Denne gang er det ikke noe tøys. Bare Bjørn Tomren og musikk etter hans hjerte. Hjerte, og fyllenerver, da.
Det kan være grunn til å understreke, faktisk. For om du kjenner til Bjørn Tomren fra før, er det kanskje med navnet PolkaBjørn. Som halvparten av jodle-/polkaprosjektet PolkaBjørn & Kleine Heine. Som han som meldte seg på verdensmesterskap i strupesang. Eller han som gikk Norge på langs. Før han skulle gå hele landet, var dessuten målet å være i dårligst mulig form. Da ble planen å drikke hver dag i et halvt år. Bad Science Fiction ble laget for å gi oss sanger som kurerer skallebank.
– Jeg padla Finland på tvers, legger han dessuten til, når han skal forklare hvor og hvordan tangoen «Drinking in Helsinki» ble til.
– Å, hehe, unnskyld at jeg ler. Noen av disse tingene du har gjort er så spesifikke at jeg må spørre om de er sanne. Også det med å drikke hver dag i et halvt år.
– Ja, det var jo et ganske tussete opplegg. Men det er greit, smiler Tomren. Og understreker at alt han forteller, og merittene han presenteres med, er sant.
– Jeg er i utgangspunktet glad i rolige låter. Men særlig dager derpå da blir jo stemninga sånn at du orker få brå bevegelser. Så dette er ei plate med musikk som jeg syntes mangla, beskriver Tomren. Men den handler ikke om drikking.
– Unntatt den som heter «Drinking in Helsinki». Rytmen til den ble til mens jeg padla. Den har en perfekt padletakt, forresten. Men selv den handler egentlig om tilfeldigheter. Hvordan du plutselig kan ende opp et sted, eller hvordan tilfeldigheter kan redde eller ødelegge et liv, forteller Tomren.
Klimatristesse
Plata åpner med en twang og tekstlinje om at man kan ønske seg et barneeventyr med lykkelig slutt. Tittelsporet «Bad Science Fiction» ble til etter å ha lest ei gruppeterapiside for deppa klimaforskere;
No one listens when you talk …
– Temaet har ikke mista sin aktualitet siden jeg skreiv den i 2015. Bakteppet er en pågående katastrofe, og fortvilelsen i det hele, når levevilkårene på jorda ødelegges. Det er deprimerende – og sprøtt at det har kommet så langt, sier Tomren. Og i mellomtida deler forskerne historier om hvordan de går igjennom stadiene fornektelse – sinne – forhandling – depresjon – og så aksept.
– Nå i 2019 blir de i i alle fall tatt på alvor, når de ser og rapporterer de katastrofale konsekvensene av vår levemåte.
The real Bjørn Tomren
Sangene på albumet synger han med sin varme, «normale» vokal, altså uten krumspring som strupesang, jodling, joik eller med andre av kroppens spesialeffekter. I en americanatradisjon, med litt vekslende country- og roots- (og tango)innpakning.
Padletakt, skallebank, tilfeldigheter, og gode historier. Men ingen strupesang eller jodling denne gang. Foto: Simen Øvergaard. (Foto: Simen Øvergaard)
Plata gir han ut med fullt navn, og ikke noe artistpåfunn som PolkaBjørn … skal vi tenke at dette er den egentlige Bjørn Tomren? Med sin oppriktige musikk, i motsetning til tidligere påfunn?
– Ja. Det er egentlig et litt langt svar på dette, men la meg prøve å svare så det gir mening: Når jeg skulle gi ut musikk nå, tenkte jeg at det må være noe jeg står inne for hundre prosent. Jeg har drevet en del med folkesang, og er jo veldig glad i forskjellig musikk. Og akkurat som en forfatter kan skrive alle sjangre, men det kommer fra samme person enten det er krim eller humor eller grøssere, så kan man sjonglere musikksjangre. Men jeg vokste opp med Bob Dylan, Townes van Zandt, Johnny Cash … Angloamerikansk populærmusikk tufta på country. I 2007 så jeg ingenting av det motstykket til makta som først lå i den musikken. Musikken jeg var vokst opp med var gjennomkommersialisert, opprøret var borte fra rocken. Da ble det litt sånn «ja, ja kan like godt drive med polka og jodling som noe annet …»
Jodlinga starta han med også etter inspirasjon fra komikeren Andy Kaufman:
– Han framkalte ofte reaksjonen «er det for gøy eller er det seriøst?» Hos meg ble det «er det tøys eller er han veldig glad i jodling?» Men så begynte jeg å få giger. Og det ble ordentlig. Og så … ja, strupesangen, og henvendelser av forskjellig slag kom til …
– Men, absolutt, henter Bjørn Tomren seg inn:
– Dette er musikk som står mitt hjerte veldig nært.
Albumet kan høres her eller her (enten nå med en gang, eller etter at du har vært ute og tatt noen drinker ..):
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.
En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.
Årets solistpris 2025 til sopran Victoria Randem
– Victoria Randem er et strålende eksempel på det utrolig høye nivået på norske sangere for tiden, sier Peter Herresthal, styreleder i Den norske solistpris.
Hilmarprisen 2025 til koreograf og danser Sigurd Johan Heide
Heide får prisen for "enestående arbeid med å fornye og løfte norsk folkedans – både som kunstform og som levende kulturarv", sier juryen.
– Jeg skriver meg litt fri fra alt
Hun spiller trommer med hele kroppen, rapper med lavmælt autoritet og skriver låter som er klokere enn henne selv. Øyunn har funnet ny kunstnerisk frihet i Danmark – og nå slipper hun sitt mest ærlige album så langt.
