Gjenåpnet festivalsommer: Spinnville honorarer og (nesten) business as usual

– Selv ikke «best case scenario» med 5 000 mennesker er forenelig med den publikumsopplevelsen Øyafestivalen skal stå for. Som mange andre festivalarrangører, sendte Tonje Kaada i fjor ut avlysningsnyheter for andre år på rad, med henvisning til antallet publikum de hadde lov å ha utendørs i følge norsk koronalov. Men det var da. Nå. Nå er de i gang, i en musikkfestival som har stått sentralt i de fleste svingninger i moderne norsk festivalhistorie.

Etter en sommer som starta med et stort tilbud til publikum, skal Øyafestivalen arrangeres for første gang siden 2019. Hvor lang tid går det, og hva må skje, før konsertarrangørene kan starte på «normale» planleggingsår? Noen arrangører har mange billettkjøpere fra tidligere år, og dessuten flere bookinger som ligger over fra avlyste pandemisomre. Øyas daglig leder Tonje Kaada er først ut i Ballades serie som tar tempen på konsertbransjen i en sommer som ligger an til å bli intens. For alle som befatter seg med live som jobb, og for det publikumet som er med.

– Hvilke langsiktige effekter av korona må dere regne med? En side henger sammen med endrede publikumsvaner – en annen med logistikken dere må forholde dere til knytta til oppgavene dere skal løse?
– For vår del føler vi at planleggingen opp mot 2022 ikke har vært så veldig avvikende fra «normal» planlegging. Det har selvsagt vært spesielt å legge to avlyste festivaler bak oss, og vi har måttet gjøre vurderinger på hvilke artister som ble booket til 2020 og 2021 som skulle bli med videre til 2022. Men det var viktig for oss å sikre at line-upen for 2022 faktisk var laget for 2022, og ikke bare en copy paste av noe som skulle ha vært. De viktigste endringene for vår del framover er at planleggingshorisonten har blitt noe lengre de siste to årene, både når det gjelder booking og leverandører, skriver Tonje Kaada til Ballade.no

– Viktigste tendenser i internasjonale livemarked du ser nå framover?
Kaada lister opp:
– Lengre planleggingshorisonter.
– En del land som ikke har hatt for vane med å ha nasjonale headlinere på programmet bytter ut internasjonale headlinere med nasjonale.
– Spinnville priser på en del internasjonale artister, særlig innen urban-sjangrene, på grunn av økt konkurranse i markedet.

Tonje Kaada i Øyafestivalen. (Foto: Øyafestivalen)

I 2019, før pandemi og galopperende prisstigning på mange områder i samfunnet, rapporterte Øya om 30 % stigning i artisthonorarer på tre år. Øya kan sies å ha hatt en status som en slags indie-ledestjerne, oppkalt etter Kalvøya, via grønne utmerkelser, den som tok tempen på osloboeres tørst etter kredible bookinger – til å bli del av et internasjonalt festivalnettverk med et oppkjøpsfond i bakgrunnen. Øyafestivalen arrangeres i Tøyenparken i Oslo.

– Uavhengig av akkurat Øya-programmeringa; tror du konserttilbudet i Norge vil være like internasjonalt som vi er vant til, eller skjer en slags nasjonalisering framover?
– Det har vel vært en nasjonalisering av konsertprogram siden lenge før pandemien, på grunn av økt konkurranse og høye internasjonale artisthonorarer. Mye av dette skyldes arrangører med liten publikumskapasitet, begrenset mulighet for inntjening og begrenset internasjonalt nettverk, i et voksende festivalmarked med stadig hardere konkurranse fra Asia, USA og Øst-Europa. Men dersom den nasjonaliseringen fortsetter veldig videre tror jeg mange arrangører går dukken på veien, fordi arrangørene ender opp med å bli for like. Med så mange festivaler og arrangører det er på markedet nå, så tror jeg ikke vi kan overleve med at vi alle serverer publikum de samme norske artistene – ikke i de store byene, i alle fall. Det er vel allerede en tendens til at en del norske artister «spiller seg litt for mye ut», mener Kaada.

– Vi selger ikke billetter på å lansere norske artister dersom de headliner en ny festival i Oslo hvert eneste år eller spiller store konserter i samme by samme år.

– Hvordan står det til med frivilligheten nå? Mange beskriver at den er utradert i pandemien, hvordan er det for dere?
– Vi har normalt rundt 2 900 frivillige i sving. Det går noe tregere i år, og vi bytter ut noe frivillighet med betalte jobber eller med å betale for dugnadsinnsats fra lag og foreninger. Det er kanskje en naturlig utvikling som vi kommer til å holde på framover om det viser seg å fungere bra, men samtidig er det viktig for oss å holde på frivilligheten. Det føles litt meningsløst å tilby sommerjobber som kun går over to til fire dager, og vi tenker at motiverte frivillige er en del av hjertet til festivalen. Vi nærmer oss 90 % dekning nå, og får nok mye igjen for at vi alltid har vært opptatt av å ta godt vare på de frivillige.

Kaada er ansatt i det norske selskapet som eier Øyafestivalen, som igjen er del av det internasjonale konsernet. Øyafestivalen ble i 2018 kjøpt opp av det internasjonale selskapet Superstruct Entertainment – omtalt for eksempel i Dagens Næringsliv. De norske Øya-gründerne er medeiere i Øyafestivalen AS gjennom aksjer i Superstruct Entertainment.

– Hvordan ser du på at det blir stadig flere eierforhold med internasjonale eiere i norske selskaper som arrangerer eller booker konserter og festivaler?
– Det er jo hverken veldig nytt eller særnorsk at selskaper konsoliderer eller kjøpes opp av internasjonale selskaper. Det begynner å bli ganske mange år siden Live Nation startet å kjøpe opp bookingbyråer og arrangører både i Norge og internasjonalt. Gunnar Eide ble til Live Nation for over 20 år siden, påpeker Kaada, og nevner Timeout og Luger som ble kjøpt av Live Nation.
– Trenden fortsatte utover 2000-tallet, med etter hvert Eventim (Scorpio) og AEG som kjøpte opp store arrangører, konsertarenaer, billettselskaper over hele verden, oppsummerer hun.
– Disse store aksene tvang vel kanskje frem noen nye aktører som Superstruct og All Things Live etter hvert. Mye av tanken i Superstruct har vært å beholde uavhengigheten til disse aksene og bookingbyråer, og vi ser på oss selv som et slags kooperativ av festivaler, beskriver Kaada.

Vi selger ikke billetter på å lansere norske artister dersom de headliner hvert eneste år eller spiller store konserter i samme by samme år.

– For oss har det vært veldig bra å bli en del av en større internasjonal gruppe. Først og fremst står vi sterkere rustet mot potensielle kriser og dårlige år. Det å ha en stor gruppe i ryggen i stedet for en håndfull enkeltpersoner gjør at vi kan fortsette å satse høyt på kunstnerisk kvalitet og store navn. Vi har dessuten fått tilgang til enormt mye kompetanse, sier hun, og tenker på både finansiell kompetanse og mer bransjespesifikke fag.
– Samt et stort og relevant internasjonalt nettverk hvor vi kan diskutere veldig åpent rundt aktuelle problemstillinger.

Kaada peker på at dette ikke er spesielt for livebransjen – og at det snarere har skjedd tidligere i andre deler av musikkbransjen, som med plateselskapene og musikkselskaper  – de som jobber med flere sider av utvikling, innspilling, salg og distribusjon av musikk.
– Plateselskapene har vært gjennom det samme, og det samme gjelder i mange andre bransjer. Noe av grunnen til det tenker jeg har å gjøre med at det ikke finnes nok kompetent kapital i Norge til å gjøre de investeringene som trengs. Vi har gründere som satser tid og tar økonomisk risiko, men jeg opplever at det ikke er så mye vekstkapital for kulturnæringen i Norge. Dessuten får man tilgang til internasjonale nettverk som kan være essensielle ved å slå seg sammen på tvers av landegrenser. Jeg tror uansett det er en trend som kommer til å fortsette i både live-bransjen og andre bransjer, og jeg ser ikke på det som noen «internasjonal utkonkurrering». For oss har det vært viktig å sikre at vi beholder den organisatoriske og kunstneriske styringen i Norge og i Øya som organisasjon, samtidig som vi benytter oss av nettverket og kompetansen som ligger i den internasjonale organisasjonen, og bruker den økonomiske ryggraden som ligger der til videre satsing, beskriver Kaada.

Øyafestivalen har i overkant av 20 000 publikummere inne per dag, og finner sted 9.–13. august. Den starter med Klubbdagen, med nesten bare norsk musikk.