Om man først har fått Lyse Netter – festivalen, ikke bandet – i feeden sin, blir man bare ikke kvitt den. Det kan dukke opp etterlysninger som: – BARTENDER? BRAINBOMBS/Faust – LINDSTRØM/BRATTEN – NEIL HALSTEAD: Det kommer til å bli skikkelig trengsel og førstemann til mølla på studiokonsertene. Vi har bare 70 plasser. Ubønnhørlig brannforskrift.
MEN: Hvis du er en flink bartender og som er sinnsykt fan av noen av disse og gidder være frivillig disse tre studiotimene … Festivalen har frivillige, og det er topp! Men jeg vil helst fylle opp disse studiokonsertene med folk som VIRKELIG vil være der for musikkens del!
Mannen som etterlyser og reklamerer for enestående, eksklusive opplevelser i sin egen mosseversjon av Andy Warhols «The factory» heter Emil Nikolaisen. Han så lyset i Moss. Det låter sånn, i det minste:
– Jeg delte studio med Madrugada i Oslo. Så hadde det seg slik at alle måtte ut av huset. Jeg hadde vært borte fra musikkindustrien en stund, så på ting fra sida, orka ikke tanken på å produsere flere plater, savna direkte kontakt med musikken …
– En ekte frustrasjon over å se hele kysten med de samme programmene. Alle skal accommodate de samme type turistene. En veldig formalisert måte å drive festival på har vokst fram, det er ingen spenning lenger!
Neste helg finner festivalen han booker sted. Mike Heron/The Incredible String Band, Lindstrøm og André Bratten urframfører begge ny musikk, Jan Eggum/Elvira Nikolaisen synger en duett de aldri har framført for publikum før, Tori Wrånes og flere navn får folk med spesifikk musikksmak til å måpe over årets program.
Elvira og Hilma og Ivar og Emil
Det som videre skjedde, og som gjør at Emil Nikolaisen forteller på inn- og utpust, minner meg på hvordan Statistisk sentralbyrå under pandemien pekte på hvordan unge, kreative voksne søkte med blikket ut av de store byene. Den jevne strømmen inn til storbyer, sentralisering og urbanisering er en nesten umulig trend å snu – men for noen lokka faktisk kunstnerhus og småbedrifter, litt lavere skuldre og boutgifter.
Emil Nikolaisen, musiker, studioleder, produsent – og festivalbooker nå. (Foto: Fin Serck-Hansen)
For i familien Nikolaisen var det sånn her: Musikersøstra Elvira bor i Moss, og lokka Emil: «Du må bare komme og se på dette rommet. Jeg veit du ikke vil starte et nytt studio, men bare kom og se …»
– To uker etterpå sto jeg med nøkkelen i hånda. Jeg flytta rett og slett hele livet mitt til Moss. Pakka ned studio i Oslo bit for bit. Og møtte bare noen helt sinnsykt kule naboer i Møllebyen, ikke minst på House of Foundation. Kunstsenteret som også huser blant annet konserter og litteraturfestival.
Emil Nikolaisen, først og fremst kjent fra bandet Serena Maneesh, og som bandmedlem/produsent/samarbeidspartner med blant andre Årabrot, I Was A King, Tønes, The Brian Jonestown Massacre, Sufjan Stevens, Ivar Eidem, Okkultokrati og Carmen Villain. Han er én i søskenflokken som har preget norsk musikk med mjuk pop, øsete rock og musikk kanskje særlig inspirert av The Velvet Underground siden tidlig 2000-tall. Etter å ha gått i ring i Oslo i mange år «trengte han å være rundt folk som tar sjanser».
Jaga Jazzist på scenen, Lyse Netter, 2022. (Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen)
Det er Emil sjøl som sammenligner musikkstudioet – som åpner dørene under festivalen – med legendariske The Factory i New York. Eller med en æra og et sted litt nærmere oss:
– Det minnet meg litt om Oslo på 90-tallet. Friheten, det litt tidløse, det er ikke samme press på omsetning hele tida.
For ham handlet det om én: Å ikke få kanalisert egen musikk, kompenserte kanskje med å produsere og backe andres. Men også to:
– En ekte frustrasjon over å se hele kysten fra Sørlandet og opp til Østlandet med de samme programmene. Alle skal accommodate de samme type turistene. En veldig formalisert måte å drive festival på har vokst fram, det er ingen spenning lenger! Ingen som både oppdrar og inspirerer, og samtidig kan være frekke.
– Altså, enten spiller man på en scene som Munch, med alle de politiske statuttene de skal fylle – eller så er det den samme, formaliserte [kommersielle] greia, utdyper han. Derfor vil han trekke gammel som ung, utfordre, gi noe i en fellesskapsånd framfor å tenke omsetning, og kunne bestille spesialframføringer.
Konsertene foregår utendørs, noen innendørs. Noen begge deler. Noen av konsertene har vel strengt tatt for liten plass.
Verden i småbyen
– Lindstrøm skal dra med seg konserten sin, et helt lydstudio, i gata og så ende opp i studio. Der er det bare plass til 70 mennesker.
Og så må bare Emil fortelle om The Brian Jonestown Massacre: Han sendte kompisbandet fra San Fransisco bilder av det nye studioet «han ikke skulle starte», hvorpå flere av bandmedlemmene ville komme på besøk. Dette ble en uannonsert, hemmelig konsert på forløperen til festivalen slik den ser ut nå.
Entusiasmen han møter blant alt fra kjendiskokker som stiller som frivillige til artistene ser han som en del av noe større:
– Når du ser ute i verden at unge folk kommer på ‘Jonestown og Slowdive, gitarene tas fram igjen, folk kommer sammen og blir inspirert igjen. Det er noe kult på gang.
Flyttinga til Moss ble for ham en måte å komme ut i verden og se at det finnes håp for musikken, som han sier.
Martin Sørhaug (Audiatur bokhandel/House of Foundation, Lyse Netter) og musiker Emil Nikolaisen. (Foto: privat)
– Ja, det er vel ikke spesielt radikalt å stille spørsmål ved hvordan de store publikumstekkende festivalene har blitt. Ikke bare de partyfestivalene for unge, men også store festivaler som har blitt kjøpt opp av store aktører. Jeg vil bare ha et levende musikkfellesskap!
Nikolaisen bekrefter redaksjonens forhåndsidé om at mange sier ja – kunstnere og musikere i forskjellige sjangre – fordi Lyse Netter er noe de vil være en del av – ikke på grunn av honorarene.
– Hvor mye bookes på nettverk og vennskap?
– Jeg aner ikke hvordan vi kan fortsette dette. Altså, jeg er opptatt av at musikere skal få skikkelig betalt – men denne tingen er unntaket. Det er mange jeg har spurt som stiller for nesten ingenting, men de er musikkfamilien min. Vi er folk som har hjulpet hverandre tidligere. Og det er helt vanvittig hvordan folk stiller opp. Så vi får se på det som unntaket – med litt dårlige betingelser, ikke en helt ideell situasjon, og vi kan ikke holde på sånn her til evig tid, men jeg ser det som at folk ønsker noe annerledes. Noe som er high end samtidig som det er skikkelig pønka. Det er ekte rocknroll, ovnsrør-rocknroll, ler han.
SOM I THE FACTORY? Serena Maneesh i New York anno 2010. (Foto: Alex John Beck)
– Vi tar opp det meste. Som konsertene med Mike Heron og Lindstrøm, kanskje de 70 publikummerne som er dér blir med på noe som blir en liveplate? Det er kaos, men gir veldig mening!
Uansett blir det gjort flerspors opptak i studioet hans – «sjølsagt» med en kjent studiotekniker.
Vegg i vegg sitter altså Martin M. Sørhaug, på House of Foundation. Det var han som starta noen spede Lyse Netter i 2018:
– Vi har hatt en tro på at det skal kunne la seg gjøre å skape et levedyktig format ut av en kvalitetsbevisst festival utenfor de store byene, som ikke først og fremst følger trender. Som markerer et brudd med de generiske festivalprogrammene som sprer seg rundt i det ganske land, sier han til Ballade.
– Med Emil inne har programmet blitt farget av hans musikksmak og kontaktnett, vi har blitt enda litt tøffere, mer konsekvente; og vi når mye lenger ut.
I år booker festivalen for like under millionen, rundt 300 000,- ned fra i fjor. På programmet står også Faust og Susanne Sundfør. Mortiis og Apoptygma Berzerk skal DJe, sammen. Journalisten later ikke som om dette er skrevet nøkternt, teksten er smitta av entusiasmen og bookingsmaken.
Mot-lyse netter, utendørskonsert 2022. (Foto: Lars-Ingar Bragvin Andresen)
Høytflyvende og jordnært
Det er en krevende øvelse å forene musikk og diktopplesning. To Oslo-konserter gjør hvert sitt forsøk, med ulikt resultat.
Ballade jazz: Ikkje eitt svakt punkt
2026 blir eit stort år for musikken, om det held fram slik.
Ballade video: – Hun leser Poe
Ukens musikkvideoer med Ensemble neoN, Bellman, Sara Fjeldvær, Kristian Kristensen, Heigh Chief, Jonathan Floo & Namsfogden, Lonely Crowd og Gothminister med Thomas Jenssen.
Gratispassasjerene må betale: Slik sikrer vi et nytt musikkfond i algoritmens tidsalder
INNLEGG: Se til verktøyene vi har, kulturminister, det ligger i skuffen fra 1956: Ta det frem, pusse støvet av det, og oppdatere det for 2026.
– Du kan ikke skrive om en subkultur og samtidig forakte den
Mens kulturjournalistikken bygges ned og kritikerne forsvinner ut av redaksjonene, har Ida Madsen Hestman startet sitt eget prosjekt. I dette portrettet forteller hun hvorfor hun nekter å gi slipp på faget, og hvordan hun arbeider for å skape en ny offentlighet.
