Ståle Kleibergs «David and Bathsheba»: Nye stemmer, gjenoppdagede operaer

Komponist Ståle Kleibergs opera David and Bathsheba var opprinnelig et bestillingsverk fra Olavsfestdagene i Trondheim, og uroppført i Nidarosdomen i august 2008. Jessica Gordon har skrevet librettoen. Innspillingen med Trondheim Symfoniorkester fra 2012 ble nominert til Grammy i klassen Best Opera Recording i 2013 – under Morten Lindbergs solide håndlag i 2L, det norske plateselskapet med verdensrekord i Grammy-nominasjoner.

Siden urpremieren har verket basert på den sterke bibelhistorien om Kong Davids begjær, skjønnheten Bathshebas lidelse og Urias’ skjebnepost blitt satt opp flere steder i både inn- og utland. I mars i år ble det på nytt satt opp i Trondheim, denne gangen i Lademoen kyrkje. Oppsetningen er del av prosjektet Nye stemmer, gjenoppdagede operaer, et EØS-støttet samarbeidsprosjekt og polsk-norsk samproduksjon mellom Trondheim Symfoniorkester & Opera og Musikkakademiet Graszyna & Kiejstut Bacewicz i Łódź.

Les også: Intervju med Kleiberg fra 2008 – Flesibelt verk om makt

Forestillingene i Trondheim gikk for fulle hus, og ble godt mottatt av publikum, forteller Kleiberg til Ballade. Fra 21. til 25. mai spilles David and Bathsheba i Polen. Oppsetningen i Ladegården kyrkje ble anmeldt hos Scenekunst.no, der anmelderen mener Kleiberg er på sitt beste: «Musikalsk er verket heilt utsøkt. Kleiberg sitt uttrykk kan nokre gongar bli litt einsformig, men i David and Bathsheba er han i sitt ess. Musikken er frodig og mektig og direkte perfekt orkestrert. Den er prega av eit vanvitig godt handlag med musikalske motiv og fargane i orkesteret.»

Komponist Ståle Kleiberg. (Foto: Vegard Eggen)

Da Kleiberg fylte 60 år i 2018 publiserte Norsk Musikforlag en bok, et festskrift, over den Stavanger-fødte komponisten og professoren; Seen Through Different Eyes: A Portrait of Ståle Kleiberg. Et av kapitlene tar spesielt for seg David and Bathsheba, skrevet av den britiske musikkhistorikeren og professor emeritus Jim Samson. Her gjengir vi utdrag av kapitlet, i Åsta Øvregaards oversettelse.

Krig og fred: Ståle Kleibergs David and Bathsheba

Av Jim Samson, professor emeritus i musikk ved Royal Holloway University of London
Til norsk ved Åsta Øvregaard

Krig og fred er ikke motsetninger, hevdet Kant. Det finnes en rest av krig i fred og en rest av fred i krig. Det ene har konsekvenser for det andre. Dette finner gjenklang i Ståle Kleibergs David and Bathsheba fra 2008, et av hans mest betydelige verk i stort format. Fortellingen om David og Batseba (2. Samuelsbok, kapittel 11 og 12) illustrerer på en usedvanlig kraftfull måte hvordan private menneskelige emosjoner kan ha innvirkning på det politiske området, inkludert krig.

Kong David (stående), spilt og sunget av Eirik Krokfjord, og scenekor. (Foto: Ove Wuttudal)

Fortellingen illustrerer også hvordan begge domener – det private og det politiske – kretser rundt pendlende maktforhold. Dette poenget forsterkes i Jessica Gordons libretto til Kleibergs verk når personene i dramaet møtes ansikt til ansikt. Det er selvsagt Davids politiske makt og hans misbruk av makten, som muliggjør forførelsen av Batseba og sviket mot Uria. Nå kan det muligens være vanskelig å skille fortellingen om David og Batseba ut fra nettet av intertekstuelle referanser som omgir den, men det er kanskje verken nødvendig eller hensiktsmessig å gjøre det. Batseba tar sitt kveldsbad uten baktanke, men det forhindrer ikke at talløse litterære assosiasjoner til en sirenelignende arketype, ofte i orientalsk forkledning, vekkes til live. På et senere tidspunkt i dramaet kan vi komme til å se henne som Agave, den sørgende mor i gresk mytologi, som er medskyldig i sin egen sønns død.

Uria er, som kontrast, et uskyldig offer, den personifiserte dyd, en klassisk krigshelt, slik vi kjenner denne karakteren gjennom historien. Uria er ubestikkelig. Og samtidig kan også denne karakteristikken ha sin bakside. Vi påminnes nemlig om at krig og krigens helter alt for ofte har blitt presentert i et romantisert historisk lys.

David står selvsagt i sentrum av denne fortellingen. Det er Davids «hamartia», Davids tragiske feil, som genererer hendelsene i dramaet. Det er også Davids «anagnorisis», Davids erkjennelse og i særlig grad selverkjennelse, som kan gi et visst håp om tilgivelse og forløsning. «There is a time for grief, and there is a time for grieving to end», sier han til Batseba, som ikke er mottagelig for hans appell.

David og Bathsheba. Fra en tidligere produksjon, med Roberto Abbondanza som Kong David og Siri Schmidt Lindgaard som Bathsheba. Stavanger domkirke, 2015. (Foto: Gunnar Grøsland)

Men dette er ikke en katarsis etter Nietzscheansk modell. Det er ikke en renselse, hvor David kan vokse seg fri og til slutt hel, ved gradvis å innse at hans lys ligger i erkjennelsen av hans mørke. Det er både mer antikt og mer moderne enn det. Davids selvinnsikt kan riktignok vokse, men konsekvensene av hans handlinger lar seg ikke endre. I likhet med andre liv som ofres i stormannsgale kriger, skaper Urias død sår som ikke kan leges så lett. Slik må det være, og det står som en advarsel til politikere til alle tider. Vi har et ansvar, en etisk forpliktelse overfor «den andre», den som ikke ligner oss selv. Å innse at det er dette som gir oss sann mening som individer, er kjernen i det denne historien handler om. En skeptiker kan selvsagt lure på om etikk overhode kan ha reell innflytelse på det politiske området. I følge Emmanuel Levinas er det politiske domenes natur voldelig og degenerert. Terry Eagletons svar er ikke fullstendig blottet for håp, men helt klart blottet for illusjoner. Hvis det politiske tenderer mot dekadanse, sier han, er det beste etikken kan bidra med, å ryste det hele fra tid til annen.

Historien om David og Batseba blir i Kleibergs opera fortalt i et poetisk høyspråk som utelukker uviktige detaljer og som unnviker eller reduserer naturalistisk dialog til et minimum. Jessica Gordons libretto både alluderer til og inkluderer bibelsk poesi. Salme 8 og 51 er tatt inn i sin helhet. Utdrag fra Salomos høysang og det apokryfe skriftet Visdommens bok, er integrert og sentralt plassert i librettoen. Teksten alluderer ikke mindre til østlig litteratur, bestemte «divaner» (samlinger av poetiske tekster), som er nært forbundet med bibelsk poesi.

David og Batsebas lyriske monologer er karakteristiske eksempler på dette. I Kleibergs opera står de som fullstendige scener. I første akt minner de om ekloger i en pastoral-erotisk tradisjon. I andre akt går tankene til elegier eller lamentasjoner. Det er altså et vidt spekter av litterære referanser som er i spill her. Koret representerer et ytterligere stilisert trekk. Det kommenterer hendelsene, moraliserer, og forteller oss til en viss grad hvordan vi burde respondere på det vi har hørt og sett. Åpningskoret (Salme 8) både lovpriser og advarer den overmektige. Samtidig hyller koret mennesket som sådan («Thou hast made him little less than a god»). Sammenlign denne beskrivelsen, som samsvarer med Davids etterfølgende handlinger, med den avsluttende korsatsen («Our life will blow over like the vast vestige of a cloud; as a mist is chased away by the sun’s rays and overborne by its heat, so will it too be dispersed»). Operaens siste setning står sentralt: «But God created man for immortality». Finnes det her et «promesse de bonheur»?

Ikke noe annet verk av Ståle Kleiberg skaper en like egenartet verden og atmosfære som denne operaen. Trådene fra tidligere verk trekkes sammen, samtidig som verket foregriper mye av det som følger i hans produksjon.

Så hvordan skal vi karakterisere denne operaens musikalske univers? Fra de aller første taktene etableres en svært karakteristisk orkestral og harmonisk farge, en klang som bidrar til å plassere hendelsene utenfor vår rekkevidde. Det ville være trivielt å beskrive dette som en distanserende form for eksotisme, men det er like fullt en antydning av Østen her, en stemning som alluderer til en fjern tid og et fjernt sted. Dette skapes delvis på grunn av orkestreringen. I store deler av verket fremheves vibrafon, harpe og celesta som en «grunnfarge», en slags utvidet Davids-harpe, som noen ganger til og med fungerer som et slags «continuo», et underlag treblåserne fremfører sine arabesker over. Og delvis skapes det av harmonikken. Tilbakevendende klanglige felt av lavmælt dissonerende karakter skaper et svært særegent uttrykk.

Kleiberg har en individuell og karakteristisk måte å fargelegge på, uten noen gang å henfalle til en svermerisk drømmeverden, fjern fra vår samtidige virkelighet. Tvert imot: Det er snarere slik at avstanden i tid og sted, i kombinasjon med Kleibergs ikke-naturalistiske tilnærming, gir verket en mytisk karakter. Dette gjør verket i stand til å tale til oss, slik alle myter taler til oss, om dypere sannheter. Når koret minner David om den verdslige makts sanne natur, og når Natan avleverer sin høytidelige dom, burde vi alle lytte oppmerksomt.