Hilma Nikolaisen (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Hilma Nikolaisen velger Emil Nikolaisen

Artist og låtskriver Hilma Nikolaisen kommer fra en musikalsk familie, og hun trenger ikke se langt for å se sin inspirasjonskilde. Der falt valget på storebror Emil.

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Hilma Nikolaisen som har valgt storebror og tidligere Serena Maneesh-kollega Emil Nikolaisen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Hilma Nikolaisen, artist, musiker og låtskriver. Startet musikerkarrieren hjemme på Moi og ble medlem av The Loch Ness Mouse tidlig på 2000-tallet etter at hun var flyttet til Oslo. Ble med som bassist i Serena Maneesh i 2005 og spilte live med bandet til 2010. Hun spilte bass i bandet til Anne Grete Preus fra 2012, og ga ut sin første soloplate Puzzler i 2016 som ble nominert til Spellemannprisen i klassen indie. Oppfølgeren Mjusic ble utgitt i 2018, og hennes tredje soloalbum Heritage ble utgitt i fjor. Født 1. juli 1982, Moi.
  • Emil Nikolaisen, artist, musiker og låtskriver. Har vært aktiv i norsk musikkliv i mer enn 25 år, og spilte i forskjellige bandkonstellasjoner hjemme på Moi før han flyttet til Oslo. Han spilte trommer i broren Ivars band Silver, og ble med i The Loch Ness Mouse i 1997, også da som trommeslager. Hans hovedprosjekt er bandet Serena Maneesh som ga ut to plater, i 2005 og 2010, og han har spilt med en lang rekke norske og internasjonale navn. På samarbeids- og/eller klientlisten for øvrig finner vi blant annet Todd Rundgren, Apoptygma Berzerk, Årabrot, Maria Solheim, Garness, Gary Olson, I Was A King, Tønes, Ingrid Olava, The Brian Jonestown Massacre, Sufjan Stevens, Ivar Eidem, Okkultokrati og Carmen Villain. Født 4. februar 1977, Moi.

– Det er lenge siden du takket ja til å gjøre dette intervjuet, men du spurte om vi kunne vente noen måneder. Når vi nå sitter her, er du den første som har valgt å snakke om et familiemedlem i denne spalten. Hvorfor Emil?
– Da du spurte meg første gang, syntes jeg rett og slett det var vanskelig å komme på noen, å velge én norsk inspirasjonskilde. Siden jeg begynte med soloprosjektet mitt, har jeg lagd musikk kontinuerlig, og jeg tror ganske mange som skriver musikk har det slik at de ofte er dypt inne i egen musikk og kanskje frykter å ta inn for mange influenser. For min del har det vært naturlig å utforske egne ideer mer enn å utforske andres. Derfor blir jeg vel mer ved gamle travere i stedet for å høre på så mye nytt. Jeg liker jo å høre nye ting, men det har kanskje gjort at jeg ikke har hørt så mye norsk.

Emil Nikolaisen. (Foto: Ingrid Pop)

– Men hadde du ikke noen andre norske idoler da du var yngre?
– Nei, faktisk ikke. Da vi vokste opp hørte vi mest på utenlandske, først og fremst amerikanske, undergrunns punk- og hardcoreband. Emil drev en slags undergrunnsdistribusjon. Han tok inn kristen undergrunnsmusikk fra USA som vi ukritisk lot oss forme av. Fra han var liten har Emil vært en kremmer. Han importerte plater via Master Music som var et kosher-kristelig norsk distribusjonsselskap, og solgte videre til sine venner. Så begynte han etter hvert å importere fra labeler som Tooth & Nail, et slikt halv-kommers, hel-sekterisk undergrunnsselskap, og langet videre til oss. Han prakket på oss alt mulig. Jeg kjøpte mye av ham som var skikkelig dårlig og han bare ville bli kvitt, haha. Men dette ble viktige artister for meg, ting Emil ga oss muligheten til å høre, minnes Hilma.

– Selv om han ikke håndplukket disse artistene, åpnet han en verden for meg og andre kids på Moi. Det har vært formende. Jeg er yngre enn Emil, og da vi vokste opp var det min bror Ivar som var meg nærmest. Ivar er et år yngre enn Emil, mens Emil var mer en slags voksenskikkelse. Da jeg etter hvert ble ungdom, flyttet han ut, så vi kjente egentlig ikke hverandre særlig godt. Vi ble venner for alvor først da jeg begynte å spille i Serena Maneesh. Det var tilbake i 2005, og jeg begynte i bandet som en slags samarbeidsvillig fan. Jeg føler derfor at jeg ikke er særlig inhabil i mitt valg av inspirasjonskilde. Emil var opprinnelig ikke en fullblods kompis, men det er han definitivt nå.

Fem år skiller Emil og Hilma Nikolaisen, mens deres musikalske søsken Ivar og Elvira er født mellom dem. (Nikolaisen-søsknene er hele sju totalt, fire jenter og tre gutter.)

Selv om både Emil og Hilma har spilt i brødrene Åleskjærs bandprosjekt The Loch Ness Mouse har de ikke spilt der sammen.

– Jeg begynte der da Emil forlot skipet. Han trengte en som kunne ta over på trommer og spurte meg, trolig uten å ha hørt meg spille noe som helst. I Loch Ness spilte jeg vekselvis bass og trommer, men dette var etter at Emil var ute av bandet. Så Emil og jeg spilte aldri sammen før han i 2005 inviterte meg inn i Serena Maneesh. Det var da debutalbumet deres skulle lanseres. Han hadde fikset seg noen fine spillejobber, blant annet på Øya, og trengte en bassist i hui og hast. Jeg husker at de hadde gitt ut en EP noen år tidligere, og jeg hørte den som en mer objektiv lytter, om jeg kunne være det. Så da jeg begynte å spille med ham var det veldig sånn fra utsiden. Jeg likte skiva og begynte mer eller mindre som en slags fan.

DET SNØR: Hilma Nikolaisen har spilt med begge sine kjente rockebrødre, og det passet endelig å være med i Ballades serie Inspirasjoner. (Foto: Erik Valebrokk)

Hilma sang på én låt, «Candlelighted», på Serena Maneesh’ selvtitulerte debutalbum, men hun beskriver det som en tilfeldighet. Hun skulle besøke storebroren i studio, og da spurte han om hun ville synge litt. Det var første gang hun og Emil gjorde noe «ordentlig» sammen.

– I barndommen og ungdommen spilte jeg masse sammen med min andre bror, Ivar. Vi vokste opp sammen musikalsk, mens Emil har spilt sammen med Elvira og Ivar i ymse band fra ungdommen som var mer eller mindre «seriøse». Han vil nok prøve å grave det langt ned i historien, men det var bra greier. Det var blant annet band som het Bouquet og Royal, og Ivar og Emil spilte også sammen i Silver.

– Var du innom Silver i det hele tatt?
– Nei, men jeg gjestet da de spilte inn en av mine låter fra et tidligere band. Ellers har det vært veldig lite overlapping i voksen alder. Det kan virke som det har vært en del, men egentlig ikke.

«ALLE» ER MUSIKERE: – Jeg har Emils låter utallige ganger, og selv om jeg har gjort det på min måte, så vet jeg at å spille hans musikk har formet mange ting jeg gjør. Det er forresten interessant at en annen person jeg kunne valgt som inspirasjonskilde er Anne Grete Preus, som på mange måter kan sies å være ganske ulik Emil. Anne Gretes låter  har jeg også spilt slik jeg har spilt Emils låter, og musikken min bror Ivar og jeg spilte sammen som barn. (Foto: Erik Valebrokk)

– Man får jo et inntrykk av at dere fire er så utrolig sammensveiset og stiller opp på hverandres plater.
– Jeg har ved flere anledninger hatt gleden av å invitere søsken inn i mine prosjekter, men det er gjerne også tilfeldigheter som skaper anledningene. Når man er familie og musikken er en stor del av det å vokse opp, er det naturlig at vi også besøker hverandre i musikken, men da gjerne mer som gjester. Nå som jeg også velger Emil som inspirasjonskilde, kan jeg understreke at soloprosjektet mitt er et selvstendig og løsrevet prosjekt. Emil har mikset et par av mine låter underveis, og har vært innom og spilt litt trommer, poppet innom som en kjærkommen gjest. Når jeg hører ting Emil har jobbet med, hører jeg jo at han setter et tydelig stempel på det, og dét elsker jeg! Jeg vil imidlertid at mine sologreier på ærlig og redelig vis skal være stemplet av meg. Kanskje hadde det blitt bedre hvis Emil hadde vært mer innom, men solo er solo, understreker Hilma.

Hvordan vil hun selv beskrive soloprosjektet sitt kontra det de gjorde i Serena Maneesh?

– Det er totalt forskjellige ting. Og særlig fordi min rolle begrenset seg til å skulle spille bass i et ganske stort orkester der vi var fem, seks, sju på scenen. Jeg spilte bass og tror ikke jeg sang noe heller, så jeg hadde en veldig liten og komfortabel rolle i kulissene. Jeg kom inn som en fan, en som elsket musikken, men det var også helt nytt for meg. Jeg hadde også gleden av å være en slags tilskuer, mens soloprosjektet er hundre prosent meg selv.

DEN GANG DA: – Det kommer en tid da vi må legge ned instrumentene og får ikke spille på to år siden et lite virus snek seg ut av en kinesisk by, sier du? Hahaha, for et fremtidsscenaro ..! Serena Maneesh i New York 2010. Få i norsk rock var kulere enn dem. (Foto: Alex John Beck)

På sitt nyeste album Heritage som kom i fjor spilte Hilma alle instrumentene selv, mens det på forgjengerne Puzzler (2016) og Mjusic (2018) var mange gjestemusikere. Hun liker ikke å se på disse som sessionmusikere, heller medmusikanter, venner i musikken.

– Serena Maneesh utgjorde en gjeng fantastiske personligheter som jeg elsket å spille med, som jeg syntes var viktige farger i et band, men det var likevel unektelig Emils verk. Totalt. Jeg tror også det er derfor det låter så sterkt, i at det er én visjon. Den tydeligheten har jeg også ønsket for musikken jeg selv har laget. Jeg ser det som en verdi å gutse på med originalitet og personlighet i det skapende. Også når Emil «bare» er produsent, eller gjester andre prosjekter, kan det gjerne komme til å høres ut som hans, med hans tydelige, kompromissløse signatur.

– Det høres vel ikke ut som du noen gang har betraktet ham som en mentor, men en inspirasjonskilde, definitivt?
– Absolutt, og jeg ser jo at jeg alltid har ønsket hans anerkjennelse, men på et eller annet punkt så skjønte jeg at den får jeg aldri uansett, haha. Jeg må bare stole på min egen stemme, mine egne ører og alt det der. Vi er ulike, men også forbundet. Han er nok ikke direkte en mentor, men som inspirasjonskilde synes jeg at hans univers er enormt spennende. Det er ulikt mitt, men likevel kjenner jeg meg hjemme i det. Men jeg kan ta egne valg, jeg trenger ikke tenke på om Emil ville tatt det og det valget liksom. Noen ganger treffer vår smak og våre instinkter hverandre på en god måte, og jeg merker at vi finner hverandre i det, men det skal ikke være bærende for at jeg skal kunne gjøre mine ting. Jeg vet at jeg har de grunnleggende verktøyene som trengs, at jeg har min stemme, også er jeg heldig som har ham som bror, som jeg kan se på, lære av og la meg inspirere av.

Hilma Nikolaisen på scenen. (Foto: Erik Valebrokk)

– Er det likevel slik at det er ting på dine soloplater som kan spores tilbake til Emil, tror du?
Garantert! Det ville vært tull og fjas å si at han ikke har påvirket meg. Jeg har spilt hans låter utallige ganger, og selv om jeg har gjort det på min måte live, så vet jeg at å spille hans musikk har formet mange ting jeg gjør. Det er forresten interessant at en annen person jeg kunne valgt som inspirasjonskilde er Anne Grete Preus, som på mange måter kan sies å være ganske ulik Emil. Anne Gretes låter er igjen en ganske annen type låter enn jeg har vært vant med. Dette låtmaterialet har jeg også spilt slik jeg har spilt Emils låter, og musikken min bror Ivar og jeg spilte sammen som barn. Vi vokste opp med å spille selvlært punkrock der alt gikk på vilje og feeling. Alle disse ulike erfaringene har formet meg kontinuerlig, sier hun.

– Fordi jeg skulle spille på Anne Gretes ting måtte jeg også lære meg noe av hennes måte å spille gitar på, og derfor har jeg automatisk skrevet en del av mine egne låter med hennes type akkordføringer. I platene mine, spesielt Heritage, fins en del av den arven som jeg har tatt med videre.

– Det er mye mystikk i Emils musikk og tekster, mye kryptisk, fortsetter hun. – Også melodisk. Det er pop som er pakket inn i det eksperimentelle, men det er likevel helst en ren poplåt inni der. Eller, den er kanskje ikke pakket inn, men det er et enormt univers som du kan famle rundt i og finne ut av. Jeg har kanskje tidvis forsøkt å gjøre det motsatte, prøvd å fokusere direkte på hva som er kjernen, for å gjøre den personlige soloideen tydeligere. Jeg tenker ikke at Emil har vært redd for å fremme kjernen i det han gjør, men det er i alle fall deilig og frigjørende å bevege meg i universet hans, fordi det er så åpent.

Hilma Nikolaisen (Foto: Erik Valebrokk)

Emil er veldig mye forskjellig. Han spiller en haug instrumenter, skriver musikk og produserer. Er Hilma mer inspirert av noen spesielle sider ved hans musikalske gjerning enn andre?

– Emil er genial, hele opplegget Emil. Det synes å være en slags desperasjon i hele hans tilnærming til musikk, en villskap, ingen stillstand. Det er kanskje også derfor det tar lang tid for ham å få gjort egne ting. Det virker som at han hele tiden jager i en konstruktiv rastløshet. Det tenker jeg kan være veldig sunt, spesielt i vår noe forutsigbare kultur.

Hilma Nikolaisen (Foto: Erik Valebrokk)

– Er ikke det også å strekke seg etter noe litt uoppnåelig?
– Absolutt, og det er en sånn konstant bevegelse. Han er som en enormt musikalsk villkatt.

– Hva synes du er finest, å spille med Emil eller være blant publikum og se ham spille?
– Jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har sett ham spille. Jo. Én gang så jeg en Serena-konsert, på Musikkens dag, ved Østbanen. Jeg husker ikke så mye mer enn at det var fascinerende, og loud. Jeg elsker/elsket å spille med ham, virkelig. Jeg hadde en slags takknemlig rolle i at jeg «bare» spilte bass i Serena Maneesh. Jeg synes jo bass spiller en ekstremt viktig rolle i et band, men jeg kunne også oppleve. Jeg fikk lov til å stå på siden og observere galskapen.

Hilma sluttet i Serena Maneesh i 2010, og det gikk seks år derfra til hun solodebuterte med Puzzler. Disse årene brukte hun til å skaffe seg en sosionomutdannelse og spille bass i bandet til Anne Grete Preus, og oppdra sin sønn Miika som i dag er 18 år gammel og som (fun fact) koret på de to første soloplatene hennes.
– Han har vært innom, ja, men mer og mer motvillig. Jeg kunne bestikke ham en liten stund, men jeg har jo et håp om at han kanskje skal få større musikalske ambisjoner etter hvert, haha.

– Helt til slutt, hvilken betydning mener du Emil har hatt for norsk musikk?
–  Jeg tror han har en stor betydning, med tydeligheten og kompromissløsheten han viser i alt han gjør. Det tror jeg ikke det bare er jeg som tenker, at det er viktig at det finnes sånne bautaer, og særlig i nisjene.

Hilma Nikolaisen live (Foto: Erik Valebrokk)

– Han har spilt med veldig mange.
– Ja, han har vært innom ganske mange prosjekter, og han har nok inspirert mange. Han kunne sikkert også gjort noen mer «folkelige» prosjekter, men likevel kommer han nok til å forbli en sann original. Det håper jeg også for min egen del, at man får lov å gjøre sine ting, i fred og ro. Kanskje kan fargene bli enda tydeligere i den norske musikkjungelen, at vi kan si at yes, der ser vi tydelige lys rundt omkring. Jeg tror Emil har vært viktig, og mye av det han har gjort har gitt Norge en litt bredere horisont, sier Hilma og runder av med en ørliten anekdote fra kvelden i forkant av vår lille prat:

– Siden vi skulle snakke om dette her i dag, hørte jeg på det første Serena Maneesh-albumet i går. Det ble en helkveld, med vin, fotbad og Serena Maneesh på platespilleren. Serena Maneesh-vokalen er mikset såpass lavt at jeg også kunne høre Dagsnytt 18 i samme opplevelse, så det ble på sett og vis Serena Maneesh featuring Sigrid Sollund, haha.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev