre. De som tok turen kunne se konserter av kjente NSBM-band (nasjonalsosialistiske black metal-band), samt følge foredrag og paneldebatter. Dette året var det også et MMA-event på festivalen, noe som ikke er uvanlig på slike tilstelninger.

Faksimile fra undersøkende journalistikk-magasinet Bellingcats artikkel om Asgardsrei 2. januar 2020. Bildet er fra festivalens Instagram-konto og viser MMA-arenaen. (Foto: Bellingcat)

For de som ønsker å slå et slag for russisk propaganda om at Ukraina er en nazi-stat, møter noen ubehagelige sannheter. Asgardsrei er opprinnelig en russisk festival, men fikk et nytt hovedsete ettersom krigen som brøt ut i 2014 splittet deler av Russlands ekstreme ytre-høyre, noe som førte til at noen russere fra dette miljøet grep til våpen på ukrainsk side.

Blant dem var festivalsjefen Alexey Levkin, som også er frontmannen i bandet M8L8TH («molot» betyr «hammer» på russisk, de to åttetallene i bandnavnet står for “heil Hitler”).

Festivalplakaten til Asgardsrei 2019. (Foto: Asgardsrei)

Asgardsrei-festivalen har ikke blitt arrangert siden 2019, og det kunne se ut til at endagsfestivalen Heretic Fest, også arrangert i Kiev, tok dens plass i de første par årene etter 2019. Av forståelige grunner blir heller ikke denne arrangert lenger.

Slike tilstelninger og mindre konserter blir arrangert flere steder i Europa. En lignende festival, kalt Hot Showers, ble arrangert i Milano, Italia. I 2017 samlet 6000 publikummere seg i Thürringen i Tyskland for Rock gegen Überfremdung. Dette er den største samlingen i europeisk målestokk.

Det bekymringsverdige med Asgardsrei var at høyreradikale og høyreekstreme kunne samle seg i en av Europas hovedsteder uten å møte nevneverdige reaksjoner. Her kunne de dyrke ideologi og knytte kontakter med militante miljø.

Skjermdump fra Asgardsreis Instagramkonto 2019. (Foto: Skjermdump / Ballade)

De dagene festivalen pågikk opplevde jeg selv hvor påtakelig paranoiaen preget nabolaget til fotballpuben vi var på, samt området rundt samlingshuset for ytre høyre som ligger like ved. Eksempelvis da jeg satt på en kro og så på en Youtube-video over en øl, og det kom sinte tilrop fra to herremenn som mente jeg overvåket dem.

Jeg dro tilbake til fotballpuben og gjorde noen observasjoner. Dette gikk stort sett greit, bortsett fra én gang, da en ung skinhead begynte å fatte interesse for meg og tastet febrilsk på telefonen mens han sendte meg stygge blikk. Dette fikk meg til å fordufte i en viss fart.

Noe av det jeg observerte på puben er dette:

Ved et tilfelle ble en asiatisk kvinne sjikanert av fem unge menn, som jeg tror var finske. Sammen med sin britiske kjæreste hadde hun intetanende vandret inn på puben. De fem stod tett rundt henne og mer enn antydet at den eneste grunnen til at hun er i dette forholdet, er for å få bo i Europa.

Et annet tilfelle var fra det større serveringsrommet, hvor jeg observerte et fransk band mens jeg spiste. Etter hvert dukket et lite filmteam opp, som jeg antar kom fra festivalen. Intervjueren i crewet gjentok en setning igjen og igjen, som til slutt ble et mantra for intervjuet:

– Fortell mer om at dere ikke får spille i deres hjemland.

Litt historie: Fra 80-tallet frem til i dag
Underholdningsavdelingen er en liten del av det større bildet når vi snakker om ytre høyre-grupperinger. Men de kan fremdeles fungere som en inngangsport og et lim som spikrer fast samholdet blant tilhørerne.

Ian Stuart Donaldson fra bandet Skrewdriver har blant annet uttalt at du lett glemmer en tale, men en sangtekst er noe man legger seg på minne. Dette er noe amerikanske, høyreekstreme lederskikkelser som Louis Beam og William Luther Pierce også kunne være enige i.

Ian Stuart Donaldson. Han ble drept i en bilulykke i 1993, bare 36 år gammel. (Foto: Wikipedia)

En ting man får ut av musikken er at fienden deres blir tydeliggjort, noe den ukrainske statsviteren og forskeren Anton Shekhovtsov skrev i artikkelen «European Far-Right Music and Its Enemies».

Typiske sangtekster oppfordrer til vold mot innvandrere, jøder, kommunister, antifascister, LHBT, og, i videre forstand: vold mot systemet. Saker som hylles er hvit makt og rasistiske synspunkt, samt helter innen deres ideologiske sfære – det være seg partiorganisasjoner og lederskikkelser, eller hvite rasekrigere som kjemper for deres fremtid.

Musikken fra denne scenen har også blitt kalt meget og mangt – nazipunk, hatrock, rechtsrock og white noise er bare noen betegnelser. Det favnes om langt flere sjangre enn bare rockbasert musikk, som fashwave (forkortelse for fascist wave, nazi-versjonen av darkwave), folk, pop og hiphop.

En term som brukes for å favne om hele det musikalske spekteret innen dette sjiktet er hvit makt-musikk.

Historikken strekker seg tilbake til Ku Klux Klan stod for egne musikksingler og amerikansk hatcountry, hvor Johnny Rebel er den mest kjente utøveren. Musikken fikk derimot ikke skikkelig vann på mølla før begynnelsen av 80-tallet. Dette skyldes til dels Ian Stuart Donaldson og hans band Skrewdriver. Da bandet gjenoppstod etter oppløsningen i 1978, var det som et nynazistisk Oi-punkband. Han hadde et musikalsk talent og stå på-vilje, noe som tiltrakk flere band.

Et av Skrewdrivers platecovere. (Foto: Skrewdriver platecover)

Den andre faktoren for musikkens vekst lå i at lederne for ungdomsfløyen til det britiske fascistpartiet National Front så potensialet i musikken. Ian Stuart Donaldson var selv med i partiet i en periode. Det var umulig å få musikken utgitt på et vanlig plateselskap, så medlemmer fra National Front opprettet selskapet White Noise Records. Slik kunne nazi-inspirert Oi-punk spres til alle som var, eller kunne bli, interessert.

Samarbeidet med White Noise Records skulle ikke vare. Ian Stuart Donaldson og andre hvit makt-musikere rundt ham mente at pengene de dro inn ikke kom dem til gode, men endte opp i partikassen til National Front. Dermed ble Blood & Honour etablert, en organisasjon dedikert til å promotere hvit makt-musikk og -konserter. De hadde også et eget blad som inkluderte musikkanmeldelser og intervjuer med hvit makt-band. Blood & Honour fikk flere internasjonale filialer. I løpet av årenes løp har noen land forbudt organisasjonen, deriblant Tyskland.

En annen fordel ved musikkdistribusjonen var at den sikret høyreekstreme organisasjoner en lovlig inntektskilde. Dette var spesielt viktig for de som hadde den amerikanske terrorgruppen The Order som inspirasjonskilde, hvor de forsøkte å finansiere den kommende rasistiske revolusjonen med bankran og brekk.

90-tallet skulle vise seg å være gullalderen for denne musikken, men siden da har mye skjedd. Denne musikkscenen har heller ikke vært immun mot effekten av fildeling og strømming. Derfor har musikk gått fra å være en hovedinntektskilde til å bli en av flere. På 90-tallet var musikkscenen til hvit makt-segmentet styrt av noen få store selskap, mens situasjonen i dag er at det er flere mindre selskap som står for distribusjon og innspillinger.

Slik verden ser ut i dag, der de aller fleste kommende medlemmer blir radikalisert på nettet og mye av det subkulturelle ungdomsopprøret ved ytre høyre er borte, er det vanskelig å se rollen musikken har i rekruttering og radikalisering. Det vi imidlertid kan se, er at konserter og festivaler fremdeles blir arrangert. Skal man samles, er musikk fremdeles et viktig samlingspunkt og en sentral del. I tillegg, selvsagt, til det at noen dæljer løs på hverandre i en MMA-ring.

Et lite stykke Norge
I Norge har vi ikke hatt mer en enn håndfull band som har vært mer eller mindre aktive.

Nynazistene som var aktive på 80- og 90-tallet har derimot vokst opp med en svær hvit makt-musikkscene i Sverige. Noen sentrale skikkelser har vi hatt i det skandinaviske musikknettverket, blant annet Erik Blücher, som var med på å danne Ragnarock Records.

En annen som må nevnes er Varg Vikernes, som pleide kontakt med flere norske nazistiske organisasjoner, og som stod bak Norsk Hedensk Front. Via Hendrik Möbus i NSBM-bandet Absurd, sørget han for at Resistance Records fikk distribusjonsrettighetene til Burzum-platene i USA.

Vikernes er fremdeles en kontroversiell mann, men selv om musikken hans blir debattert på forum for ytre høyre, er det de færreste der som mener at Burzum er et rent NSBM-band. Men her strides de lærde.

Platecoveret til Burzums vinylalbum Filosofem fra 1995. (Foto: Back on Black)

Det er spesielt med tanke på black metal og NSBM at Norge ofte blir nevnt i slike sammenhenger. For mange fans av sjangeren handler black metal om individualisme og en misantropi som skal gjelde hele verden og ikke bare enkelte grupper.

I kjølvannet av dette kan NSBM gjøre skillelinjene vanskelige å se. Man kan fort komme i fare for å booke et bona fide NSBM-band til konsertkvelden eller festivalen. I de tilfellene det har skjedd på norsk jord, har protestene som regel vært såpass sterke at bandene har blitt tatt av festivalplakaten.

Man kan debattere om det er riktig. Men hvis man påberoper seg å gjøre noe i ytringsfrihetens navn, må man samtidig huske på at aktører innen det ekstreme ytre høyre kun bryr seg om sin egen ytringsfrihet. De driter i din.

For kulturvitere og musikkjournalister kan det være lurt å øke kunnskapen om hva hvit makt-musikk er, og hva det ikke er. På den måten kan vi møte ytre høyre på en smartere måte, de gangene de trår innom kulturfeltet.