Derfor trenger vi musikkjournalistikk – nå mer enn noensinne
Stemmer i bransjen advarer mot en svekket musikkjournalistikk – og minner om hvorfor den er avgjørende for å forstå både kunsten og tiden vi lever i.
I anledning Ballades 25-årsjubileum som nettmagasin, inviterer vi sentrale stemmer som har vært viktige for tidsskriftets historie – skribenter, redaktører og bidragsytere – til å dele sine perspektiver.
Hvor ble det av musikkjournalistikken? I en tid der strømmetjenestene bestemmer hva vi hører på, influensere er blitt kulturens fanebærere og kunstkritikk kokes ned til klikkvennlige TikTok-snutter, kan det være lett å tenke at musikkjournalistikken har mistet sin kraft. Men spør du dem som jobber med den hver dag, er svaret et rungende nei.
Tvert imot har musikkjournalistikken kanskje aldri vært viktigere.
– Det fins tusen innganger til dette spørsmålet, sier Frida Fliflet, journalist i Klassekampen. – Men jeg mener sjølvsagt at kulturjournalistikk har en egenverdi på lik linje med annen journalistikk.
Hun peker på et medielandskap i radikal endring, der innholdet i økende grad produseres uten redaktører, etisk rammeverk og faktasjekk – og hvor selv KI-generert innhold, trollkontoer og fake news har begynt å konkurrere om oppmerksomheten.
– Jeg skal ikke dra alle de pompøse frasene om journalistikk som grunnstein i demokratiet og alt det der, men det er ironisk at den redaktørstyrte journalistikken blir kuttet ned til beinet for tiden, sier hun.
– Når det er sagt: Jeg mener at det lages flere virkelig gode saker som pirker i tall, strukturer og andre sider av musikkbransjen. Men journalistikken om kunsten, der artister får fortelle om – og blir utfordret på – sin egen kunst, fins det veldig lite igjen av. Den må vi ikke glemme.
– Det samme gjelder tendenssaker – altså saker som peker på tegn i tiden og trekker lange linjer gjennom kulturen. (Og siden jeg jobber som musikkjournalist, er det sjølvsagt viktig for meg reint praktisk at jeg har en jobb å gå til.)
Musikkjournalistikk må utfordre, ikke bare formidle, mener musikkjournalist Frida Fliflet. (Foto: Fartein Rudjord)
Språket presiserer samtiden
For Nasra Omar handler musikkjournalistikk ikke bare om informasjon, men om identitet, historie og fellesskap.
– Musikk er historisk kjent for å være identitetsbyggende, og samfunnskritisk. Musikk som ytringsform gir rom for stemmer som står i fare for å ikke bli hørt, og bringer oss sammen som et kollektiv i sorg, seire, glede og tro, sier hun, og trekker frem valgvaker som eksempel på musikkens kraft i offentlige rom.
Ledige stillinger
– I vår tid der algoritmer og store kommersielle interesser stadig vekk forsøker å styre våre individuelle forhold til musikk, er det viktig med uavhengig kulturjournalistikk. Det er de som gir perspektiver og skaper øyeblikk for kritiske refleksjoner på hva som skjer.
Journalistikken gir oss et språk for å forstå hva som skjer – og hvorfor det skjer, mener perkusjonist og elektronika-artist Nasra Omar. (Foto: Vetle Ravn Viken/Nordlys)
Også Maren Ørstavik, som skriver om klassisk musikk i Aftenposten, understreker behovet for refleksjon – og for språk.
– I et stadig mer tallfokusert samfunn er det viktig å ha en motstemme som viser at mennesker kan finne stor verdi i ting som ikke kan tallfestes, sier hun.
Maren Ørstavik er kritiker og forfatter. (Foto: Oda Berby)
– Det krever et språk, og det språket må hele tiden utvikles for å være presist for samtiden.
En feilvurdering
Fra bransjens ståsted er utviklingen bekymringsfull. Terje Pedersen i Sony Music har sett hvordan musikkjournalistikken har fått stadig mindre plass.
– Vi har ingen musikkmagasiner lenger, alle de store avisene har lagt musikk under kultur, og kultur blir stadig en mindre del av totalen. Det mener jeg er en feilvurdering, sier han. – I den tiden vi lever i, har kultur aldri vært viktigere.
Terje Pedersen er daglig leder og A&R i Drabant Music. (Foto: Rikard Røros)
Pedersen mener at redaktørstyrt musikkjournalistikk trengs mer enn noensinne – nettopp fordi vi står midt i en digital tidsalder, der tilgangen på både musikk og informasjon er enorm.
– Dette medfører en mengde desinformasjon, i tillegg til at mengden musikk som tilgjengeliggjøres medfører behovet for redaktørstyrt musikkjournalistikk større enn noensinne.
Hva kjennetegner et godt musikkmagasin?
Så hva er egentlig et godt musikkmagasin, når det gjøres riktig?
– At det er kuratert ordentlig, svarer Frida Fliflet kontant.
– Det er lett å drukne i flommen av ny musikk og nye låter, og sjølv om musikkpressen har mistet mye av sin makt som portvokter, er vi blitt desto viktigere som veiviser i jungelen av informasjon.
Men veiviseren må også være kritisk.
– Det er viktig å løfte opp og vise frem verkene som fortjener det – men også verk som er dårlig, spesielt hvis det er snakk om store slipp eller kjente artister, for å snakke om hva det (ikke) treffer, hvorfor det ikke funker, og kanskje få i gang en større samtale.
Fliflet etterlyser også mer presisjon i språk og form:
– Gode penner. Journalistikk og kritikk av folk som vil noe, som følger med, som evner å løfte blikket, som har godt språk og som ikke bare kopierer en pressemelding og kaller det en sak. Musikerne fortjener at kunsten deres blir tatt på alvor.
Og ikke minst: Teksten må få den omsorgen den fortjener.
– At det jobbes med strukturen, med titler og mellomtitler, med å holde en rød tråd teksten gjennom, at det kuttes og faktasjekkes og korrekturleses. Musikk blir snakket om på en vanvittig abstrakt måte, gjerne med vidløftig bildebruk og metaforer, uten at det noen gang blir tydelig hva alle disse vendingene faktisk betyr.
Design og presentasjon spiller også en viktig rolle, mener Fliflet.
– Det må finnes en tydelig tanke om den visuelle utformingen av magasinet, det må være smart og ryddig uttegnet, med bilder som er godt komponerte og som drar leserens blikk mot seg. Og gode, leservennlige fonter.
For Terje Pedersen er helhetsblikket det viktigste:
– Det må være evnen til å se hele bransjen, i kombinasjon med en nysgjerrig tilnærming som evner å utfordre og gjøre oss oppmerksom på ting vi kanskje ikke visste fra før. Og være med på å sette agenda og skape debatt.
Også Maren Ørstavik etterlyser bredde og nysgjerrighet.
– Dybdekunnskap, nysgjerrighet, kreativitet. Og kritisk sans!
Nasra Omar avslutter med et treffende bilde: Det gode musikkmagasinet er en balansekunstner.
– Det er en blanding av det Ballade gjør og det min lokale avis iTromsø gjør: Et kritisk blikk med bredde i det kommersielle og det smale.
