André Bratten: Rensende ambient ambiens

Anmeldt: ANDRÉ BRATTEN – LP (vinyl og digital utgivelse) – «Silvester»

André Bratten melder seg på til å skrive sin del av historien om norsk svartmetall – et drygt eksperiment med fascinerende resultat.

Andre Brattens gjennomarbeidede, mørke ambientplate setter i gang fysiske fornemmelser i meg. Kanskje det bare er koronaens grep om en allerede ganske sjuk verden som gjør at jeg føler meg tullerusk og klarsynt på én og samme tid? «Silvester» har pressa mine indre organer sammen, jeg er strukket ut, slengt veggimellom. Sånn som fokusert ambient og støy kan. Det er kanskje ikke en øvelse for alle, men for oss som innimellom trenger lydlige renselser, gjør denne lille rekka med spor – det lengste er på 20 minutter – intenst vondt-godt.

Som blåner etter blåner legger Andre Brattens mørke i lag på lag på denne langspilleren.

Historien bak er enda mørkere, og den bærer i seg samme sjangersprenging som Brattens utgivelse også er: Mayhems avdøde gitarist Øystein Aarseth reiste på pilegrimsferd til huset til krautrockmusikeren Conrad Schnitzler. Der skal han ha vært såpass insisterende at Schnitzler, blant annet kjent fra bandet Tangerine Dream, at det hele endte i Schnitzlers bidrag på Mayhems første utgivelse; «Silvester Anfang», fra EPen Deathcrush.

Fascinasjon som høres
«Silvester Anfang» i sin original fra Schnitzlers hånd er en hamrende stump, industriell intro – i kontrast til den gitardominerte metallen. Og den er utgangspunktet for Brattens musikalske bearbeidelse, og tydelige fascinasjon, for historien bak og for de musikalske uttrykkene som kræsjet sammen på Mayhems EP fra tidlig 90-tall.

Øyvind Aarseth døde for Varg Vikernes’ hånd, og de verdenskjente mytene rundt Mayhem i særdeleshet, og norsk svartmetall generelt, spant avgårde som på speed. Mange ønsker å bidra til å skrive historien om dem, med bred og mindre bred pensel. En av de bredere må vel sies å være Jonas Åkerlunds spillefilm Lords of Chaos, mens et smalere anlagt kapittel gikk rundt på nettet nå i våres: Bilder fra Blitzhuset i Oslo, av en forsvunnet tape i Mayhems Jørn Stubberuds hender etter å ha vært savnet siden avdøde Aarseth hadde den. Lydbåndet har – selvsagt – overlevd mulige brannskader, og er omtalt i bok. Og slik kunne vi ha fortsatt …

Finnes egentlig sjangre? Det er allerede sjølsagt gitt ut plater med berøringspunkter mellom svartmetallen og elektronisk/ambient/støy, ytterpunkter som de er i norsk rytmisk musikk. Og Brattens plate handler ikke om metall. Samtidig som den også gjør det.

Det er to spor fra Mayhems nevnte plate som er plukka fra hverandre og skrudd sammen igjen til dvelende elektronisk musikk her – ikke like opprinnelsespunktet i det hele tatt. Ekstremremikset versjon av «Silvester Anfang» kommer som spor nummer to, etter «Witching Hour», en ugjenkjennelig versjon av det unge, pønkete Mayhem i 1987 (en låt der de covrer Venom). Den har blitt til et spor som lyder som en FM-sending fra etter apokalypsen. De er interessante oppbygginger før det virkelig eleverer. Det som virkelig får nervesystemet til å gå i spenn, er når Bratten åpner portene på sine «egne» tre spor. Om den strenge «Untitled 2» har noen skrudde rester av band her, kan jeg virkelig ikke høre dem. Etter sakte oppstigning fra dempa nesten-stillhet har en vridd, støyende, uangripelig bass inntatt alt, og dominerer fullstendig. For noen er det sikkert uutholdelig, for denne lytteren er det fokusert og omsluttende. En evig sjø av sus sniker seg inn fra bak det vridde og gir følelsen av noe som varer.

Før det skrus veldig brått av, og den kommersielle, velkommuniserende delen av Bratten jeg kjenner fra mer (såkalt) tilgjengelige produksjoner tar effektivt grep. Nesten klisjetungt grep. For etter stoppen kommer den forløsende «Coral»; en hymne, salmekoret som synger oppadskuende i vakker lengsel i kirkerommet. Sangen er smart titulert, som i at det kan være et korallrev det var snakk om. Et korallrev er inderlig vakkert og bringer tankene til livet under vann, men også usigelig trist i det vi veit at de er blant de første som nå dør når menneskenes uvettige klimaadferd ploger seg igjennom kloden.

Sammenlign sjøl; her kan du høre utdrag fra Brattens «Silvester Anfang». Og her lenker jeg til Conrad Schnitzlers original.

Dén fyren
André Bratten har uttalt på en klubblogg at han «skal være dén fyren» som tar seg av technoen, mens resten av Oslo-scenen hopper rundt i vindskeiv house. Dét er jeg takknemlig for – og synes han stadig innfrir på oppgaven, sjøl nå når hans søken etter intelligent dance music ikke lenger er den du først byr opp til dans med. Han står ut med et gjenkjennelig reint fokus, denne metalliske lydliggjøringa av en fuck-it-holdning.

Bratten har bygget musikk på norsk musikkhistorie som overgår fiksjonen, og gitt den ut i en usikker verden. Den peker både fram og bakover i sin ekkodrevne (ambiente) ambiens.