Essay av Margrete Kvalbein – prest, skribent og scenekunstner
Margrete Kvalbein er prest, skribent og scenekunstner. Hun har skrevet som både kritiker og essayforfatter i Ballade gjennom en årrekke. (Foto: Johannes Wilberg Halvorsen)
En årlig bevegelse ruller gjennom landet. Den tar form av digre turnébiler og tusenvis av foreldrebiler, den rusler i våte, slapsete og kanskje snøfylte gater. Den glitrer i paljetter og tente lys, og kirkene er ofte åstedet. Er førjulstida den største folkelige musikkfesten?
Denne teksten begynte det året jeg la merke til plakatene til de kommersielle julekonsertene. De var forbløffende like, selv om det var ulike (mer eller mindre) kjente fjes i sentrum. Alle hadde mørk grunntone, men varmt julelys over seg. Mennene hadde hvite skjorter (diskret oppknappet) – og damene hadde skinnende kjoler (passelig utringet) og uklanderlig flytende, bølgete hår. Smilene stråler. Denne plakatsjangeren holder seg forbløffende godt – selv etter over tretti år med slike konserter på veien.
Underholdningsprodusenten Taran starta festen allerede i 1988, og det er åpenbart penger å tjene, ellers hadde aktører av denne sorten neppe fortsatt, ei heller dratt med seg flere i årenes løp.
Fenomenet har utløst noen debatter og litt harselas gjennom åra, og det handler oftest om penger. Kurt Nilsen fikk «unngjelde» for å dra julecomeback for å redde økonomien, og Niklas Rønning og co har nokså presist klødd bransjen på det litt flaue stedet, i videoen «En julete jul» (se videoen rett under her).
Jo, det handler nok om artistenes økonomi, dette. Og om kroner til alle de andre som legger ut på veiene før jul – lyd&lys, markedsavdeling og produsenter. All that jazz.
En kultursnobb tar seg sammen
Men er det SÅ lukrativt? Jeg sjekka med en i crewet da jeg besøkte «Stille natt, Hellige natt» i Fredrikstad domkirke for litt siden. «I år blir det underskudd», sa han.
Dessuten: Det kan jo hende disse konsertene faktisk holder oppe noe viktig i kulturen vår? Hvorfor er det så gøy å le av at mer eller mindre nedadgående eller halvkjente artister gjerne vil møte publikum – i en sesong der publikum faktisk er villige til å betale? Jeg knep meg i et visst kulturelt jåleri, og innså at jeg ikke hadde oppsøkt noen av disse konsertene – til tross for et langt over gjennomsnittet høyt engasjement for kirkekultur.
Dette er ikke en annonse på Ballade.no, men SoMe-plakaten til julekonserten «Stille natt, hellige natt» som har turnert landet siden 21. november. Turneen ender i Oslo 22. desember. (Foto: Taran)
Jeg tusla til min lokale Domkirke med et snev av skam. Hvem er jeg til å heve meg over noe som faktisk engasjerer et bredt lag av folket hvert eneste år? Dermed opplevde jeg både nevnte Tarans veteran-konsept med Tor Endresen i sentrum – og «Deilig er jorden» med Rein Alexander, Anita Skorgan og «Bettan», før jeg nå sitter ved tastaturet.
Det skjer jo også denne vinteren, at «Sagaen om Isfolket» har nådd Nationaltheatrets scene. En og annen aktør med sans for høykultur har altså erkjent at det kanskje ikke er så viktig å holde en av Norges mest leste forfattere unna landets mest prestisjefylte scene.
Og jeg spør meg selv: Kan det stemme at det er en slags kirkelig parallell at kommersielle julekonserter tar rollen som lav kultur. Skal det bli ordentlig jul, er det bare en solid oppsetning med et domkor og en høyt hevet klassisk komponist som gjelder? Altså for Sånne Som Meg. Mens Folk Flest får kose seg med disse søte hummer&kanari-konsertene som TV-stjernene byr på?
Vel. Noe av det som gjør meg til stolt kirkekultur-forkjemper, er at kirka er en arena som kombinerer såkalt høy og lav kultur – med en slags historisk selvfølgelighet. Kirka jeg har frekventert i vinter, Fredrikstad domkirke, byr på både synth-glasert julekos og Bachs juleoratorium, og det er akkurat sånn det skal være.
Er det bra, da?
Kommer det nå et anmelderblikk på «Deilig er jorden» og «Stille natt, hellige natt»?
Nei, ikke egentlig. Konseptene har rulla i flere tiår. Kritikere sendes først og fremst ut på premierer. Bare titlene avslører at det i grunnen ikke er en ambisjon å by på noe voldsomt nyskapende.
Heldigvis skrives det ikke anmeldelser av julaftens gudstjenester heller. I tilfellet «Stille natt, hellige natt» var jeg til stede på konsert nummer 23 av 46 – i år. Og det var turné nummer trettiognoe siden forrige årtusen. Vi snakker om ritualer. Hvem trenger mine meninger om dette?
SoMe-plakaten for julekonserten «Deilig er jorden» med Bettan, Rein Alexander og Anita Skorgan i Fredrikstad domkirke i november. Turneen ender i Ullern kirke i Oslo 22. desember. (Foto: Skyskraper Artist)
Men såpass vil jeg notere meg: Det kan virke som at førjulstida er en god unnskyldning for å bedrive uhemma sjangerblanding, skamløs nostalgi og trivelig kontakt med gode, gamle helter. Jeg var innom både gåsehud og tårer i øyekroken. Jeg syntes det ofte var troverdig varme i artistenes koseprat mellom sangene – særlig hos Anita Skorgan og Bettan, to modne kvinner som liksom «alltid har vært der» i livet mitt.
Som prest var det egentlig fint å registrere at jeg tror mange vil få mer næring til barnetroen hos disse artistene, enn i julaftens prekener av den sorten som kommer fra meg og mine kolleger. Ja, da Anita Skorgan tolket Vamps «Kim du no va?» og Ellen Sofie Hovlands «Er det lov å synge halleluja?», var min kritiske distanse som blåst vekk, og alt var bare skikkelig fint.
Jeg fikk inntrykk av at det var stor spilleglede – ikke minst hos noen av musikerne som er på sidelinja i forhold til artistene på plakatene. Tarjei Nysted var for eksempel en fryd å følge, der han trakterte det ene instrumentet etter det andre i «Deilig er jorden».
Tarjei Nysted og Elisabeth «Bettan» Andreassen. Nysted var «en fryd å følge» under julekonserten, skriver essayforfatteren. (Foto: Torill Emblem Nysted)
Likevel er det noe litt plagsomt med at disse konsertene er så inderlig profesjonelle.
Hele rigget er sånn at det skal bli så likt som mulig – uavhengig av det konkrete kirkerommet. Det er ikke mulig å få kontakt med stedets egentlige akustikk, eller instrumenter som hører kirka til. Orgeltonene kommer fra synthen, og alle stemmer er så veldig veltrente. Når Skorgan hadde ett og annet hukommelses-glipp på tekstene, var det bare deilig, for ellers ville det blitt altfor glatt.
Kirkekonsert i førjulstiden. Fra venstre: Tarjei Nysted, Rein Alexander, Anita Skorgan og Christine Gulbrandsen. (Foto: Torill Emblem Nysted)
På første konsert – allerede 23. november – var det også litt påtrengende å kjenne på «nå skal du værsågodåfå JULESTEMNING», men variasjonen i sjangre og innslagene av ikke-julesanger kompenserte brukbart for dette.
I det store og hele opplevde jeg en raushet og kvalitet som jeg er sikker på at utgjør et riktig godt førjulsritual for mange. Fordi jeg har svak økonomi, vil jeg neppe betale omkring 600 kr. for å gjøre dette igjen neste år, men for dem som har økonomisk spillerom, er det jo ingen grunn til å ikke oppsøke disse godteposene av solid førjulskultur.
Førjulsøkonomien
La oss likevel svinge oss opp til et annet perspektiv. For vi starta med det økonomiske, og er der igjen: Vi som er kulturforbrukere har noen valg. Ja, flere før jul enn ellers.
For dette er årstiden der også mindre steder har mange tilbud. (Det er ofte den effekten det får, når kirkene utnyttes bedre som kulturhus.) Om jeg bruker mine lokale kirker som eksempler, så er de kommersielle og nasjonalt turnerende aktørene bare en liten del av menyen. De har de desidert største og mest forseggjorte plakatene, men iblant er det ingen i bygda eller byen til å henge dem opp.
Det lokale barnekoret eller korpset, derimot, de lager kanskje ikke plakat i det hele tatt, men har agenter i hele nærmiljøet. De voksne semiprofesjonelle og amatørene har mer eller mindre av de samme jungeltelegraf-ressursene, men slett ikke noe «management».
Kirkas egne krefter – kantoren med sitt arbeid og sine kontakter – kan komme til å dra sammen store ressurser for å levere levende kulturarv til folket, og det er sjelden noen av disse tingene går økonomisk i pluss.
Jeg vil ikke ha det på meg å sette profesjonelle opp mot amatører. Alle trenger penger. Dessuten trenger noen også tilbud om gratis konserter. Det er likevel ingen skam å ta betalt. I 2025 kan det se ut som at det er unntak, kanskje fortid og en og annen myte som tilsier at noen enkeltpersoner blir steinrike av juleturnéer.
St. Hallvard-guttene, her fra en øving i Grønland kirke i Oslo en tid tilbake. Koret er et alternativ for unge som ikke har råd til dyre undervisningstimer innen klassisk musikk, heter det i en artikkel i Dagsavisen. Denne førjulstiden turnerer St. Hallvard-guttenes herrekor en lang rekke kirker med «Gregoriansk julekonsert». (Foto: St. Hallvard-guttene)
Spørsmålet for oss som elsker musikk og gode opplevelser er uansett det samme: Hva er det aller viktigste for stedet jeg bor, folka jeg er glad i, ritualene jeg trenger og kulturen jeg ønsker at skal leve og blomstre? I tillegg til hva jeg blir bevega av selv, naturligvis.
Det begynner å bli en klisjé å bejuble mangfold – men mangfold er nødvendig, og klisjéer blir til av gode grunner. Kanskje selve jula er en slags klisjé? Noe vesentlig er det inni der likevel, og dit er det ofte musikken som viser vei.
God musikalsk jul ønskes oss alle!
Å treffe bredt med missil
KRONIKK: Takk til det siste frie musikkåret, 2025. R.I.P.
– Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser
I en tid der kulturjournalistikken krymper og kritikken stilles spørsmål ved, finnes det fortsatt én som har stått løpet ut. Geir Rakvaag har skrevet om musikk i over 40 år, og vet bedre enn de fleste hva som har gått tapt, og hva som fortsatt står igjen.
Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer
Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.
Likestillingspris får Maj Sønstevolds navn
Komponistforeningens likestillingspris får navn etter komponist Maj Sønstevold.
Noe å være en del av
INNLEGG: Malin Pettersen og Frode Fossvold-Jørum skriver i Ballade om NRKs endringer i musikkporteføljen, med spesifikk henvisning til endringene som gjøres i P3 Musikk. Pettersen etterlyser et sted hun kan “være en del av”. Voilá! svarer musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge.
Hvis ikke NRK – hvem da?
INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.
