Hvor naive politikere, hvor mye ordkunst, tunnelsyn og lite vilje til offentlig debatt bør vi egentlig akseptere i denne fasen av pandemien, spør Thomas Ryjord, daglig leder i Trondheim Calling.(Foto: Amanda Gerhardsen)
KRONIKK: Måtte aldri mer en millionær i en statlig stilling eller en stortingsrepresentant mene noe som helst om hva jeg kan arrangere og ikke når denne pandemien er over, skriver Thomas Ryjord fra Trondheim Calling.
Av Thomas Ryjord, daglig leder for Trondheim Calling
Når noen bransjer nå stenges ned for femte gang, er det med de samme sjablongmessige tiltak bestemt av en liten gruppe mennesker bestående kun av helsetopper og utvalgte regjeringsmedlemmer i lukkede rom.
Jeg får frysninger over hele kroppen over hvor lett det har blitt for stat og regjering å påføre inngripende tiltak på utvalgte næringer, som eneste tiltak for å hindre at pandemien ikke overbelaster helsevesenet, som ikke har fått én ny intensivplass siden mars 2020.
Koronahåndteringen begynner å få alvorlige forklaringsproblem og skeivheter
I en artikkel i Aftenposten 7. desember hentes følgende avsnitt fra FHIs innspill til de nye tiltakene:
«FHI viser til at inngripende tiltak med betydelige samfunnskostnader skal utredes. I FHIs anbefaling, som kom for sent, viser FHI til at dette er et viktig prinsipp både i Grunnloven og menneskerettighetene.»
I samme artikkel bekrefter statsminister Jonas Gahr Støre at de ikke har beregnet de samfunnsøkonomiske kostnadene av disse tiltakene. Med andre ord bryter regjeringen og staten både grunnloven og menneskerettighetene med de siste døgns handlinger.
Koronahåndteringen begynner å få alvorlige forklaringsproblem og skeivheter. Tiltak og lite treffende støtteordninger har i alle ledd av pandemien vært svært diskriminerende både for individet, enkelte samfunnsgrupper og utvalgte næringer som kultur og uteliv som ikke anses som viktig nok av den politiske klassen.
I tillegg har myndighetene gjort tabber som å åpne grensene for reisende uten karantene i fjor sommer, som var hovedårsaken til at vår næring igjen måtte stenges ned i fjor høst.
Om det ikke var nok har ministere, byrådsledere og helsetopper i to år skremt vekk det resterende kundegrunnlaget til kulturen gjennom dobbeltkommunikasjon og skremsel, og alle Norges mediehus har villig og lydig satt frem mikrofonstativet.
Ledige stillinger
Et demokratisk problem
«Vanlige folk» jobber dessverre ikke på bar eller lever av å spille gitar. Selv om vi ofte trøster oss med at kulturen er selve limet i et sivilisert samfunn, blir vi en liten minoritet i det norske koronasamfunnet.
Fra det store stuevinduet i eneboligen er utsikten fin selv under en verdensomspennende pandemi.
Våre rikspolitikere fremstår også nærmere beslektet med Marie Antoinette enn med Einar Gerhardsen. Ministere og helsetopper virker ikke å ane omfang og konsekvenser av de beslutningene de tar, enten de er politisk eller smittefaglig motivert.
For hva er fellesnevneren for regjeringsmedlemmene, helsetoppene og de få fagfolkene som har fått sluppet til på beslutningsbordet som har gitt oss inngripende og uforklarlige tiltak som fastmonterte seter, spiseplikt og de rare kohortinndelingene?
De har alle høy inntekt, bor i romslige hjem (også pendlerboligen), er godt voksne, og har jaktet seg frem til noen av de høyeste posisjonene i Norge, uten å måtte gründe sine egne arbeidsplasser.
Fra det store stuevinduet i eneboligen er utsikten fin selv under en verdensomspennende pandemi.
De har god plass på hjemmekontoret, og inntekten deres blir ikke negativt påvirket av tiltakene de selv påfører andre.
De er tvilsomt storforbrukere av kulturopplevelser, og blir ikke ensomme når de ikke kan gå på pub, og det er lett å holde den jævla meteren i deres virkelighet.
Når så store beslutninger blir tatt av så få mennesker som også utgjør et lite representativt utvalg av det norske mangfoldet har vi et demokratisk problem.
Hvor mye diskriminering skal én næring akseptere?
Mer kunst og mindre ordkunst
Jeg håper jeg har feil, og at vi bare har å gjøre med naive politikere å gjøre. Som ikke skjønner når deres kunnskap kommer til kort, som er litt for vante med å trylle med ord, som må holde seg til partilinjer, eller ikke skjønner at helsetopper muligens har litt tunnelsyn i sine råd.
Men hvor naive politikere, hvor mye ordkunst, tunnelsyn og lite vilje til offentlig debatt bør vi egentlig akseptere i denne fasen av pandemien?
Professor i rettsvitenskap Hans Fredrik Marthinussen skriver i en kronikk i Bergens Tidende:
Etter snart to år med tiltak er hovedproblemet fra et juridisk ståsted fortsatt det samme: Vi får knappe og ufullstendige begrunnelser for myndighetenes valg av tiltak.
Skikkelige begrunnelser utgjør et kjernepunkt i den demokratiske kontrollen med myndighetene, for bare når offentligheten kan etterprøve vurderingene myndighetene gjør, har vi reell mulighet til å kritisere de beslutningene som treffes.
De samme politikerne som bare forlenger kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende og frilansere i en måned i gangen i frykt for at noen skal misbruke ordningen eller bli lat, forventer selv ekstremt stor tillit hos befolkningen på et stadig tynnere grunnlag.
Statsministeren innrømmer offentlig at de ikke har vurdert samfunnsmessige følger av de nye tiltakene. Ergo har de heller ikke vektet byrden av tiltakene imellom næringene. For eksempel hvor mange flere byrder uteliv og kultur har blitt påført gjennom hele pandemien sammenlignet med varehandelen.
Hvor mye diskriminering skal én næring akseptere?
Hvor langt kan de strekke smittevernloven før næringene våre bør vurdere gruppesøksmål mot staten?
Og er det statsministeren, helsetoppen eller næringen selv som sitter på kunnskapen på når driften vår i praksis må stoppe helt opp nok en gang?
Måtte aldri mer en millionær i en statlig stilling eller en stortingsrepresentant mene noe som helst om hva jeg kan arrangere og ikke når denne pandemien er over.
Og gjesteliste kan du faen meg bare glemme!
