– Det er mye pasjon i å stå på en scene og ta tak i folk med tonene og tenke at nå har jeg lyst til å fortelle deg noe, forteller multiinstrumentalist Tarjei Nysted. – Det er en virkelig drivkraft. Jeg synes det er så fint, og jeg blir ydmyk over å få være med på noe sånt.(Foto: Erik Valebrokk)
Tarjei Nysted: – Inspirasjon betyr nesten alt
– Jeg kan snakke i timevis om inspirasjonens betydning, sier multiinstrumentalist Tarjei Nysted til Ballade. Her forteller han blant annet om gamle familieinstrumenter, felecamp i Nashville og vennskapet med Erik Lukashaugen.
– Denne kontrabassen tilhørte enten oldefaren eller bestefaren min, sier Tarjei Nysted med sitt sedvanlig brede smil og viser frem et virkelig klenodium av et instrument.
– Begge spilte i Stavanger Symfoniorkester, og vi er usikre på hvilken bass som tilhørte hvem av dem. Den andre står i hjørnet der borte og er i ganske dårlig forfatning, men denne har vært i bruk på plater med blant annet Erik Lukashaugen, Frode Alnæs, Maria Solheim og Sissel Kyrkjebø, sier Tarjei om den strøkne kontrabassen.
Hvem som har bygd den vet han dessverre ikke. Den er hverken merket med produsent eller årstall. Det eneste som kan sees, er en lapp med påskriften «Reparert av Georg M. Schwebs», samt årstallet for reparasjonen, 1948.
Tarjei Nysted med kontrabassen fra enten oldefar eller bestefar. (Foto: Erik Valebrokk)
– Min morfar Georg reparerte instrumenter, både sine egne og de som tilhørte andre medlemmer av symfoniorkesteret. Jeg husker veldig godt det bittelille verkstedet i kjelleren hos ham og mormor. Det var fullt av gammelt verktøy, deler, strenger og glass med uttørket lakk. Det er nesten så jeg kan kjenne lukten fremdeles.
Vi befinner oss i studioet til Tarjei Nysted på Etterstad i Oslo, der et ukjent antall artister har spilt inn musikk.
Dagen før Ballades besøk var Rita Eriksen innom og la vokal på en ny julesang som den kjente bassisten Gjermund Silset gir ut i disse dager, og etter oss venter han Anita Skorgan som han skal ut på juleturné med.
Tarjei Nysted (til venstre) med Rein Alexander, Anita Skorgan og Christine Gulbrandsen. (Foto: Torill Emblem Nysted)
Tarjei Nysted er som den våkne leser vil forstå en ettertraktet musiker, både på plate og scene, og har spilt med «alle» i norsk musikkliv. Vi er her imidlertid for å snakke om inspirasjon, et tema har han mye å si om.
– Jeg har gledet meg sånn til dette intervjuet. Inspirasjon er så utrolig viktig for meg. Den betyr nesten alt, bedyrer han.
Er det så en direkte inspirasjon å kunne spille på oldefarens (eller bestefarens) gamle kontrabass, at han knyttes til sin egen familie og familiehistorie gjennom et instrument?
– Ja, absolutt, og jeg har med meg mer av familien. Disse mikrofonene tilhørte Vestre Trysil Juniorkor som mor og far ledet da vi bodde der, sier han entusiastisk.
Ledige stillinger
– Og dette pianoet sto i pinsemenigheten som vi var del av i Trysil. Hovedfiolinen min kjøpte mor og far til meg da jeg var 15 år av Orkesterforeningen på Hamar. Å ha med seg historien på denne måten er nok viktig for å definere meg som musiker, tror Tarjei.
– Jeg tenker også at inspirasjon er veldig viktig generelt, for å ha gode liv. Skal vi trives med det vi gjør er den brenselet og kruttet som både setter i gang skaperkraften, og våre egne tanker og vår pasjon. Vi mennesker er åpenbart veldig forskjellige og har alle våre sider, og våre måter å la oss inspirere på. Vi har forskjellige preferanser, men også muligheten til å utvikle disse preferansene og dermed hva vi opplever som inspirasjon.
Nøkkelharpa er et av Tarjei Nysteds mest fortrolige instrumenter, forteller han. (Foto: Erik Valebrokk)
Tarjei betrakter livet som en utviklingsprosess der han kan utforske nye områder som kan påvirke eller inspirere ham, for å lage musikk og kunne leke. Lek er viktig for kreativiteten, hevder han, og kanskje enda viktigere er kommunikasjon.
– Fra vi er barn klarer vi å kommunisere på stadig flere felt. For min del fant det sted noen eksplosjoner inne i hodet da jeg forsto at vi kan kommunisere med musikk. Og ikke bare i hodet, jeg kjente det i kroppen og i hjertet og i emosjonene og alt, sier han om dette åpenbare eurekaøyeblikket. Husker han når det inntraff?
– Det utviklet seg nok over tid, men jeg tror jeg forsto det under min første betalte jobb. Jeg var kanskje 12 år gammel og spilte sammen med min mor for en gruppe pensjonister i Trysil. Da jeg merket mottagelsen, at dette var noe de var takknemlige over for å høre, var nok det en kilde til å tenke at her finnes en kommunikasjon som nesten er litt mystisk. Du bruker ikke ord, men sier noe likevel.
Dette betyr mye for både mennesket og musikeren Tarjei Nysted. Når noen etter en konsert forteller ham at de har opplevd noe spesielt gjennom musikken han har vært med på å lage, betrakter han det som «enormt inspirerende».
I musikken finnes en kommunikasjon som nesten er litt mystisk. – Du bruker ikke ord, men sier noe likevel, sier Tarjei Nysted. (Foto: Erik Valebrokk)
– For min del ligger det masse pasjon i å stå på en scene og ta tak i folk med tonene og tenke at nå har jeg lyst til å fortelle deg noe. Det ligger både i den åpenbare mystikken, men også i det helt konkrete. Det er en virkelig drivkraft. Jeg synes det er så fint, og jeg blir ydmyk over å få være med på noe sånt. Både overfor publikum, men selvfølgelig også i samspillet med andre musikere. Å merke at nå snakker vi sammen etter kanskje å ha vandret litt hver for oss i forskjellige landskap, å finne ut at vi er på bølgelengde og kan si ting, det er stort.
Selv om Tarjei Nysted på mange vis er «stjernenes mann», er hans sannsynligvis nærmeste samarbeidspartner til visesangeren Erik Lukashaugen, som blant annet er kjent for å tonesette dikt av Hans Børli og Einar Skjæraasen. Tarjei har vært sentral på de siste fem av hans i alt seks plater, er fast medlem av livebandet og dessuten ofte med på duokonserter med Lukashaugen.
I forbindelse med det Tarjei sier om å kommunisere med musikk, er det verdt å ta tak i en av sangene de pleier å fremføre. «Kont-Jo» er satt til et Børli-dikt og er en av Lukashaugens korteste innspillinger på puslete to minutter og fjorten sekunder.
Sånn er det ikke på konsert. «Kont-Jo» er blitt Tarjeis paradenummer hvor han spiller fiolin som om Fanden selv styrer buen, og sangen blir fort åtte-ti minutter lang. Da går det unna, og det er nærliggende å spørre om han fortaper seg helt, at han kun er inne i selve musikken og ikke lenger helt til stede i rommet, at både samspillet med de andre musikerne på scenen og kommunikasjonen med publikum tar ham til et annet nivå?
– Det er et veldig interessant spørsmål. Jeg blir nok litt borte, på en slags dervisjaktig måte nærmest i religiøs transe, men det er også den veldig direkte kommunikasjonen, et ønske om nærmest å gå ut på en tur med felles musikanter og publikum: «Hei, du som sitter der, har du lyst til å være med på en liten tur nå? I skogen? Eller i byen? Eller ute ved havet? Så ser vi hvor vi havner.»
Tarjei vokste opp som pinsevenn, og selv om han har meldt seg ut av menigheten er han fortsatt troende.
– Pinsemenigheten har vært en viktig del av meg, og av hvordan jeg har utviklet meg musikalsk, men der jeg står i dag er det såpass mye som ikke sammenfaller helt trosmessig. Jeg føler meg mer hjemme i Den norske kirke, der jeg fortsatt er medlem.
Tarjei Nysted og Elisabeth «Bettan» Andreassen. (Foto: Torill Emblem Nysted)
I tidlige år var musikken han fikk med seg i pinsemenigheten av stor betydning, men smaken beveget seg i ung alder i flere forskjellige retninger.
– I musikalsk forstand vokste jeg opp eklektisk, vil jeg si. Det var både den tradisjonelle, gamle musikken i menigheten, men etter hvert også mer moderne lovsang. Og det var definitivt klassisk musikk. På morssiden har jeg lange klassiske tradisjoner. Mormor var veldig opptatt av klassisk musikk, og jeg spilte selv i symfoniorkesteret på Hamar.
Han begynte å spille fiolin ni år gammel, og hadde allerede vært innom blokkfløyte på barneskolen og spilt althorn i korps.
– I den grad jeg hørte popmusikk, var det til å begynne med først og fremst den kristne popmusikken. Charlie Peacock er for eksempel en jeg fremdeles kan plukke fram, blant annet på grunn av tekstene. Rockebandet Petra hørte vi også mye på. På den tiden var det nok sterkere skiller mellom det kristne og det verdslige, og forventninger om at de skillene skulle opprettholdes, så for min del kom den store eksponeringen for den bredere musikken innenfor pop og rock litt senere. Jeg hørte likevel på en del ikke-kristen musikk, som Paul McCartney, og jeg var veldig begeistret for «The Loner» av Gary Moore, som er en veldig fin, melodisk rockelåt.
Tarjei Nysted vokste opp med å lytte til et bredt spekter av musikk: tradisjonell menighetsmusikk, moderne lovsang, klassisk musikk, pop og rock fra både det kristne og ikke-kristne musikkfeltet – og ikke minst jazz. (Foto: Erik Valebrokk)
En artist som skulle få spesielt stor betydning for tenåringen Tarjei var Amy Grant, som han hørte mye på, men det var ikke først og fremst henne selv som var den direkte årsaken. Hun slapp platen Lead Me On i 1988 der den meget allsidige amerikanske fiolinisten Mark O’Connor spilte solo på sangen «Waiting For The Healing».
– Det ble et viktig vendepunkt for meg. Da jeg hørte «Waiting For The Healing», som handler om krig, kom plutselig denne felesoloen i en poplåt som spilles nærmest som en elgitar med skikkelig vreng, og jeg tenkte «oi, det går an å spille fiolin på den måten, ja». Jeg prøvde å etterligne det Mark O’Connor gjorde, men skjønte ikke helt hvordan han fikk det til.
Han hørte noen av de samme tingene da han hørte Vamp første gang, og etter hvert åpnet det seg flere «luker», som han kaller det. Den franske jazzfiolinisten Stéphane Grappelli var for eksempel en annen skjellsettende oppdagelse.
– Dette var i internettets barndom. Jeg var veldig fan av Mark O’Connor og søkte på navnet hans hele tiden. En dag fant jeg ut at han har en feleleir hver sommer, The Mark O’Connor Fiddle Camp. Dit måtte jeg jo, så da bestilte jeg billett og dro og gårde. Det var en fantastisk uke i en nasjonalpark utenfor Nashville hvor vi overnattet i et lite hus uten aircondition. Der lå jeg i min norske sovepose og holdt på å renne bort, og vi satt hele dagen lang og spilte og lot oss inspirere. Jeg var sammen med folk fra hele verden og hadde lærere innen flere forskjellige sjangere, blant annet Mark Wood som spilte puddelrockfele og dro de soloene!
Da Tarjei i 2002 ga ut platen Minner fra i dag med broren Helge Nysted (de spiller stadig sammen som duo) hadde jazz dukket opp i bevisstheten. Det er en plate med instrumentale tolkninger av gamle salmer og folketoner som i stemning kan minne ganske mye om Jan Johanssons bauta Jazz på svenska fra 1963.
Platecoveret til albumet Minner fra i dag av og med Helge og Tarjei Nysted, gitt ut i 2002. (Foto: Dryhill Music)
– Johansson var en inspirasjon, særlig for broren min som spiller piano. Han fikk mye inn der. Dessuten bodde vi i California tidlig på 90-tallet, på et lite sted som heter Kelseyville tre timer nord for San Francisco, der broren min gikk på high school og ble med i storband og ble introdusert for jazz. Han spilte også i et lite jazzcombo med folk fra skolen, der jeg ble med på bass. Vi var på masse jazzkonserter, som ble en skikkelig kilde til lytting og inspirasjon. Ikke minst så vi Yellowjackets, som vi digget skikkelig.
Når han får tenkt seg nøyere om kommer Tarjei på at han så Jan Garbarek noe tidligere, da familien bodde i Trysil, men at det eksploderte under tiden i USA.
Minner fra i dag ble en smeltedigel av inspirasjonskilder, og når man snakker om musikk og inspirasjon med Tarjei Nysted er det mye namedropping. Noen dager etter dette intervjuet kommer en serie SMSer med navn og opplevelser han glemte å nevne. Det er sterke musikkopplevelser fra Blå omtrent i samme tidsrom som platen kom ut, med Krøyt og Nils Petter Molvær, det er støymusikk, Kaffe Matthews og Cosmopolite, strupesang med Huun-Huur-Tu, Nils Økland og datteren Dorothea med Nothing Personal (der også Solveig Wang, som vi har snakket om inspirasjon med tidligere, spiller), elektronisk musikk med en Kraftwerk-konsert blant høydepunktene, en SuperBooth-konsert han overvar sammen med kollega Jon-Willy Rydningen i Berlin og så videre, og han nevner også at han spilte bluegrass med The Holstein United Bluegrass Boys.
Tarjei Nysted i studioet hjemme på Etterstad i Oslo, der en lang rekke musikere har spilt inn musikk. (Foto: Erik Valebrokk)
Mon tro om ikke ganske mange også lar seg inspirere av Tarjeis egen musisering? Det er ikke uten grunn han er så ettertraktet i musikkbransjen, og den kanskje heldigste artisten der ute er Erik Lukashaugen som har en tilnærmet eksklusiv tilgang på hans tjenester.
Det er ikke uvanlig for profilerte sangere og låtskrivere å ha én samarbeidspartner og høyre hånd som blir til en slags musikalsk tvillingsjel. Tenk på Sivert Høyem og hans forhold til Christer Knutsen, Tom Roger Aadland og Kjetil Steensnæs, eller for den saks skyld Nick Cave og Warren Ellis. Tarjei Nysted er den personen for Erik Lukashaugen, og han kan ikke få rost ham nok.
– Tarjei har vært til stor hjelp i det å skape mitt eget lydbilde, og når jeg ønsker meg noe av ham i studio har det nærmest blitt en regel at han kommer opp med noe helt annet som låter mye bedre, sier Lukashaugen, og legger til at å spille duokonserter med Tarjei «er nesten som å ha med seg et fullskala orkester».
Tarjei Nysted med Erik Lukashaugen under en minikonsert i platebutikken Big Dipper i Oslo. Å spille duo med Tarjei «er nesten som å ha med seg et fullskala orkester», sier Lukashaugen. (Foto: Erik Valebrokk)
Det siste skyldes Tarjeis evige nysgjerrighet på nye instrumenter og hva slags lyder som kan komme ut av dem.
Han kan fortelle levende om første gang han hørte lyden av en nøkkelharpe som han senere har gjort til et av sine mest fortrolige instrumenter, eller hvor moro det var å finne en stroviol. Hvis du har vært på konsert med Lukashaugen har du nesten helt sikkert sett Tarjei spille stroviol, og også hørt ham forklare hva det er. I motsatt fall kan du google det.
Tarjei Nysted med sin stroviol. Hva det er? Google it, som de sier, eller les her. (Foto: Erik Valebrokk)
Men hva legger Tarjei selv i forholdet til Erik Lukashaugen?
– Der ligger det vennskap, svarer han takknemlig.
– Det er noe jeg setter enormt stor pris på. Det handler om både det menneskelige planet, men også å kjenne hverandre musikalsk, å stole på og vite hvor man har hverandre og dermed kunne leke og fritt utvikle noe. Det er selvfølgelig også inspirerende, og et samarbeid jeg er veldig glad for å ha i livet mitt.
Erik Lukashaugen og Tarjei Nysted. (Foto: Vilde Strid)
Når undertegnede mot slutten av intervjuet antyder at det kanskje også er annet enn musikk som inspirerer Tarjei – for eksempel mennesker, eller naturen, eller kanskje byen – er det nesten så jeg angrer.
– Alt, svarer han kontant.
– Du kan snakke om dette i timevis, du?
– Å, ja. For tiden studerer jeg på Universitetet i Oslo. Jeg leser litteraturvitenskap, sier han entusiastisk, og trekker Forbrytelse og straff og Madame Bovary opp av en pose som står lent inntil pianoet.
– Med litt hardlesing på kveldene rekker jeg det akkurat. Nå leser vi de store klassikerne, og det er kjempeinspirerende, sier han, og han har selvsagt enda mer på lager:
– Jeg har medlemskap på Nasjonalmuseet, og bare å vandre rundt der og ta inn farger og estetikk fra forskjellige århundrer er inspirerende for meg. Særlig nå som jeg studerer litteratur gir det mye bakgrunnsinformasjon, og jeg skjønner sammenhengene i det estetiske som også har sammenheng med musikkhistorien, som jeg igjen kan ta med inn i det jeg lager av musikk.
Sånn kunne vi fortsatt å la ham prate, men et sted må denne samtalen stoppe. At Tarjei Nysted er et inspirert menneske, er det iallfall ingen tvil om.
For tiden studerer Tarjei Nysted litteraturvitenskap ved siden av å være musiker. Det gjør at han skjønner sammenhenger i det estetiske som han også tar med inn i det han lager av musikk, forteller han. (Foto: Erik Valebrokk)
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
