– Vårt kulturhus er egentlig det motsatte av et kulturhus

“Gjennom turnering i mer enn 30 land, ulike residensopphold og nærkontakt med kunstnere fra hele verden har jeg etterhvert samlet en forståelse for hva jeg føler kan styrke vårt kunstfelt her hjemme.”

Slik begynner en søknad til Kulturrådet signert Guro Skumsnes Moe, en av initiativtakerne bak Børsen Kulturhus; et nyopprettet preproduksjonslokale og residens på 850 kvadratmeter som skal fylles av utøvere, komponister og musikere på tvers av alle sjangre.

Den offisielle åpningsfesten går av stabelen neste år, men allerede denne sommeren åpnes dørene på gløtt for å gi en smakebit av hva dette massive prosjektet skal romme.

Salen i Børsen Kulturhus. Fint besøk av figurteaterkompaniet Plexus Polaire, som ville se på salen som snart er ferdig. (Foto: Victor Lukawski)

Kanskje er Børsen Kulturhus det første som er blitt skapt i en slik skala, og på akkurat denne måten. Sammen med samboer Håvard Skaset viser Moe med dette en alternativ måte å jobbe med, skape og formidle musikk på. Etter å ha turnert verden rundt, produsert over 30 utgivelser og deltatt i en rekke samarbeidsprosjekter med andre artister over hele verden, har duoen mer erfaring enn de fleste om flat maktstruktur, kunstnerisk dialog og samarbeid som viktige premisser for musikken.

Ballade møter Guro Moe for å ta en prat om det nye kulturhuset, som handler like mye om samarbeid mellom mennesker på tvers av landegrenser, om dedikasjon og vilje til å gjøre ting selv. Dessuten om mat. Om franske baguetter, vietnamesisk bahn mi og gleden over å dele et måltid med hverandre. Vi kommer tilbake til alt dette.

– Det er et omfattende prosjekt og store visjoner som ligger til grunn for Børsen Kulturhus, Guro‚ kanskje det første som er blitt skapt i en slik skala og på akkurat denne måten. Hvor kommer ideen fra?

– Det kommer fra ønsket om å gi plass og ikke minst ypperlige forhold til det vi mener verden trenger; musikk og kunst. Vi har 850 kvadratmeter å boltre oss på. En 150 kvadratmeters forsamlingssal bygges om til studio, med plass til oktobassen min, verdens største bassinstrument! I første etasjen er det også fire kontorer som skal gjøres om til arbeidsrom, og vi har dessuten fem soverom, og underetasjen bygges om til gjesteleilighet. Det blir plass til mange mennesker.

Guro Skumsnes Moe med oktobassen og Ole-Henrik Moe med picolettofiolinen – verdens største og verdens minste strengeinstrument. Oktobassen er 3,85 m høy. Skumsnes Moe eier den sammen med Kari Rønnekleiv og Ole-Henrik Moe. (Foto: Henrik Beck / Ny musikk)

– Men det essensielle er at alle skal få bruke huset slik de selv ønsker. Stedet skal være selvdrevet, og det er et uttalt ønske med denne økonomiske modellen at ingen skal tjene masse penger. Alle avgjørelser i byggeprosessen er tatt på bakgrunn av at det skal være sinnssykt bra å spille og utforske musikk her. Det er særlig tenkt til de første fasene av en skaperprosess der tid og rom er det man trenger. Og det bygges med tanke på musikkutøving, men vil være et sted for alle kunstarter. Jeg håper for eksempel at det også skal bli et sted for utvikling av filmmusikk.

– Jeg og Håvard Skaset tok initiativet og kjøpte huset i 2021. Vi står som eiere av det, og vi opprettet Octo-B AS som leier ut lokalene til Foreningen Børsen Kulturhus. Styret i foreningen består av Håvard Volden, Guoste Tamulynaite, Magnus Hængsle og Jenny Skumsnes Moe, foruten meg og Håvard. Vi kjøpte hele huset av private midler. Ombyggingen av salen til en kulturfabrikk, residenssted, øvelokale, konsertvisninger og så videre har mottatt mye støtte fra Kulturrådet, Innlandet fylkeskommune, Stange kommune, Kulturrom, Enova, egeninvestering og samtidig trenger vi mer. I en tid med økning av priser på alt, føles det som, har vi likevel valgt å kjøre på med byggeprosessen. Det stammer fra troen på at det er i disse tider at man må handle, sørge for at hjulene som du er en del av beveger seg. Om alt stopper opp så blir det en mye større byrde for samfunnet.

[S]tøymusikken er mer en livsfilosofi enn en sjanger

…Og det hele startet med ditt eget, lidenskapelige forhold til musikk – og kanskje støymusikk spesielt?

– Ja, jeg vil si at jeg har hatt en lidenskapelig besettelse til musikk omtrent hele livet. Da jeg var 12 år skrev jeg i dagboken min: “jeg lurer på om alle synes at musikk er like viktig som meg”. Ingenting skulle komme imellom meg og musikken! Hehe. Jeg har gått sykt mange omveier på grunn av denne rent ut hellige opphøyelsen av musikk. Ting har vært så intenst. Jeg måtte komme opp i 30-årene før jeg skjønte hva jeg holdt på med, alt har vært en evig strøm av impulser som jeg har fulgt. Det knaker hele tida oppi knollen om hvorvidt jeg kan utnytte hvert eneste sted vi er på i verden. Men jeg må si at med unntak av Sult, som spiller akustisk støymusikk, jobber jeg mye innenfor rammer med komponert utgangspunkt. Improvisasjon også, helt klart, men MoE er komponert musikk i aller høyeste grad. Rytme, melodi og tekst.

– Konsert i Queretaro, Mexico, på Museo de la Ciudad, et sted vi har spilt hvert år siden første turné i 2013, forteller Guro Skumsnes Moe. (Foto: Desirée López)

– Hvor startet fascinasjonen?

– Min far og søster drev jazzklubb hjemme da jeg var liten, det var frijazz som gjaldt. Jeg har ofte lurt på hvordan det gikk til at jeg kunne skjønne noe som er så abstrakt? Men det var altså en stor fascinasjon. Jeg fant en tett kobling mellom støy og frijazz, og var dessuten vært svært fascinert av New wave-musikken fra USA på 70- og 90-tallet. Men støymusikken er mer en livsfilosofi enn en sjanger; jeg er opptatt av de parallelle, likeverdige lagene av lyd som finner sted på samme tid. Som lytter kan du velge hvilke lag du ønsker å gå inn i. Og slik er jo mennesker også – vi har så mange sider. Og livet er rikt. Når det er sagt, har reisene definert meg langt mer som musiker innen et bredt sjangerfelt enn kun støy-musikken, og jeg tror bildet av hvem jeg er som musiker i Norge har stagnert fra den tida jeg var 24.

– Hvordan da?

– Ikke at det har så mye å si, men det er merkelig at vi har behov for å plassere hverandre når det faktisk er slik at mennesker utvikler seg hele tida. Vår musikk har aldri kunnet bli plassert noe sted! Men det har også gitt oss stort spillerom. Vi spiller på kunstfestivaler, metallfestivaler, klubber og atelierer. Konsekvensen er at det tar lenger tid å bli forstått på en måte. Kanskje.

[E]nergien jeg innehar har tidvis gitt meg følelsen av at det ikke passer for en jente eller kvinne.

– Det er i alle fall ingen tvil om at energien i musikken har tatt deg og dere steder. Du begynte tidlig å reise, og listen over land i verden dere har besøkt er imponerende. Føler du at det var for trangt hjemme, eller har du alltid vært glad i Norge?

– Det å reise utenlands var noe man skulle, bare. Gjennom masterstudiet fikk vi viktige samarbeidspartnere, særlig i California, som har fulgt oss og som også tok oss tidlig med på the hard way tour of the USA. Vi stappet bilen med stæsj, kjørte av sted og kom hjem tre uker etterpå. Det var et under om vi overlevde… Det eneste som var reint, var hullene i dusjsluket. Det er lenge sida dette var min turnévirkelighet. Det vesentlige er det faktum at vi aldri har begrenset oss til hvor vi spiller. Å spille for kun én type publikum har aldri interessert oss. Av mange årsaker. Jeg føler jeg kan bidra i større grad til mangfold og mening ved å være åpen for hvilke steder man velger å spille. Jeg booker fortsatt turneene til MoE selv, og står derfor fritt til å navigere. Men det var altså det man skulle, ut i verden. Vi stilte aldri spørsmål.

Studebaker Teater i Chicago. Fire utsolgte forestillinger med produksjonen Moby Dick (Plexus Polaire Compagnie) under Chicago International Puppet Theatre Festival. (Foto: Privat)

– Hvor har du hentet overskudd til å leve så undergrunn i så mange år da?

– Jeg har aldri kjent på at jeg har levd i en undergrunn, ekte champagne har lenge vært en del av kostholdet. Men interessant at du spør, og kanskje det kan forklares gjennom at jeg alltid har navigert etter energi, vi har reist steder der jeg gjenkjenner energi. Jeg er farlig nær 40 år nå, og faktisk i gang med et nytt prosjekt som handler om nettopp kvinner og energi. Personlig fant jeg musikken gjennom dans, jeg danset ballett i omtrent 15 år, og opplevde det som et sted jeg kunne plassere denne energien. Senere har det vært samtidsmusikk, støymusikk og eksperimentell rockemusikk i harmoni, for det meste – og energien jeg innehar har tidvis gitt meg følelsen av at det ikke passer for en jente eller kvinne. Eller det har tatt meg tid å forstå at jeg kan fylle det jeg formidler med den jeg er. Arbeidstittelen på prosjektet er Kan jeg være kvinne nå? Etter å ha vært på reise, har jeg ofte følt at jeg må legge den energien vekk…

– Det har vært enklere å ta i bruk denne energien utenlands?

– Ja, det har opplevdes enklere. Kanskje er det nettopp derfor jeg har reist så mye. Jeg har alltid ønsket å nå lenger. Jeg kjenner meg ufattelig heldig som har musikken som mitt liv, å kunne utforske musikk, og særlig kommunikasjonen mellom mennesker via musikk. Og dét, ja, det krever at jeg går så langt jeg kan, fordi musikken har denne kraften som bare kunst har – mennesket slipper jo fri på en måte. Mennesket kan omsider kjenne igjen seg selv.

Guro Skumsnes Moe i studio i Singapore. (Foto: Privat)

– Har disse refleksjonene en sammenheng med kulturhuset? Vil du gjenskape noen av erfaringene du har gjort deg på reisene?

– Ja, det vil jeg absolutt si. Før pandemien følte jeg at jeg ikke helt kunne bidra på den måten jeg ville gjennom bare å spille konserter. Her hjemme booket jeg bare turneer og øvde på instrumentet mitt. I Mexico føltes det annerledes. Å spille konserter gav så mye mening på så mange nivåer. Og jeg tror jeg har lett etter måter å få realisert et prosjekt i Norge så jeg kan gjengjelde all gjestfrihet, all gavmildhet, selv om alt, hele strukturen, er bygd opp rundt en egen glede i å ville vise folk musikk. Som går rundt ved at samme glede brenner over hele kloden.

Jeg tenker utrolig mye på mat.

– Men hvorfor akkurat her, på Tangen, 60 minutter unna Oslo?

– Det kommer av at Håvard og jeg fikk mulighet til å kjøpe dette huset av Tangen menighetsråd. De fikk nyss om at vi var på jakt etter et sted, og har lenge hatt et ønske om at huset skal gi noe tilbake til lokalmiljøet. Og alt har bare vokst i giga-speed. Huset ligger tre minutter gange unna toget, 55 minutter unna Oslo, 30 minutter unna Oslo Lufthavn, noe som gjør det enkelt å komme på besøk også utenfra. Og så er det stort, da! Vi har et gigastort kjøkken, det blir både bar og felles lunsjplass! Og Tangen er som en gjemt perle, med vakker natur og veldig mange spennende mennesker.

– Det gleder et Kleive-hjerte, som er så opptatt av mat og vin. Du så sammenhenger mellom mat og musikk tidlig?

– Helt klart.

– Hvilke?

– Det å lage musikk og å lage mat er jo samme greia. Å kjenne igjen hvilke smaker og hvilke tilsetninger, og ikke minst timing, som kreves for å oppnå en spesifikk dybde eller styrke… Det er så utrolig mange retter jeg begynner på, men som ender opp som noe helt annet fordi noe ikke stemmer, eller det dukker opp en rar idé om en ny sammensetning. Og mat er utrolig viktig. Jeg tenker utrolig mye på mat. Så klart er mat livsnødvendig, men gleden av å spise sammen… Åååh…. Jeg har ikke ord.

En magisk sjømatrestaurant i Guadalajara, der maten smaker så godt at man er sliten i smilemusklene etter endt måltid. (Foto: Privat)

– Skal dette være en del av prosjektet – at man lager mat og spiser sammen?

– Ja, det vil være en hel del matkvelder. Vi vil ha kurs i hvordan lage miso, eller en egen salsa. Kanskje kan vi åpne residensen for kokker også?

– Hva er det nærmeste du har kommet et vellykket residens selv? Noen steder i verden som har inspirert deg spesielt?

– Jeg husker første gang jeg besøkte det kunstnerdrevne kulturhuset Le 102 i Grenoble, det satte i gang mange prosesser. Den energien og skapertrangen og hvordan de har fasilitert og muliggjort så enormt mye bra musikk og sammenkomster av alle slag, har vært inspirerende. Residensen jeg hadde på Headlands Center for the Arts (i California, red. mrk.) var også avgjørende for at vi turte å realisere Børsen Kulturhus. Hva det å få tid og et rom gjør med et skapende menneske er nesten magisk. Men jeg har også elsket hver eneste residens i Mexico. Mexico har alltid fått fram noe av det beste i meg. Kulturen er sterk. Min første opplevelse av Mexico var at det var litt håpløst at det ikke går an å stole på ord, eller egentlig handling også.

Guro Skumsnes Moe i Mexico City, og med taco med huitlacotche, en sopp som vokser på maiskolben, og som smaker helt herlig, forteller hun. – Det er viktig å holde øynene åpne alltid, for den beste tacoplassen ligger plutselig gjemt i en liten bakgård, som her. (Foto: Desirée Lòpez)

Her i Norge har jeg brukt tid på å forsone meg med min egen person

– Hvordan da?

– I Mexico forholder de seg ikke til tid på samme måte slik som oss; om du har avtalt noe med en meksikaner, kan tidspunkt forandre seg tre ganger frem til dere skal møtes, ikke fordi de er late eller helt «løse» som jeg trodde først, men simpelthen fordi livet har levd de fem dagene fra man møttes, og at dette er en bedre løsning. Men meksikanerne er så åpne og til stede. Jeg føler ikke at energien min er rar i Mexico. De er enda mer enn meg. Jeg glir bare rett inn. Hehe. Men det er også en fantastisk opplevelse å spille konserter der. På grunn av den utrolige intense energien får jeg lyst til å jobbe enda mer, jeg må heve meg til nye nivåer innen formidling for å fange oppmerksomheten. Det mest intense for meksikanerne er jo stillhet. Den finnes ikke.

Nok en vakker gate i Mexico! Queretaro, opplyser Moe. (Foto: Privat)

– Stillhetes finnes ikke, hverken i bybildet eller mellom mennesker heller?

– Nei. Det er alltid lyd, høyt, overalt. Et ekstremt tempo. Ingenting har en start eller slutt. De klamrer seg fast, renner med, hopper på neste om det faller, for det kommer en ny sjanse. Tid er relativt. Jeg har sansen for denne måten å tenke på: å forstå at ting aldri kan bli ferdig, fordi alt man møter, alle menneskene man møter, alt man selv møter på sin vei, påvirker en. Neste gang møter man en ny by annerledes. Og så er vel målet at alt bare skal bli rikere, kanskje. Heller enn ferdig.

Bilde fra forestillingen Moby Dick, med figurteaterkompaniet Plexus Polaire, som har spilt over hele Europa, USA og Canada. Musikk og komposisjoner av Guro Skumsnes Moe og Ane Marthe Sørlien Holen. (Foto: Christophe Raynaud de Lage)

– Når vet du at du har skapt et rikt kulturhus da?

– Åh, bra spørsmål… Det at folk kjenner på ansvar og tillit er viktig for meg. At alle skjønner hva deres bidrag er med på å gi til helheten. Jeg blir glad hvis vi klarer å nå ut til musikere som ikke vet hva en residens er, eller som aldri har fått muligheten til å reise for å få utvikle seg. Og at lokalmiljøet tar huset i bruk. Jeg håper vi klarer å skape en naturlig nysgjerrighet i nærmiljøet, at folk kommer hit på eget initiativ for å se hva som skjer. For meg er det definisjonen på et vellykket kulturhus. På en måte er Børsen Kulturhus det motsatte av kulturhus; ting skal startes her, ikke plasseres her. Å utvide verden; det er det jeg hele tida søker etter. Det å strekke seg mot noe. Jeg mener at verden trenger at mennesker går i dybden av sine ferdigheter. I en tid der man blir oppfordra til alt annet enn å holde fokus, er dette et sted der det skal inspireres til nettopp dette.

– Oktobassen, verdens største instrument, vil kunne være i bruk hele tiden, og alle som vil utforske ny musikk skal få lov til å ta i bruk dette vakre monsteret. Bassen i seg selv er et statement på å pushe seg selv hardt. Men vi gjør det fordi vi får så mye tilbake.

– Føler du deg forpliktet til å pushe grenser nærmest, fordi du bærer så mye i deg selv, som ganske sikkert vil inspirere folk?

– Ja, det er som å lage mat til folk; det er så utrolig lett å gjenkjenne at folk blir glade. Jeg vil si at jeg føler meg forpliktet, ja. Det er virkelig ikke grenser når det gjelder hvor langt man kan dra det. Det har vært interessant å erfare hvordan man i begynnelsen ikke skjønner hva man gjør, til å omsider skjønne at man skal reise, spille, møte andre mennesker. Det tar tid å forstå strukturen og sammenhengen og hva en selv har hatt som navigasjon. Det er i det hele tatt mange ting som frigjøres med dette stedet. Det er kanskje like mye et oppgjør med meg selv; at jeg kan endelig være den jeg er her.

Fra konsert i Mexico City, konsertserien VOLTA, i en bakgård på galleriet Vernacular Institutt. (Foto: Privat)

– Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Kanskje er det derfor vi har behov for å skape musikk, eller realisere alle disse prosjektene våre, når alt kommer til alt? Som trommis på scenen med mitt eget band så flørter jeg med en side av meg som jeg tror folk rømmer fra.

– Nettopp. Jeg har vært redd for mange ting ved å realisere dette prosjektet. Det å ikke bli forstått har jeg alltid vært redd for.

– Hvorfor er det så viktig å bli forstått da?

– Det kan du si. Det er på en måte veldig motstridende fordi jeg beveger meg så langt over grensene hele tida… Men det blikket jeg har tenkt at jeg har, det er lettere å ha utenlands. Det resonnerer med noe, jeg opplever at noe svarer til meg. Her i Norge har jeg brukt tid på å forsone meg med min egen person; fra å tenke at energien er for mye, at jeg må gjemme den bort, til å bare akseptere at den er her. Og kanskje er kulturhuset en start til å presentere for nordmenn hva jeg kan få til med alt jeg bærer i meg.