– Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser

I en tid der kulturjournalistikken krymper og kritikken stilles spørsmål ved, finnes det fortsatt én som har stått løpet ut. Geir Rakvaag har skrevet om musikk i over 40 år, og vet bedre enn de fleste hva som har gått tapt, og hva som fortsatt står igjen.

Alle disse platene som kom og gikk, lite ante Geir Rakvaag at de skulle bli selve livet. Årets siste kritikerintervju er et sjeldent møte med en av Norges mest erfarne og kunnskapsrike musikkskribenter, med over 40 år i både journalist- og kritikerrollen.

Ingen aktive skribenter rommer en større minnebank eller bredere faglig tyngde, og få bærer en like tydelig og vedvarende kjærlighet til både musikken og kritikerhåndverket. Rakvaag er nestoren blant nestorer – og en av landets eldste fortsatt aktive musikkritikere. Et barn av punken, formet i samme generasjon som bilagets journalister og redaktører: Kurt Hanssen, Asbjørn Bakke, Anders Giæver og avdøde Per Ole Oftedal. Likevel var de gjennomgående mer sindige enn både kolleger og konkurrenter i Beat.

Les også: Derfor trenger vi musikkjournalistikk 

Hvilken betydning har musikkjournalistikken, og kritikken, hatt for Rakvaag? Vi følger en som har levd med musikkjournalistikken lengst, og ser tilbake på et langt liv i offentligheten, formet gjennom flere tiår som musikkjournalist. Hvordan utvikler man en egen stemme? Hva kreves for å holde det gående i så mange år? Og hvorfor la han etter hvert bort den satiriske og frekke tonen?

Jeg ringer Geir Rakvaag en formiddag i desember. Han har nettopp kommet hjem fra en pressevisning av en ny film. Til tross for at han er pensjonist, har han fortsatt en 20 prosent stilling i Dagsavisen. Men det blir fort 50 med alle frilansoppdragene.

– Det er vanskelig å gi slipp på lidenskapen?  

– Ja. Det er godt å ha noe å gjøre, og å få utløp for det. Haha, jeg er den gamle mannen som henger i hornet, sier Rakvaag.

Og dermed er tonen for intervjuet satt. Rakvaag er tross alt kjent som Nye Takters «last man standing», og dessuten en av grunnene til at Dagsavisen slik vi kjenner den, har fått – og beholdt – så mange trofaste lesere.

Når han ser tilbake på et langt liv som musikkritiker og journalist: Hva er det egentlig som har drevet ham videre, år etter år?

– Det begynte med et brennende ønske om å fortelle andre om den musikken jeg likte, som akkurat på den tiden var lite anerkjent, sier Rakvaag.

– I 1977–78 var det punkrocken. Den fikk ikke noe fotfeste i Norge til å begynne med – kanskje ikke i det hele tatt, da punken med stor P holdt på. Det var veldig få som skrev om det.

Nye Takter og Puls, som for alvor kom i gang våren 1978, oppsto omtrent samtidig og begynte i noen grad å fylle tomrommet. Likevel var det ikke nok, mente den gryende skribenten.

Som sint 21-åring sendte han tidlig inn et leserbrev der han kritiserte dekningen for å være altfor tam, særlig sett i lys av rockens tilspissede situasjon på den tiden. Mest av alt reagerte han på at et av de første numrene slo fast på forsiden at punken ikke kom til Norge.

–  Alle fikk slippe til i Nye Takter. Redaktør Gerd Johansen trodde jeg var en illsint punker fra Vestlandet – helt til hun fikk se meg, sier Rakvaag og ler.

Rakvaag hadde allerede holdt på med musikk i ti–tolv år da han begynte å skrive for avisene. Det første han fikk på trykk, sto i fanziner i 1978, blant annet i Rockefilla i Trondheim, der han skrev om Sex Pistols, Never Mind the Bollocks og City Rockers. Samtidig tok han alt med seg inn i Nye Takter: popmusikken, Neil Young – hele bagasjen.

– Jeg var ikke blant dem som kastet det på sjøen, men jeg la litt om. Jeg prøvde å være kompromissløs punker på trykk, men fikk det ikke helt til, fordi jeg ikke klarte å vrake alt det andre.

Reggaemusikken hørte tett sammen med punken i disse årene.

– Jeg tok på meg å introdusere dette for Nye Takter-leserne. Jeg hadde vært på konsert med Culture, som var et av de store reggaebandene. Alt jeg tilbød redaksjoner ble tatt imot på den tiden. Det var ingen som betalte for noe, så det var heller ikke noe å tape.

– Det var aldri snakk om betaling?  

– Nei, det var fem år uten én rød øre. Det var drevet av ren entusiasme, helt uten tanke på at dette skulle være praksis for å bli ordentlig journalist eller noe sånt. Jeg hadde bare lyst til å skrive: HØR på dette her, med store bokstaver!

På den tiden studerte Rakvaag i Trondheim, men innrømmer at det ble mer og mer skriving og mindre studering etter hvert. I 1983 ble han tilbudt frilansoppdrag i Adresseavisa, og da kom det litt penger i kassa. Samtidig ble Nye Takter hentet inn i Arbeiderbladet.

– Det var noen som hadde oppfattet at Arbeiderbladet begynte å få et rykte som en litt gammelmodig avis. De trengte noe å piffe opp profilen med. Nye Takter ble først tatt inn som bilag – tolv sider i uka, forklarer Rakvaag, og fortsetter:

– Bare tenk på det! Et helt annet format enn det Klassekampen har i dag. Det var åtte anmeldelser på én side, to portretter, masse stoff og en stor redaksjon. Vi hadde egne kontorer og alt. Det var jo en gjeng som senere har markert seg på mange andre felt, både som skribenter og journalister. 

Var redaksjonen preget av punkens etos, som han selv?

– Nei, men vi var flere som holdt punken høyt hevet. Etter hvert, rundt 1980, fikk Nye Takter tilsig av nye folk som hadde vært opptatt av dette. Da var vi over i postpunk. Det var en ungdommelig gjeng med veldig sterke meninger og mange heftige diskusjoner om hva dette skulle være, sier Rakvaag.

Alle var veldig opptatt av den nye musikken og det som skjedde i England først og fremst, men også det som hadde tilløp i Norge. De Press og The Aller Værste, Kjøtt og Wannskrækk – alle disse ble omtalt allerede i 1980. Det var jo noe av det Nye Takter gjorde: å heise fram den nye bølgen. 

– Det var viktig å åpne det internasjonale blikket for norske lesere?

– Definitivt. De nye bandene vi syntes var freshe og hippe fra England, ble i liten grad dekket i dagspressen. Av og til ble de spilt på radio, men ellers var det lite, sier Rakvaag.

Jeg spør Rakvaag om hvordan han vil beskrive stilen sin den gangen, sammenlignet med i dag – hva preget ham som skribent?

– Jeg var både journalist og kritiker, men først og fremst opptatt av den nye musikken, som eksisterte i en tid med sterk politisk spenning. På mange måter er det jo der vi er igjen nå.

Rock mot rasisme var en veldig sterk bevegelse på Rakvaags tid, som til og med ble importert til Norge av SV. De hadde en egen turné i 1979 med engelske reggae- og punkband, rundt på 10–12 steder i landet, sammen med lokale band. 

– Det var en øyeåpner for veldig mange. Hardrock mot Willoch het turneen, sier Rakvaag.

– Haha. Den har jeg aldri hørt om – fungerte den nærmest som en kampanje før valget? 

– Ja, det var kommunevalgkamp i 1979. De engelske bandene var veldig misfornøyde. De måtte bo privat og sånt, hehe. Det var en ganske polarisert turné, men den fungerte fordi mange fikk høre denne musikken ordentlig for første gang.

Rakvaag flyttet til Trondheim i 1979 fra Bergen. Han gikk rundt og solgte fanziner han hadde laget – reggaefanziner i Bergen sammen med Cliff Moustache, som i dag er sjef på Nordic Black, samt noen Oslo-fanziner for andre.

– Det gjorde at jeg allerede den første uka i Trondheim ble kjent med 20–30 stykker som jeg fortsatt kjenner i dag. Mange er gode venner fortsatt. Det var veldig kontaktskapende. Fanziner var en viktig inngang for mange i denne generasjonen.

Men tilbake til det politiske:

– City Rockers-fanzinen var motstand. «Et spark i balla på det etablerte», kalte de det. Det var ungdommelig opprør, med et behov for å være frekk. Stilen min ble nok mindre direkte, mindre ungdommelig opprørsk, etter at jeg kom inn i de etablerte mediene.

Vi snakker om viktigheten av å dyrke en fri stil i begynnelsen av karrieren. Da Natt&Dag ble lagt ned, pekte redaksjonen på et grunnleggende problem: Hvor finnes mellomrommene mellom tidsskriftene og de etablerte mediene, rommene og «akademiene» for skribenter som ikke nødvendigvis skal ha Creo-sats, men som trenger frihet til å utvikle en egen stemme? 

Hvordan vurderer Rakvaag situasjonen i dag? Sliter kulturjournalistikken med å finne både plass og form?

– Det er delte meninger om hva musikkjournalistikk skal være: om den skal være tøff, eller om den i det hele tatt er en egen sjanger. Det som derimot er udiskutabelt, er at det har blitt langt mindre av den, sier Rakvaag.

Dagbladet markedsførte seg en gang med tretti plateanmeldelser på forsiden en vanlig onsdag. Det er denne frekke stilen mange etterlyser i dag. Samtidig er den også en myte, mener Rakvaag.

– Noen drev med det, men jeg opplevde det ikke alltid som konstruktivt. I ettertid er mye av det pinlig. Jeg ser jo at mye av det både jeg og kollegene mine skrev, rett og slett var dårlig.

– Dårlig?

– Ja. Man lette etter plattheter og morsomheter for å hamre inn noe man ikke likte. Jeg anmeldte debutalbumet til D’Sound i 1998. Det jeg skrev om dem var bare tøv. Jeg herjet med dem fordi de laget et såkalt glatt forsøk på soul og R&B. Da den plata feiret 25-årsjubileum ba jeg dem om unnskyldning.

D’Sound satte pris på unnskyldningen. De hadde fått mye pepper fordi de ikke fulgte i fotsporene til Jokke og Valentinerne eller DumDum Boys. Mange musikkjournalister kom jo fra rocken, det må ikke glemmes, og hadde liten sans for amerikansk soul og r&b.

I dag er den musikalske åpenheten langt større enn da Rakvaag skrev sine tidlige anmeldelser. Dessuten skrives det langt færre anmeldelser. Når kvantiteten går ned, går kvaliteten til en viss grad opp. De som skriver om musikk i dag har litt mer visjon, mener Rakvaag. Han opplever dessuten at det er langt færre negative anmeldelser. 

– Hvorfor lete etter noe dritt hvis du bare får skrive én i uka? Frontdesk vil nok gjerne ha det, men jeg tror ikke musikkanmelderne er så interesserte i det heller. Det som gjør lesere interesserte i dag – eller kanskje alltid – er å bruke store ord om det man synes er best. Gjerne dra litt på og si at dette høres ut som noe av årets beste. Det er jo det som gjør at folk får lyst til å oppdage nye ting.

– Så det viktigste er å vekke interesse?

– Definitivt. Før var musikkjournalistikken mer forbrukerorientert. Det kostet 150 kroner å kjøpe en plate. Nå betaler folk hundre kroner i måneden for å høre alt de vil. Samtidig vil jeg mene at det fortsatt er behov for de klassiske «HØR PÅ DEN HER»-anmeldelsene. Anmeldelser av nye artister som ennå ikke har sluppet til i hovedstrømmen, men som mange flere vil ha glede av å oppdage. Men musikkjournalistikk i dag er kanskje først og fremst en veiviser i et stadig mer kaotisk tilbud.

– Og her spiller redaktørstyrte medier en rolle – tillit til en skribent og en smak?

– Jeg vet i alle fall at det er folk som følger med på det jeg skriver. Det er selvsagt folk som nærmer seg min alder – dette er jo Dagsavisens leserkrets. Jeg tror ikke jeg klarer å inspirere 20-åringer til hva de skal høre på. Jeg vet ikke engang hvordan de skulle fått sett det. De leser jo ikke redaktørstyrte medier, for å være litt pessimistisk.

Noe av det undertegnede synes er særlig interessant med Dagsavisen, er seigheten. Avisen har vært nær konkurs flere ganger, men har likevel reist seg, gang på gang. Hva kjennetegner kulturredaksjonen i dag, sett med Rakvaags blikk?

– Den har blitt mindre og mindre, men mye av det som fungerer i dag er Mode Steinkjers fortjeneste. Som kulturredaktør har han stått på og gitt rom, selv om redaksjonen har krympet. Kulturstoffet er tydelig prioritert i Dagsavisen nå. Det er mye kulturstoff sett i forhold til avisens størrelse, og til størrelsen på redaksjonen. Med en annen kulturredaktør… Jeg klarer egentlig ikke å se for meg noen annen, gitt de ressursene avisa har i dag. Hovedæren må nok gå til ham.

Mange setter også pris på det Rakvaag skriver, nettopp fordi han beholder leserne sine. De har lest ham i lang tid, og fortsetter å abonnere.

– Alt jeg skriver ligger bak betalingsmur, så funksjonen min i dag er i stor grad å holde på abonnentene. Jeg får for øvrig flest tilbakemeldinger på lørdagssidene mine om retropop – to faste sider, sier han.

Jeg vil vite hva som er Geirs ståsted som erfaren musikkritiker: Hva er nødvendig for å markere seg i faget i dag? Hvordan utvikler man en egen stemme?

– Først og fremst må du finne et sted å skrive. Det blir stadig vanskeligere, selv om det fortsatt finnes noen nettsider. Du må ha en visjon med det du driver med, enten det er et behov for å formidle noe du har hørt, noe du mener, eller noe du brenner for.

Å bare skrive streite plateanmeldelser med terningkast fire eller fem har begrenset verdi dersom det ikke finnes en tydelig personlig profil, mener den erfarne skribenten.

– Vi ser heller ikke så mange nyskapninger. Det er ofte voksne som fortsatt skaper nye ting, synes jeg. – Kritikken overfor musikkjournalistikken i dag handler ofte om at skribentene begynner å dra på årene, og at rekrutteringen er svakere. Men det henger også sammen med at færre unge både leser og skriver.

Vi diskuterer hvorvidt det er vanskelig å skape skriveentusiasme når man leser mindre. Selv leste Rakvaag tre–fire engelske musikkmagasiner som tenåring. Han visste at han ikke kom til å bli rockestjerne, men å skrive om musikk var en måte å være med på moroa.

– Jeg har knapt gjort annet enn å anmelde konserter og plater i over 40 år. Løst beregnet tilsvarer det et sted mellom 4 000 og 5 000 anmeldelser. Jeg har hatt flaks så det suser gjennom livet, sier Rakvaag, og fortsetter:

–  Om noen i guttedagene mine hadde sagt at jeg resten av livet skulle få plater gratis, og etter hvert få betalt for å mene noe om dem, hadde fremtidsbekymringene vært langt lettere å leve med.

– Hva mener du kjennetegner god kulturjournalistikk?

– Det er et vanskelig spørsmål. Men først og fremst: annerledes innfallsvinkler. Gjerne kunnskapsrike tekster som går i dybden. Overrask meg. Fortell meg noe nytt. Selv om kulturjournalistikk ofte skilles fra nyhetsjournalistikk, går de egentlig ut på det samme: Fortell meg noe jeg ikke visste.

– Et problem i allmennpressen har vært kjendisdyrkingen. Litt satt på spissen vil man helst ha flere kjendiser. Da vi hadde møter med Arbeiderbladet, syntes de mye av det vi skrev om var rart. De ville ha mer Rolling Stones og Dylan – ikke Dire Straits på forsiden, for de hadde ikke hørt om Dire Straits, hehe.

Senere ble det Madonna, Michael Jackson og alle superstjernene. Man vil gjerne ha dem, men det er i strid med journalistikkens misjon: å introdusere det nye, ikke bare det kjente.

– Dette er en av mine kjepphester: Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser.

Da kan det også bli en naturlig del av folks bevissthet, vil undertegnede hevde. Kanskje er det nettopp derfor det er så «hot» i Paris: Kulturjournalistikken er så levende at man uten videre kan høre tre timer lange podkaster om strupesang eller klubbmusikk fra Bogotá.

– Ja, det er noe i det. Man må tåle at publikum i dag er mer spesielt interesserte enn før. Da kan vi også ta oss råd til å skrive mer for dem. Det er ikke meningen å favne alle – det går uansett ikke lenger, sier Rakvaag, og legger til at dette er noe de godt kunne tenkt på i NRK også.

– Men krever det ikke en viss selvtillit å gå inn i nisjer?

– Det krever i hvert fall kunnskap. Jeg har alltid vært en allrounder, ble streitere etter hvert og modererte språket ganske tidlig. Det hang sammen med at jeg tidlig skrev for Adresseavisa og dermed for et stort publikum. Da måtte man forholde seg til de artistene som var populære der, selv om de ikke nødvendigvis var «kule» resten av livet.

Denne praksisen tok Rakvaag med seg videre, også i Nye Takter. Han mente at også den og den artisten fortjente oppmerksomhet, selv om de langt fra var de mest trendy akkurat da.

– Det har alltid vært et trendjag i mediene. Så ja, jeg ble streit. Samtidig skrev jeg også en del stygt. Det finnes mange eksempler på det opp gjennom årene, frem til et punkt der jeg kanskje tøffet meg litt mer enn jeg egentlig var.

Det der med å tøffe seg, å være jævlig arrogant og tøff, sluttet Rakvaag ganske tidlig med. Det kan nesten konkretiseres i én episode fra Trondheim, da han flyttet dit i 1979.

– Jeg var en illsint punker fra Vestlandet og ville utelukkende ha det tøffe. Så kom det et band som spilte mer 70-tallsinspirert musikk. Jeg mente de ikke burde holde på med det, og slaktet konserten. Tenk deg den arrogansen!

Rakvaag forteller at han satt på Bodegaen på Studentersamfundet, som den gang var helgenes store møtested. Da kom en av musikerne bort og spurte om han var Geir Rakvaag.

– Jeg måtte bare innrømme det. Da helte han den halvliteren han nettopp hadde kjøpt, rett i hodet på meg. En bekjent spurte om han skulle banke ham opp for meg, men det fikk vi avverget. Etterpå skjønte jeg at jeg egentlig fortjente det.

– Det du skrev fikk altså konsekvenser. Er ikke det litt stilig, da? Man kan jo kalle det en levende kulturoffentlighet når man får en øl i hodet?

– Jo, hehe. Det er en god historie fordi jeg lærte noe av den. Jeg kunne ikke bare oppføre meg som en drittunge som hadde fått lov til å mene noe. Jeg mente riktignok at de spilte musikk jeg ikke likte, men det er ikke et godt nok grunnlag for å drite ut et band. Jeg skammer meg fortsatt over det.

Vi nærmer oss slutten av intervjuet, og jeg tillater meg å spørre direkte: Er Rakvaag optimistisk på vegne av kulturkritikken – og skribentene?

– Kulturen har alltid trivdes i harde tider, så dette burde i utgangspunktet være en blomstringstid. Foreløpig har vi likevel ikke fått satt ting helt på spissen i Norge. Vi har fortsatt en sosialdemokratisk regjering, god ytringsfrihet og alt det der. Men det blir spennende å se hvilke ytringer som vokser fram i USA og Storbritannia, sier Rakvaag.

Han peker på det som skjedde under Øyafestivalen i sommer som et særlig sterkt øyeblikk. Mange ble oppfordret til boikott. Nærmest ingen gjorde det. I stedet svarte publikum og artister med en massiv markering mot krigsforbrytelsene.

– Det viser at holdningene er der, i stor grad, blant yngre artister. Selv om de ikke nødvendigvis skriver protestsanger slik vi gjorde i min tid, gir de likevel tydelige uttrykk for hvor de står, i hvert fall etter mine kriterier.

Det finnes mye positivt i dette, mener Rakvaag, og håpet er at det også vil få tydelige estetiske uttrykk i musikk og kultur. En klarere posisjon – mot all helveteskapen.

– For meg har musikken alltid vært et ideologisk symbol på frihet. Helt siden jeg begynte å høre på musikk som tiåring, Beatles og den slags, var det en posisjon. Man fikk ikke lov til å spille det høyt hjemme. Sånn bør det fortsatt være: Kulturen bør irritere, sparke oppover og være en stein i skoen, et spark i ballene på det etablerte, som det het i City Rockers.

– Men et spark i ballene trenger ikke være aggressivt og frekt?

– Nei, det kan være subtilt. Men jeg har sansen for at mange skriker og brøler også. Girl in Red og Aurora er to ganske forskjellige uttrykk, men jeg er sikker på at de ideologisk sett står for mye av det samme.