Husker du denne duoen? Elsa & Emilie var tenåringer med platekontrakt. I dag snakker vi med én av dem, om karrieren hun har på beina. Elsa Søllesvik har du kanskje hørt under navnet Elsie Bay, med sine radio- og spillelistelåter, eller i en MGP-finale for noen år siden.
Nylig ble «Don’t Think Im Dying, But» løftet av P3 og spilles mye av NRK radio. Rett før julehelga slapp hun singelen «Beige & White», som er listet på flere New Music Friday…-lister på Spotify. Singlene dryppes jevnlig ut. Elsa forteller Ballade om gjennombruddet, da Elsa & Emilie fikk platekontrakt, og videre karriere. Nå jobber hun både som artist og låtskriver for seg sjøl og for andre.
– Min artistkarriere startet da jeg var 13 år. Jeg var nyflyttet til Haugesund og hadde egentlig planer om å bli håndballproff, men en kombinasjon av møtet med Emilie Haaland Austrheim og gener som stoppet på 155 cm sendte meg i en helt annen retning. Emilie var som en Taylor Swift Jr., og jeg ble med på laget. Med uvurderlig hjelp fra Helge Toft fikk vi platekontrakt med Sony Music Norge som 17-åringer.
Etter to album, tre festivalsomre, TV-opptredener og Bylarm, samt en Spellemann-nominasjon, endte de duoen i 2018. Elsa ville fortsette i musikkbransjen.
Elsa Søllesvik har stor tro på egne låter. Men hun måtte «finne igjen seg selv» etter å ha gått videre etter duoen hun slo igjennom med som tenåring. (Foto: Jonathan Vivaas Kise)
– Det tok litt tid å finne ut hvem jeg var musikalsk uten Emilie, så jeg begynte å skrive for andre artister samtidig som jeg var ute på den klassiske «finne meg selv»-reisen. Det kan hende det ble noe studielån underveis. Musikkbransjen er stor, det er mange om beinet, og jeg har lært at man må gripe sjansene man får og satse på menneskene som tror på deg. Stig Karlsen var en av dem, og etter at han hadde mast lenge nok om MGP ble det slik. To ganger. Det ga meg akkurat den utfordringen og det sparket bak jeg trengte. Etter MGP knekte jeg den berømte koden, og nå har jeg et solid lager av låter jeg virkelig tror på. Jeg har et godt team i ryggen, med Vegard Waske i spissen, og mange planer for 2026.
På hennes vei mot solokarriere har Elsa også skrevet låter for andre ESC-artister.
– I hvor stor grad skiller du artistrollen din fra låtskriveren?
– Som artist går jeg under navnet Elsie Bay, mens jeg som låtskriver bruker Elsa Søllesvik. Den største forskjellen er at som låtskriver er jeg på jobb for noen andre, og det er deres visjon som styrer arbeidet. Som artist er det jeg som leder laget. Låtskriverrollen er også langt mer anonym. Det er stort sett som artist jeg promoterer låter i sosiale medier, deltar på TV-innspillinger og gjør intervjuer.
I en så uregulert bransje er det viktig at vi deler erfaringer.
Redaksjonen har nikket og ledd av å følge Elsie Bays instagram og tiktok. Der spiller hun seg sjøl som møter «seg sjøl» i forskjellige varianter av andre musikkroller. Som der en annen krever 50% av rettigheter.
– Her spiller du ut en fordelings-situasjon som enkelte kanskje ikke aner noe om at skjer, andre kan si «åja, sånn er det! Sånt har jeg opplevd», men det er nok ganske knytta til låtskriverrollen. Hvorfor ville du dele en sånn gøyal take på denne forhandlingssituasjonen?
– Mange tenker at jobben min handler om å skrive låter og spille konserter, og det stemmer, men det er også mye mer. For eksempel forhandlinger. For hver eneste låt skal prosenter forhandles og kontrakter signeres. I tillegg har man ofte kontraktsfestede samarbeid med manager, plateselskap og forlag, som også innebærer forhandlinger. Musikkbransjen har allerede et litt rufsete rykte, så jeg syntes det var morsomt å gi folk et innblikk i både alt arbeidet utenom musikken og hvor mye tull og tøys man kan møte i forhandlinger.
I den lille videoen påstår den andre parten at hen «skal ha halvparten av låtinntektene fordi hen var der da pianodelen ble til», blant ni som skal dele. Det viser seg dessuten at vedkommende aldri var til stede. I en annen video portretterer hun en som lyver om å ha vært til stede på forskjellige deler av ei låt.
– Du har kalt disse videoene «What working in the industry actually looks like», hvor reelle er situasjonene? Og hvor mye er dette noe man snakker om blant musikkskapere?
– Dette er dessverre veldig reelt, og noe jeg snakker med mange om. I en så uregulert bransje er det viktig at vi deler erfaringer, slik at vi får bukt med tullete, urettferdig og ulovlig praksis.
Hva skjuler seg bak, og er det rett?
Ballade rekker å spørre henne i julestria: – Noen av eksemplene du lager sketsjer av handler om betalinger som uteblir, dette kan vel alle kjenne igjen fra livet. Men hvor stor del av drawbacket ved å være musikkskaper tenker du at sånt utgjør?
– Det varierer fra person til person hva man synes er kjipest med bransjen. For meg er det ofte det unødvendig tidkrevende ved slike forhandlinger som er mest frustrerende. Jeg er først og fremst her for å skrive musikk, og jeg elsker all reisingen som følger med. Det finnes andre kjedelige sider også, som regnskapsføring, kontraktsgjennomlesning og katalogarbeid, men situasjoner der andre blir grådige eller vanskelige er det som på en grå dag får meg til å ville flytte på fjellet uten internett, vann og strøm.
– De aller fleste avtaler går helt smertefritt. Men siden det blir mange låter i løpet av et år, kan det likevel føles som om man ofte står i uheldige situasjoner.
Elsa og Emilie i tenårene, da de ble lansert som duo og Sony-signert pophåp. (Foto: Stian Andersen)
De aller fleste er heldigvis bra folk, beskriver Elsa. Hun vil gjerne fortelle om de slitsomme episodene både for å få følgerne sine til å le, samtidig som hun tror åpenhet kan føre til endring. «Rapportene» hennes på egne kanaler minner om historier som særlig artister og låtskrivere som kom inn i bransjen ganske unge, forteller om, men kanskje er usikre på hvor de kan få objektive svar om.
Musikkontoret.no er blant dem som har info og forslag til løsninger.
– Musikkbransjen bygger i stor grad på avtalefrihet, og når man jobber med mange ulike mennesker møter man mange ulike praksiser. Da kan det være vanskelig å skille mellom hva som er normalt og hva som skjuler seg bak «slik gjør vi det her», men egentlig er ren utnyttelse. Mer åpenhet og informasjonsflyt gjør at flere kan ta informerte valg.
– Du ga ut singel rett før jul, noen håp og forventninger knytta til denne?
– Jeg slipper låter med null forventninger. Da kan jeg bare bli positivt overrasket. Denne låta har allerede gjort det utrolig bra, og det er jeg både stolt av og veldig fornøyd med. Vi har fått New Music Friday-plasseringer i sju land, inkludert hovedlista i USA, andreplass på den norske, cover på Ny Pop og plassering på flere andre Spotify-lister. Første døgnet kunne knapt vært bedre, mener Elsie Bay.
Elsie Bay finner du på både TikTok og Instagram som iamelsiebay.
Godt nytt år! Slik oppsummerte vi det forrige
Nothing Personal, Tuvaband, Leif Ove Andsnes og Reolô var blant de beste i året som gikk. Les Johanna Holt Kleive, Ola Nordal, Torkjell Hovland og Siri Narverud Moen om norske tendenser.
Musikkåret 2025: Reolô best i åpen klasse
Torkjell Hovland melder jazz, eller «jazz» for Ballade. Han gjer det helst analogt.
Ballade jazz: Over til noko anna
Motto for 2026: Når ferdige svar og automatiske val tek over, blir gleda ved å leite etter noko anna desto større. I årets siste Ballade Jazz skriv Torkjell Hovland om levande utgjevingar frå Cortex og Hedvig Mollestad, Egil Kalman, Kristian Enkerud Liens KRISE og Dykdypp.
Å treffe bredt med missil
KRONIKK: Takk til det siste frie musikkåret, 2025. R.I.P.
– Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser
I en tid der kulturjournalistikken krymper og kritikken stilles spørsmål ved, finnes det fortsatt én som har stått løpet ut. Geir Rakvaag har skrevet om musikk i over 40 år, og vet bedre enn de fleste hva som har gått tapt, og hva som fortsatt står igjen.
Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer
Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.
