Skremmende effektfull, pulserende Philip Glass i Kafkas straffekoloni

Opera: In the Penal Colony av Philip Glass med libretto av Rudy Wurlitzer
Kulturkirken Jakob, Oslo, tirsdag 13. september 2022
Regi: Victoria Putterman. På scenen: Eilert Hasseldal, Petter Moen, Kenji Wilkie. Orkester: Quartetto Testosterone.

Da Interpuls-festivalen fant sted i februar, sto kammeroperaen In the Penal Colony på programmet. Operaen er basert på Franz Kafkas novelle «I straffekolonien» (1919). Forestillingen, som jeg så da, gikk ikke helt etter planen, og ble amputert grunnet koronasykdom. Fragmentene som utgjorde denne visningen gjorde likevel et såpass sterkt inntrykk at jeg ikke kunne gå glipp av det når oppsetningen i sin helhet omsider skulle se dagens lys.

In the Penal Colony ble spilt i Kulturkirken Jakob. Den intime settingen passer stykket godt, skriver anmelder Edvard Granum Dillner. (Foto: Adrien Le Gall / Interpuls)

Interpuls-festivalen fikk slik et gledelig påheng denne høsten. Begrepet interpuls er en betegnelse på rommet mellom slagene.

Edvard Granum Dillner skriver om kunst og musikk. (Foto: privat)

Festivalen oppsto i 2020, som et intiativ fra slagverksduoen PERCelleh og Quartetto Testosterone. Sistnevnte er kveldens kammerorkester. Interpuls skriver selv at de «byr på moderne tilgjengelig klassisk musikk og kultur i en sosial og uhøytidelig ramme.» Og jo, noe uhøytidelig er det ved å kunne vandre rett fra Hausmanns gate og inn i denne sekulariserte kirken som i dag serverer alkohol. Her får vi den ellers ofte arkaiske operaformen i en spennende og egentlig ganske folkelig setting. Dét er forfriskende, i en kunstform som har gått fra å være folkekultur til fjern finkultur som de fleste går rett forbi.

Philip Glass’ opera In the Penal Colony ble skrevet i 2000, samme år som Jakob kirke nådde det siste stadiet i sitt hamskifte og gjenoppsto som Kulturkirken Jakob. Det slår meg at denne operaopplevelse slett ikke er noen selvfølge. I 1985 ønsket Oslobiskop Andreas Aarflot å rive den nygotiske kirken fra 1880. Ved sin død beordret Kafka at hans skrifter skulle brennes. Den tenkte bedriften ble, heldigvis for oss, aldri gjennomført.

Librettoen for kveldens opera er overraskende nok på engelsk, selv om Kafka skrev sin novelle på tysk. Historiens ramme er enkel: en fremmed besøker en avsidesliggende straffekoloni. Der møter han anstaltens offiser og dens fange.

Petter Moen, i rollen som Den Besøkende, åpner forestillingen. (Foto: Adrien Le Gall / Interpuls)

Forestillingen er Victoria Putterman (f. 1992) sin operaregidebut. Putterman er best kjent som førstefiolinist for det norske Operaorkesteret, men har også erfaring som kunstnerisk leder for Edvard Munch Ensemble. Et regigrep er projiseringene som vi kun skimter påler alterveggen bak og over det lille orkesteret, som for oss er skjult av en kulisse. Grepet forsterker det surrealistiske, når fragmentariske glimt av mennesker i bevegelse lyser opp alterveggen. Når forestillingens figurer vender seg med ryggen mot publikum går tankene til et Caspar David Friedrich-maleri. Quartetto Testosterone, under ledelse av dirigent Ingunn Korsgård Hagen spiller godt, med unntak av noen øyeblikk hvor intonasjonen ikke er presis. Samspillet er generelt sett godt og strykerkvartetten får frem en rik koloritt gjennom balansert klangbehandling og dynamikk.

Tre scenekunstnere deler scenen. I prologen er det Den Besøkende, akkompagnert av strykerne, som leder oss inn i historien: «I accepted the invitation to this execution out of courtesy; after all I am a guest at this penal colony, it was hardly correct to refuse the commander’s invitation».

I tredje scene entrer Offiseren, som gjennom sang går i dialog med Den Besøkende. Fangen smetter plutselig frem fra under scenekonstruksjonen og opp på sceneflaten. Jeg lytter til de to herrenes sang, og venter på at Fangen selv skal bryte ut i sang, men det skjer aldri. Han forblir stemmeløs. Noe av det mest slående er opplevelsen av at Fangen forsvinner rett foran øyene våre. Han er der på scenen, men oppmerksomheten vår følger sangen, blikket rettes mot sangerne som kjemper med ord og melodi om hva som skal skje med ham, hvis eksistens vi nærmest glemmer helt. For Offiseren er ikke opptatt av Fangen, han er opptatt av at anstaltens torturmaskin skal få pulsere.

Kontrastene kommer godt frem i de vokale partiene og i kroppspråk, mener skribenten. (Foto: Adrien Le Gall / Interpuls)

Skremmende bra
Straff, skyld og fremmedgjøring er nøkkelmotiver i operaen – kafkaske temaer vi kjenner fra hovedverkene Forvandlingen og Prosessen. Sistnevnte adapterte Glass i 2014. Perspektivet i denne fortellingen er annerledes. Vi får aldri høre den dømtes perspektiv på situasjon. Her er det ingen prosess, fangen er dømt uten rettsak. Han virker forvirret, fremmedgjort. Rolleinnehaver Kenji Wilkie er samtidsdanser, og formidler karakterens fjetrete ubehag godt med sitt kroppsspråk, også fraværet av det, og løfter forestillingen.

Draktene er distinkte (kostymedesigner Fridtjof Helle Brevig), med Fangen og Den Besøkende kledd lyst, og Offiseren kledd mørkt. Offiserens fremtoning sender mine tanker i retning av en ekstrem mutasjon av Dwight Schrute fra The Office. Uttrykket kunne lett blitt platt og komisk, men rolleinnehaver Eilert Hasseldal drar det såpass langt at det rett og slett er skremmende! Den Besøkende, spilt av Petter Moen, figurer som en mer forfinet karakter som spiller ut følelser. En sterk kontrast til Offiserens tilsynelatende utemmede militære voldsvilje. De to synger mot hverandre med to typer maskulinitetsidentiteter, noe som også gestaltes av vokalstilen. Fangen, som aldri kommer til orde, fungerer som en slags ikke-identitet. På drakten hans står det ikke noe navn, kun et fangenummer: 1479.

– Sparsommelig scenografi underbygger det intime, nærmest påtrengende, ved dramaet. (Foto: Adrien Le Gall / Interpuls)

Pulserende drama
Minimalisme som musikksjanger betyr i kveld ikke meditativ stemning, dette er ikke Music for 18 Musicians, dette er blodig alvor. Musikken er urovekkende, og det at orkesteret er skjult bak scenografien skaper et ekstra ubehag. In the Penal Colony er på mange måter en tilgjengelig opera. Harmoniene klinger gjenkjennelig i ører vant med både filmmusikk og eldre klassisk musikk. Kompet kan betegnes som en form for mikro-minimalisme med en enkel akkordbasert struktur hvis funksjon er å bygge opp under de melodiske og lyriske linjene hos sangerne. Melodien er et bærende element, men i senter står teksten, understreket av at librettoen er på engelsk og at publikummet får utdelt et teksthefte.

Det sent postmodernistiske verket varer i denne oppsetningen ikke lenger enn én time og tyve minutter. Spenningen er der hele veien, vi sitter likesom på kanten av setene hele forestillingen gjennom.

Musikken pulserer dynamisk. Det låter skjørt, og oftere låter det sterkt. Det sparsommelige arrangementet skaper rom for utfoldelsen av det lyriske i barytonen og tenoren. Instrumenteringen og den drivende mekaniske pulsen, med staccato anslag rammer inn forestillingen. Den speiler henrettelsesmaskineriet som hele tiden er der, som vi med gru venter skal settes i gang; langsom tortur! Spenningen i musikken kan slik sies å bære usikkerheten i samhandling mellom menneske og maskin. Særlig sterkt er det når lyset dunkles, strykerne briljerer, for så å gi Den Besøkende et øyeblikk der han synger uten noe akkompagnement.

Regidebut – en samtidsopera som treffer
Det korte stykket består av hele 16 scener, med instrumentale marger mellom hver scene. I tillegg en særs kort prolog og epilog.

In the Penal Colony har tålt sine 22 første år. Så gjenstår det å se: Vil vi huske Glass for hans operaer, eller vil vi huske han først og fremst for hans orkesterverk? Den Norske Opera & Ballett har til gode å sette opp noen av Glass sine operaverk. Jeg konstaterer i alle fall at denne oppsetningen burde sette Interpuls-festivalen på kartet. Victoria Puttermans regidebut vitner om store ambisjoner.