På noen uker så jeg tre av verdens største popartister – innimellom en lokal festival med norske singer-songwriters, fikk korona (for en ironi!), takket nei til to nystartede norske festivaler og en svensk klassisk festival, trosset regnet foran nok en festivalscene, observerte vin- og østers-utvalget der, i tillegg til musikken. Teksta med turnémanagere, agenter, managere, promoansvarlige, tekniske crew, alle skreiv «beklager at jeg ikke svarte i går, eller i forrige uke». Kjente på min ungdoms fomo da jeg kasta inn håndkleet før det hippe afrikanske labelet sitt dansegulv satte inn.
Det siste skjedde på Roskildefestivalen, Nordens største, som føltes som en eneste stor feiring av alt som er lov igjen i 2022. De intense ukene er uansett bare blåbær mot jobbene som er tettere på musikken i år. For det viser toppinga i en bransje på høygir. I denne oppsummeringsteksten er det ikke første gang jeg siterer en tekniker-representant på at det er nær tre år med arrangement som skal inn i én sommer.
Derfor. I en serie intervjuer med konsertarrangører og andre nøkkelpersoner har Ballade hatt fokus på livebransjen i Norge. I ei drøy uke spurte jeg dem om de kortsiktige og langsiktige følgene av pandemien, økonomien og kulturpolitikken. Og om hvilke internasjonale trender som møter dem og publikum. Noen av dem står for Norges aller største billetterte arrangement. Ingen av dem kan spå – men de kan sette sammen hva de kjenner på den kroppen som er arrangementsapparatene nå. Kanskje kan de også hinte om de eller noen de samarbeider med har posisjonert seg for nye konsepter i nær framtid.
For noen har sterkere internasjonale eiere – også i flere typer selskap – satt rammer for drift og samarbeid i flere år allerede. Da Øyafestivalens Tonje Kaada skulle beskrive framveksten av den type eiere som i 2018 kjøpte seg inn i Oslo-festivalen hun jobber for, forholdt hun seg til et landskap som starta allerede da Gunnar Eides konsertselskap gjennom flere oppkjøp ble del av internasjonale Live Nation i 2000:
– Disse store aksene tvang vel kanskje frem noen nye aktører.
Journalisten på festival, her en regnværsdag på Roskilde Festival 2022. (Foto: Siri Narverud Moen)
For når konsertsjefen i Live Nation i Norge sier
– Live Nation er verdens største konsertarrangør, men det finnes flere andre med store muskler, peker han egentlig på mange av dem som kom etter svenskeide Live Nation inn på norsk territorium. Ett av selskapene som tiltrakk seg utenlandsk kapital er Nordic Live, som gjennom flere trinn nå blir til FKP Scorpio Norge: – Det beste ved de internasjonale aktørene er at det er noen som er villige til å ta risiko
Publikums opplevelser og valg er sentrale for konsertnæringa – men (ut)valgene som agentene og event-produsentene, scenene, eierne og kuratorene gjør i selskapene de bygger, vil bestemme hvordan og hva vi får servert høst 2022, vår-, sommer- og høst-sesong 2023, og i julerundene. Og hva vi må betale for det. Og de er mennesker som har gått igjennom ekstremendringer i bransjene sine de siste årene, og fortsatt står i. Mye av dette beskriver Erica Leypoldt i et av de første intervjuene jeg gjorde – og nesten det samme, men allikevel helt ulikt, hører du i takten (sic) som dirigent Cathrine Winnes beskriver.
Legg så til forhold som enten forsterkes av stilla i pandemiårene, eller springer ut fra andre internasjonale strømninger og kriser. Noen av dem beskrives av avtroppende leder i Norske Kulturarrangører. Og tilbake til Roskilde: forrige uke starta med et par tusen mindre frivillige enn i 2019 – også Lundgruppen (bak nylig avholdte Palmesus) beskriver hindre og frivilligmangel som ligner på hverandre i flere land.
På jobb i 2019: Magnus Lund på jobb på strandfestivalen Palmesus. Familiebedriften starta med tivoli for 130 år siden. (Foto: LGA)
Bildet over hele linja bryter sjangergrensene: en travel bransje ble enda travlere da Danmark, Norge og Sverige åpna igjen – og noen trekk vil være annerledes i lang tid framover. Roskildes booker, som akkurat lukket jordene på Dyrskuepladsen for publikum oppsummerer det slik:
– I ettertid vil vi se tilbake på denne perioden som da det virkelig endret seg, eller som de årene da ting kunne fortsette slik vi har gjort det før.
Alle intervjuene i serien Konsertsommer 2022 finner du her.
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
