Når det antas at rollen din er å lage kaffe, men du er ansvarlig for lydproduksjonen

Det er farlig å anta at fremtiden vil være den samme, bare mer av det samme.
– Science fiction-forfatter Octavia Butler, «Science Future, Science Fiction», UCLA, 2002.

Av Eva Rowson, daglig leder, Stiftelsen Bergen Kjøtt

– Det eksisterer en sterkt innarbeidet stereotypi av en hvit mann som sitter bak mikseren på konserter, og det er en stereotypi jeg vil bryte med, som en ikke-binær skeiv person. – GRIP-deltaker, 2022

Dette bildet er ikke bare en stereotypi, men et faktum. I den ferske Telemarksforskingsrapporten for Kulturrom om status for teknikere i Norges kulturnæring etter pandemien, kunne forskningen bekrefte det homogene bildet av det tekniske feltet – 93 prosent cis-menn. Dette samsvarer med funnene til Flemmen og Nordgaard i 2020, sitert i samme rapport, hvor de oppga at 88 prosent av teknikerne var cis-menn. Utdanning.no sitt tall er 91,4 prosent – transpersoner, personer med krysskulturell bakgrunn eller ulike funksjonsevner er ikke representert i disse tallene overhodet.

Eva Rowson i Bergen Kjøtt vil ha forandringer i tilfanget av teknikere. (Foto: Runar Gåsterud)

De siste årene har kulturnæringens innsats for å omfavne mangfold og inkludering fokusert på utøverne som står på scenen. Arrangørene klapper hverandre på skulderen når man oppnår omtrentlig 50-50 balanse mellom menn og kvinner i festivalprogrammene, uten å stille spørsmål ved hvorvidt ikke-binære, transpersoner, kjønnsflytende, personer med krysskulturell eller migrantbakgrunn eller personer med varierte fysiske og nevrologiske funksjoner passer inn i denne binære mann-/kvinnestatistikken. Bak kulissene – ute av syne og ute av sinn – har den tekniske industrien fortsatt å eksistere i en uoversiktelig «hvem du kjenner»-basert rekruttering som igjen gjenskaper de samme hvite mennene i disse tekniske rollene. Som kvinner, ikke-binære eller transpersoner, ser vi oss selv for øyeblikket ikke representert i lyd-, lys- og AV-tekniske roller på arenaer, festivaler og arrangementer. Ikke bare er veiene for å komme til disse jobbene ugjennomtrengelige og eksklusive, men oftere enn ikke antas det at vi som kvinner, ikke-binære og transpersoner heller ikke har ambisjoner, ferdigheter, styrke eller kapasitet til å komme oss dit.

Det er vanskelig og slitsomt å være i en situasjon der det antas at rollen din i produksjonen kun er å lage kaffe, når du faktisk er ansvarlig for produksjonen (og kaffen faktisk allerede er brygget, fordi du er organisert, forberedt og bryr deg om alle involverte). Når det antas at lydteknikeren må være en annen enn deg (en cis-mann) i rommet. Når tekniske spørsmål blir stilt rett foran nesen din, henvendt til den eneste andre mannen i rommet, selv om han ikke har noe med lyden å gjøre, og når alle har fått beskjed om at du er lydtekniker. Når bandet som kommer inn i rommet og ikke stopper for å hilse på deg, siden de leter etter den «ekte» lydteknikeren. Alt dette er eksempler fra virkeligheten som jeg og mine kolleger har opplevd, ikke bare de siste årene, men de siste ukene og dagene i våre jobber som produsenter, arrangører og lydteknikere. Kampen om bare det å eksistere og bli respektert i det tekniske rommet som kvinne, ikke-binær, transperson, som personer med krysskulturell eller migrantbakgrunn eller en person med funksjonsnedsettelser er vanskelig nok, for ikke å snakke om å satse på det å investere og utvikle selvtillit, ferdigheter og erfaringer på feltet.

Kulturnæringen har et drastisk behov for å rekruttere den tekniske kompetansen den har mistet i løpet av pandemien (ref. En varslet teknikerflukt: – Problem for hele kulturbransjen, 20. mai 2022 i ballade.no). Nå er vi nødt til å gå inn for å endre hvordan denne rekrutteringen opererer, samt rollemodellene den avler frem, for å kunne utvide rekrutteringsmassen så fort som mulig.

Vi har sjansen til å endre denne 93 prosent-statistikken, og vi må gripe den. For mange av oss som jobber med scene og i kulissene, kommer neppe statistikken som et sjokk eller overraskelse, men heller en saklig bekreftelse på våre levde erfaringer som kulturarbeiderne i den gruppen som utgjør 7 prosent.

Som Octavia Butler kanskje ville sagt det, er det farlig å sikte på at fremtiden etter pandemien skal være en retur til mer av «normalen» vi en gang hadde. En normal som hadde ekskludert så mange så lenge. Fremtiden er vår til å sammen forme og dele, og vi må snu tankegangen for å skape en ny «normal» for det tekniske feltet som reflekterer og styrker det mangfoldige samfunnet vi lever i.

Bergen Kjøtt er en kreativ arbeidsplass og et produksjonshus og kulturhus i Bergen. Stiftelsen Bergen Kjøtt er en ideell stiftelse som arbeider for å gjøre Bergen Kjøtt til et tilgjengelig knutepunkt i Bergen. Gjennom drift av 28 studio, arrangementer og samarbeid, støtter de et eksperimentelt, mangfoldig og inkluderende kulturelt miljø – på scenen, og i kulissene.

I 2021 på Bergen Kjøtt, sammen med AKKS Bergen, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen og lydtekniker Irene Bjørke, begynte vi å skape denne nye normalen. GRIP – vårt pilotprogram for opplæring i lydteknikk – sprang ut ifra et ønske om å bemidle flere kvinner, ikke-binære og transpersoner til å ta kontroll over verktøy innen lydteknikken.

Etter flere åpne researchmøter med arrangører, pådrivere, musikere og lydteknikere om mangelen på mangfold i tekniske roller, dukket de samme mønstrene opp: Mangel på formalisert utdanning og bekjentskapsbasert rekruttering i et mannsdominert felt forsterkes når det skorter på muligheter til å få øve seg og opparbeide selvtillit. Derfor føler ikke nye teknikere seg kvalifisert for jobben, søker derfor ikke på jobben, får ikke mer erfaring, føler seg derfor ikke kvalifisert for jobben og får derfor ikke jobben… Med så få rollemodeller i feltet, vil mange kvinner, ikke-binære, transpersoner, krysskulturell og personer med ulike funksjonsevner ikke tenke på dette som et tilgjengelig arbeidsfelt for dem, og mange flere (spesielt i skolealder) vet ikke engang at disse rollene eksisterer. Slik opprettholdes syklusen, og det homogene og nå drastisk reduserte miljøet går videre som vanlig.

GRIP er tenkt som en «opplæringsplattform» – og tar utgangspunkt i spørsmål om hvordan vi kan bruke ressursene, kompetansen, utstyret og plassen vi har nå til å tilby lavterskelkurs, øvingsrom. Og muligheter til å kunne skygge teknikere på eventer. Mens vi venter på at statlig finansiering og byråkrati kan muliggjøre en formalisert teknisk utdanning, spør vi hvordan vi kan bruke det vi allerede har til å endre verden, fremtiden og situasjonen her og nå?

GRIP er åpent for alle, og i markedsføringen for treningsprogrammene understreker vi at hensikten er å ønske flere kvinner, ikke-binære og transpersoner velkommen inn i feltet. Vi innser at det fins andre barrierer i tillegg til kjønnsubalanse som hindrer folk i å bli med feltet inkludert mental helse, selvtillit, språk, økonomisk status, aleneforeldre uten barnepass og det å stå utenfor kulturmiljøet. GRIP har ikke til hensikt å lage en «jenteklubb» for lydteknikere – det er ikke den fremtiden vi ønsker oss. Vi ønsker å gi liv til et mangfoldig nettverk av lydteknikere fra alle bakgrunner som kan inspirere til endring i bransjen.

GRIP har ingen aldersgrense og vi tror på potensialet for læring på tvers av generasjonene. Ofte ser vi at opplæringskurs er rettet mot unge med 30 års aldersgrense. Etter hva vi hører fra våre kolleger og lokalsamfunn har mange kvinner, ikke-binære og transpersoner ventet på denne typen teknisk utdanning i flere tiår. Etter pandemien vurderer mange fagfolk i midten av sin karriere også en karriereendring over til lydteknikk og tekniske roller, nå som de ser at det er flere ledige stillinger. Som en 37 år gammel kvinne føler jeg definitivt at jeg fremdeles er i stand til mer læring, faglig utvikling og potensielle karriereendringer.

Siden høsten 2021 har GRIP organisert to fordypende lydteknikerutdanninger for nybegynnere ledet av Irene Bjørke med gjesteinstruktører Sigri Hovde (lydtekniker for Bergen Ento/Sigrid), Kjetil Aabø (produksjonsansvarlig, Borealis Festival, samt frilans lydtekniker) og Mark Simon Watts (teknisk koordinator, Carte Blanche). Begge kursene hadde seks plasser, og mottok over fire ganger så mange påmeldinger.

GRIP har ikke bare tiltrukket nybegynnere innen lydteknikk, men også produsenter, musikere, klubbkveld-arrangører, lærere, DJ-er, filmskapere, kuratorer og kunstnere som ønsker økt teknisk kunnskap for å styrke sin egen karrierevirksomhet. Etterspørselen etter denne opplæringen har ledet oss til å sette opp åtte en-kvelds introduksjonskurs i forskjellige aspekter av lydteknikk og tilby nybegynnere en praktisk introduksjon til deltakerne før de blir med på dybdekurset.

Disse kursene har vært ledet av lydteknikerne og opptaksteknikerne Oda Førde Braanaas, Elaine Maltezos, Jorunn Børve Eriksen og Inish Hedén Næss. Vi har organisert introduksjonskurs til lydteknikk med det skeive klubbkonseptet ASTERISK og Transgender Awareness Week, for å tilby lydteknisk kunnskap til arrangører som ønsker å sette sammen et teknisk crew også utenfor scenen som reflekterer og forstår opplevelsene til de som opptrer på scenen. Det er transformerende å gå inn i en produksjon som kvinne, ikke-binær, trans og krysskulturell og se noen som ser ut som deg som driver produksjonen bak miksepulten. Det er også transformerende å inspirere andre til å bli med i bransjen når du er vitne til at produksjonsteamet respekterer og lytter til den personen som lydtekniker. Siden september 2021 har GRIP gitt over 100 deltakere praktisk utdanning innen lydteknikk, hvorav 91 prosent av deltakerne har vært kvinner, ikke-binære og transpersoner.

Nå ansetter vi regelmessig kvinner, ikke-binære og transpersoner lydteknikere fra GRIP til å jobbe på Bergen Kjøtt. Andre GRIP-deltakere jobber og skygger teknikere i Bergen på Østre, Victoria Café og Pub, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen / Prøverommet, Borealis – en festival for eksperimentell musikk og Vill Vill Vest-festivalen.

GRIP har også som mål å skape et mer empatisk fagfelt. I tillegg til praktiske tekniske ferdigheter, deler kurslederne personlige erfaringer om hvordan man kan håndtere mikro-aggresjoner på arbeidsplassen og hvordan man kan utfordre avvisende oppførsel. Andre viktige temaer inkluderer stressmestring, hvordan man får selvtillit i egne arbeidsmetoder, hvordan kommunisere med andre, samt hvordan respektere pronomenene til alle som er involvert i produksjonen, og deres ulike behov og bakgrunner.

Vi ønsker velkommen fremtidige initiativer fra regjeringen for å håndtere krisen innen teknisk kompetanse i bransjen og også til å formalisere utdanning for å skape et mer rettferdig fagfelt. Disse initiativene må lære av ekspertisen på mangfoldssysselsetting for å skape et løp for “opplæring-til-sysselsetting” som bryter “hvem du kjenner”-sirkelen og gjør det mulig å vurdere kompetanse basert på erfaring, og ikke antagelser basert på kjønn, kulturell bakgrunn eller funksjonsevne. Og akkurat nå kan vi alle også bruke det vi har (utstyr, arrangementer, stille scenelokaler ved nedetid) for allerede å tilby muligheter for nybegynnere og lærlinger til å øve og oppleve intensiteten og stresset ved å jobbe med live lydteknikk. Tilskuddsgivere kan hjelpe oss ved å bevilge midler til mentorstipend og kompensere opplærere og lærlinger som skygger dem i reell event-sammenheng.

– En tekniker former lyden på et event. Akkurat nå mangler en ikke-mannlig innfallsvinkel til lyd, siden musikkscenen i Bergen fortsatt er veldig dominert av menn både på scenen og i kulissene.
– GRIP-deltaker, 2022.

Noen sa nylig til meg at det ikke finnes kvinnelige lydteknikere fordi de ikke er interesserte i det tekniske arbeidet bak kulissene. Dette er det samme argumentet jeg ofte hører om «men ingen i rullestol kommer til våre arrangementer”, noe som ofte er sant, men det er nettopp fordi det ikke finnes noen rullestoltilgang til lokalet … Men vi er her! Og vi begynner allerede å leve etter de endringene vi ønsker å se. Anbefalingene i Telemarksforskingsrapporten foreslår umiddelbare endringer som vil bidra til endringer i det homogene mannsdominerte feltet og utvide utvalget i rekrutteringen, og dermed utvide utvalget av ekspertise og tilgjengeligheten av teknikere. Disse anbefalingene trenger ikke å vente på store finansieringstilskudd eller en ny skole, de kan starte her og nå. Telemarksforsking foreslår å målrette rekruttering til opplæring og skygging på ungdomsklubber i distrikter med en stor andel minoritetsbefolkninger, med tydelig annonsering om at mangfold er ønsket i ledige stillinger, og også fremme mangfold i markedsføring, paneldeltakere og bidragsytere på konferanser, samt høyprofilsjobber.

Ved å bruke «lydtekniker» i stedet for «lydmann» sender vi umiddelbart et signal til nye rekrutter om at denne bransjen er åpen for alle. Jeg har alltid et håp om at disse kjønnede begrepene er et fjernt ekko fra strengt kjønnede arbeidslandskapet til mine besteforeldres generasjon. Men i en Bergensavis’ anmeldelse av Bergenfest i juni 2022 refererer reporteren kvalitetslyd produsert av en «lydmann». Disse kjønnsmessige begrepene stikker dypt, og er forankret i et språk som fortsatt brukes uten at vedkommende tenker videre over det. Så lenge dette begrepet fortsetter å bli brukt av latskap i offentlige arenaer som aviser og konferanser, har vi en lang vei å gå for å endre rekrutteringskrisen.

Jeg jobber nå med et teknisk kompetent, dedikert og innovativt team av kvinnelige, ikke-binære og trans-lydteknikere, og de jobber med å oppdra andre til å ta deres plass i bransjen også. Fremtiden vår blir ikke bare «mer av det samme». Det blir mer mangfoldig, ressurssterkt og rettferdig. Du kan også hjelpe her og nå ved å tro på denne virkeligheten – og tro at den skeive, ikke-binære personen i produksjonsteamet er den kvalifiserte lydteknikeren, før du spør om de lager kaffen.

Oversatt av Ason Hoffart