Lite vitnet om den sure Trondheimsvinden utenfor da Amanda Tenfjord entret Byscenen under Trondheim Calling.
En fullsatt sal med publikummere hungrige på ny norsk musikk var ikke vonde å be da rytmene runget ut av høyttalerne, og gjorde tydelig at Tenfjord, blant kveldens mange navn, var et de hadde ventet på.
Melankolsk tema
Åpningen med «First Impression», en minimalistisk låt med korte vers og lyrikk om relasjoner, etablerer kveldens melankolske tema. Trass at den truer med å gå i ett med landskapet av lignende sanger med høy frekvens på P3, fungerer den derfor fint som ramme for konserten.
Sterk gitarsolo og tung bass rocker opp helheten: Sammen med Tenfjords tilstedeværelse på scenen gjør bandet en solid jobb med å løfte et noe tamt utgangspunkt til noe dansbart og scenevennlig.
I 2019 er det andre år på rad at Tenfjord gjester festivalen, som er en av landets største nasjonale musikkonferanser og Midt-Norges største musikkfestival i vinterhalvåret. Siden i fjor er musikeren én EP og flere liveopptredener rikere.
Etter å ha tatt pause fra medisinstudiene ble høsten 2018 et produktivt musikkhalvår, der EP-debuten synes å sementere en modning i musikalsk uttrykk.
Kveldens opptreden befester da også inntrykket av artistens egenart: En sensitiv, men kraftfull vokal bærer helheten i en sceneprestasjon der artistens sterke tilstedeværelse røpes i bevegelse på scenen og finstemt samspill med bandet. Med stødighet og selvtillit viser Tenfjord sin profesjonalitet ikke bare som musiker, men også som artist.
Amanda Tenfjord (Foto: Erlend Gylver)
Forventninger til framtida
Av hitlåter spilles også «No Thanks», som i likhet med «First Impression» har gjort det brukbart på Spotify og radio. Likefullt er det først på nedstrippa nummere som debutlåta «Run» at det blir interessant: Her demonstreres styrken i Tenfjords rene vokal for det den er verdt.
Med følelsesnært budskap framhever vokalen den fascinerende dobbeltheten mellom sårbarhet og styrke, og gjør helheten imponerende.
Det samme kan sies om «Kill the Lonely», en sang om å ”drepe ensomheten”, som hun selv sier. Kun akkompagnert av keyboard synges hele første vers og refreng som solo, og skaper et kraftfullt virkemiddel. Dermed slippes tematikken i forgrunnen.
Som kveldens høydepunkt troner likevel låta «Let Me Think»; en ekstremt fengende pop-perle som på elegant vis kombinerer lyrikk om tvil i kjærlighetsforhold med et suggererende gitarriff, synth og perkusjon.
Med sitt nådeløst funky refreng utmerker denne seg også i resten av en ellers mer ensidig diskografi. Som utgivelse er det kanskje også denne låta som gir størst grunn til forventning for framtida.
Amanda Tenfjord (Foto: Erlend Gylver)
Høydepunkter til tross speiler konserten også den forutsigbarheten som i noen grad preger artistens diskografi.
Særlig gjelder dette instrumentelt og melodisk minimalistiske låter som «No Thanks»: Som foruten lite interessante melodier gjør lite for å skille seg ut i en allerede rik flora av lignende norske utgivelser som har omfavnet virkemidlet med å pakke inn melankolske budskap om fornuft og følelser inn i en dertil kontrasterende, altfor søt pop-drakt i dur.
Sigrid og Tenfjord
Sammen med andre fellestrekk som alder og bakgrunn fra Ålesundsområdet kan nevnte sjangerplassering gjøre at veien til å plassere i bås sammen med Sigrid Raabe virke kort.
Men slike generaliseringer yter hverken henne eller Tenfjord rettferdighet, og utover plasseringen innenfor samme musikalske trend kommer sammenligninger til kort.
Fellestrekket er uansett dette: Både Sigrid og Tenfjord har imponerende vokaler som mestrer både det dempede og det kraftfulle. Det gjør at potensialet for studio-hitlåter så vel som liveopptredener er stort.
At også de kjedeligste låtene gjorde seg forholdsvis godt på scenen kom derfor noe overraskende, og skyldes både bandets og Tenfjords innsats på scenen.
Evnen til å ta både mer og mindre interessante studiolåter inn på scenen gjør konsertopplevelsen spiselig for andre enn blodfansen, og vitner om en artist som utvilsomt vil fortsette å hevde seg i framtiden.
Avslutningen med allerede nevnte «No Thanks» er helt etter oppskriften: Up-beat og enkelt refreng er som skapt for å klistre seg til hjernen og få publikum til å valse nynnende ut i gatene med teksten på leppene. Eller ned i baren før neste artist går på scenen, i det minste.
Etter applausen å dømme er det ingen tvil om at musikeren har fått sitt publikum. En solid sceneprestasjon levner liten tvil om at Amanda Tenfjord blir å se på flere konsertarenaer framover.
– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om
Johan Hauknes i salt peanuts* etterlyser engasjement, strategi og en presse som faktisk følger med.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet – fra krigen i Irak
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
Ballade video spesial. Årabrot: – Vi har en masterplan
Årabrot har alltid beveget seg mellom det tunge og det lette, det mørke og det lyse. – Da jeg var i tjueårene kunne jeg bare lese Dantes Inferno. Nå er det Dantes Paradiso som frister mest, sier Kjetil Nernes, demonisk drømmer og drivkraft.
Tidligere NRK-profiler oppfordrer til Eurovision-boikott
"Kjære kringkastingssjef, det er på tide å si NEI nå," skriver 11 veteraner i et åpent brev til NRK-toppsjefen.
