(Foto: Ellen Lorenzen)
– Mange arrangører har ennå ikke fått krisestøtten sin, på grunn av seine klageinstanser. Og vi er jo på ingen måte ferdige med å deale med pandemien.
Tone Østerdal har, som daglig leder i Norske Konsertarrangører, snakket kulturpolitikk og krisetiltak igjennom hele pandemien. Nå har NKA skifta navn til Norske Kulturarrangører, og Østerdal skal straks over i jobb i toppen av en annen interesseorganisasjon, nemlig som direktør i Music Norway. Noe av det siste hun gjør i NKA er å svare på Ballades spørsmål om hva nå, livebransje?
For ved starten av festivalsommeren var det forsvinnende få arrangører som ikke merket at teknikerne var borte – deler av publikum var borte, enten de satt med billetter og ble hjemme, eller bare ikke kjøpte billetter – og folk, inntjening og kompetanse var borte:
– Ja, vi har vært heldige og fått krisestøtte som har berget mange arrangører gjennom det verste av pandemien. Men diverse presseoppslag til tross; det er et fåtall som har kommet ut i pluss eller null. De aller, aller fleste har fått avkortninger, og kommet svekket ut av pandemien økonomisk, i tillegg til at det har vært en enorm psykisk påkjenning å oppleve gjentatte omganger med yrkesnekt. Det er også mange arrangører som fortsatt ikke har fått utbetalt krisestøtten sin, på grunn av store forsinkelser i klageinstansene. Så vi er jo på ingen måte ferdige med å deale med det her. 2022 blir også et unntaksår, beskriver Østerdal på epost.
– Du har nevnt at dere har mista noen medlemmer. Kaster de inn håndkleet på grunn av koronaen?
– Det er et knippe små, frivillige arrangører som har falt fra. For dem ble rett og slett pandemisituasjonen for krevende, og de har lagt ned foreningene. Vi har også noen som har stilt aktiviteten sin i bero inntil videre, eller som er tilbake på et langt lavere aktivitetsnivå enn tidligere.
I går beskrev Magnus Lund, som blant annet står bak Palmesus og Landstreff Stavanger, hvordan mangelen på frivillige merkes i hele Europa. Roskildefestivalen er i gang med litt for få «svarte T-shirts» i et megaarrangement som tidligere har vært svært populært å være frivillig på.
– Beskriv ståa med tanke på frivillige i kultur-Norge? Har du en kur på mangelen?
– Jeg skal ikke påberope meg å ha en kur, men jeg tror vi må bruke krefter på å rekruttere unge mennesker inn i frivilligheten. Nå har vi et par kull som har blitt unge voksne uten å ha hatt konserter, festivaler og annen kulturaktivitet som en naturlig del av hverdagen og fritiden sin. Vi må få dem inn i folden, og vise dem hvor gøy og utrolig viktig kulturfrivillighet er, mener Tone Østerdal.
– Når skal arrangør-Norge puste ut? Det er vel en oppsummering og en lærdom som blir ganske avgjørende å ta seg tid til?
– Jeg har håp om at 2023 skal bli et mer stabilt år, hvor alle får trukket pusten dypt inn for så å slippe den sakte ut igjen. 2022 blir fortsatt kavete for mange, er jeg redd.
MANGE KRISER Å KOMMENTERE FOR ØSTERDAL: Her med statssekretær Odin Adelsten Aunan Bohmann, lydtekniker Sigri Hovde (Bergen Ento) og Simon Eraker (Bransjeforeningen for sceneteknisk produksjon/Sonic city), og Christine Thomassen (Creo) til høyre for henne. Kjetil Wevling i Kulturrom arrangerte møte om tiltak mot kompetanseflukt i sceneteknikk. (Foto: Andreas Feen Sørensen, NKA)
– Hvilke tendenser i norsk og internasjonal musikkbransje vil du trekke fram som kommer til å prege konserthøsten etter at arrangørene har kommet seg igjennom 2022-sommeren?
– Utfordringene vil nok dessverre stå i kø, også ut over høsten. Mangel på personell, utstyr og infrastruktur, og et fortsatt økende prisnivå, som legger ytterligere press på arrangørøkonomien. Dette er internasjonale tendenser, ikke noe som begrenser seg til Norge. Som følge av dette skal vi nok ha noen tøffe diskusjoner om fordeling av risiko, hvor store produksjoner det faktisk er bærekraftig å reise på turné med, og så videre. Som publikum skal jeg prise meg lykkelig over hver eneste kulturopplevelse i månedene framover, for det ligger så utrolig mye kompleksitet og hardt arbeid bak!
Les også: – Jeg tror ikke hva man vet helt ennå hva to år med inaktivitet har gjort med oss
