– Jeg nærmer meg Pasvik på en ny måte denne gangen, nå som grensen igjen er stengt på grunn av krigen Russland har startet. Kanskje man kan si at jeg nå må jobbe enda mer imaginært og fritt for å klare å overskride grensen, sier komponist og musiker Espen Sommer Eide.
Atelier Nord i Oslo åpnet torsdag 6. november dørene for Wild Music Reserve (Pasvik), Sommer Eides første separatutstilling i Oslo.
Nå som grensen mot Russland er stengt, har reservatet, paradoksalt nok, på nytt blitt et fristed for truede arter og urskog, der naturen får utvikle seg fritt uten menneskelig påvirkning. Med prosjektet vender kunstneren blikket mot naturreservatet Pasvik Zapovednik på den russiske siden av Pasvikelva i Sør-Varanger, et landskap fylt av historie, minner og grenselandets spenninger. Når vinden blåser i riktig retning, kan man høre musikken herfra.
Espen Sommer Eide er en komponist og kunstner basert i Oslo. I tillegg til installasjon og performance har han en mangeårig karriere innen eksperimentell elektronisk musikk, med utgangspunkt i technomiljøet i Tromsø på slutten av 90-tallet. I denne utstillingen bygger Sommer Eide egne instrumenter og utforsker gamle, analoge teknologier, samtidig som han lar kroppen og landskapet være aktive deltagere i lydopplevelsen.
Ballade har intervjuet Sommer Eide om ideen bak utstillingen, hvordan grensene mellom Norge og Russland har formet prosjektet, og hvordan alkymi og eksperimentelle lydprosesser spiller en viktig rolle i hans kunstnerskap.
I et landskap delt av en usynlig grense søker kunstneren etter forbindelser. (Foto: Espen Sommer Eide)
– Hvordan oppstod ideen til Wild Music Reserve (Pasvik)? Og hva var det ved Pasvik-området som fanget interessen din?
– Det er et veldig spesielt område, både historisk og naturmessig. Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble tegnet opp langs Pasvikelva, og den føles ennå som en slags kunstig og usynlig vegg i landskapet. Selv har jeg mange barndomsminner fra Pasvik som et fritidssted for familien, og jeg har i over 20 år vært involvert i mange kunstneriske og musikalske prosjekter som har dreid seg om samarbeid over grensen. Men jeg nærmer meg Pasvik på en ny måte denne gangen, nå som grensen er stengt igjen på grunn av krigen Russland har startet. Kanskje man kan si at jeg nå må jobbe enda mer imaginært og fritt for å klare å overskride grensen.
– Det blir sagt at du som kunstner har en “esoterisk og alkymistisk tilnærming” til stoffet. Hva betyr det konkret i denne utstillingen?
– Det begynte med et eksperiment om jeg kunne klare å lage en slags «lokal mikrofon», basert på materialer jeg fant i Pasvik. Dette ledet meg til en kjemisk prosess jeg utfører langs elvebredden, hvor jeg dyrker krystaller i en saltlake som har en såkalt piezoelektrisk egenskap, det vil si at de kan brukes som kontaktmikrofon. En av videoene i utstillingen viser denne prosessen og hvordan jeg monterer mikrofonen på en støvel, en «kartank», som er en typisk russisk vinterstøvel som alle i området har på loftet. Denne brukes til å ta opp lyd mens jeg vandrer i urskogen. Jeg synes det er interessant å bruke kroppens bevegelser i terrenget som en måte å registrere et lydlandskap på. Jeg er interessert i å utforske randsoner mellom indre og ytre opplevelser. Dette blir en parallell til alkymi. Alkymi er på et vis en forvandling av både et ytre og et indre landskap parallelt. Etter at jeg begynte å tenke slik, åpnet det seg stadig nye forbindelser mellom steder, minner og opplevelser jeg hadde i landskapet.
Optiske lydspor trykket på papir lagrer lyden fra Pasvik som visuelle mønstre, en motvekt til digitale medier. (Foto: Istvan Virag)
– Du er kjent for å bygge egne instrumenter inspirert av før-elektriske teknologier. Hvilke instrumenter eller tekniske prinsipper har du brukt i dette prosjektet?
– I tillegg til mikrofoneksperimenter har jeg også jobbet mye med optisk lyd, altså visuelle lydspor man gjerne finner på 16mm-film. Disse har jeg trykket med ulike teknikker som grafikk på papir. Lyden kan senere leses av med en lyssensor, og dermed er den lagret som en slags tekst på papir. Jeg har vært interessert i slike eldre analoge opptaksmedium, da de i dag paradoksalt fremstår som mer bestandige og trygt lagret enn det digitale, som lagres i skyen eller på ulike medier som blir utdatert etter få år. Kanskje vil lyden som lagres i kunsten overleve all digitalisering.
– Hvordan påvirker selve byggingen av instrumentene måten du komponerer eller tenker lydkunst på?
– Med min bakgrunn som komponist er jeg også interessert i å bruke elektronisk musikk i en slik kunstnerisk utforskning av reservat-tankegangen. Jeg ønsker å invitere publikum inn i et musikklandskap hvor det er litt uklart hvor skillet går mellom lyd og musikk. Alle timene med lydopptak fra Pasvik blir manipulert og delvis omformet til musikk. Det er et forsøk på å tenke seg et lydarkiv lagret i selve musikken. Musikk er i seg selv et lagringsmedium, hvor folk holder melodier og rytmer i live i århundrer.
Et landskap formet av historie og spenning, er bearbeidet som lyd i et mørkt gallerirom i Oslo. (Foto: Espen Sommer Eide)
– Hvordan er utstillingen bygget opp – hva kan publikum forvente å møte?
– Utstillingen er en samling eksperimenter med lyd, video og grafiske trykk. Lyden spilles av i 12 spesialkonstruerte parabolhøyttalere som sender lyden ut isolert og retningsbestemt. Disse er nøye plassert rundt i utstillingen, og musikken og lyden er komponert for å utnytte rommet på Atelier Nord. Publikum oppfordres dermed til å bevege seg rundt og utforske, eller «mikse» lyden selv, som om de beveger seg gjennom et musikklandskap.
Sommer Eide viser hvordan lyd, minner og geopolitiske linjer veves sammen i Pasvik-området, 200 år etter at grensen ble trukket. (Foto: Istvan Virag)
– Prosjektet berører indirekte forholdet mellom natur og kultur, men også nasjonale grenser. Ser du verket som politisk?
– Verket er kanskje ikke direkte politisk, kanskje mer pre-politisk. For meg er det viktig som kunstner å skape alternative verdener, og disse kan noen ganger ha politiske elementer, men mest gjennom hvordan de reorganiserer sanseinntrykk og erfaringer man måtte ha – ikke som politisk aktivisme eller dokumentarisk gjengivelse av virkeligheten. Når cNeste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble fastsatt langs Pasvikelva. Nå har kunstneren laget en utstilling om dette området, der bevaring og destruksjon framstår som to sider av samme sak. Et slikt prosjekt kan kanskje åpne for nye forbindelser og idéer.det gjelder idéer om naturtap og bevaring, er det jo et stort dilemma hvordan man skal skape nok interesse for et område til å ville bevare det, men samtidig ikke så mye interesse at man vil utnytte det. Bevaring og destruksjon blir to sider av samme sak. Her kan kanskje et prosjekt som dette skape nye koplinger og idéer. Det blir en øvelse i den i dag nesten glemte kunsten: å holde mange tanker i hodet samtidig.
Wild Music Reserve (Pasvik) er kunstnerens første separatutstilling i Oslo, og står til 14. desember.
Ballade video: Kampen for tilværelsen
Stev og sull med Vegar Vårdal, Alessandra, Lisa Dillan, Airbag, Hedvig Mollestad Trio, Leknes & The Layoffs x 2 og Gunerius.
– Det skal foregå kultur i kulturhusan!
Østnorsk jazzsenter forventer at Oslo kommune holder dørene åpne i Gamle Munch på Tøyen, og at politikerne prioriterer kultur i kommunebudsjettet 2026.
Ballade video spesial: Med kroppen som instrument
Musiker Anders Kregnes Hansen er kreftsyk. Og må samtidig kjempe mot systemet.
Tze Yeung Ho ny kunstnerisk leder for Borealis
Den norsk-finske komponisten og utøveren overtar som leder for Bergensfestivalen for eksperimentell musikk etter Peter Meanwell.
Ny plate fra Norges mest samarbeidsvillige band
Gjensyn og -hør med et av norsk musikks mest samarbeidsvillige band. Ævestaden mener de låter bedre enn noen gang før.
– Framtidas kulturlokaler er allerede bygget!
– En oppvåkning i interessen for å omforme bygninger til ny bruk.
Norske kommuner i økonomisk skvis blir bedt om å tilby gamle bygg som kulturstøtte.
