I en tid der kulturjournalistikken stadig innskrenkes, og tidligere journalistkolleger forsvinner ut av bransjen fordi det rett og slett ikke lenger finnes plass i spaltene, finnes det en skribent og redaktør som nekter å akseptere virkeligheten slik den er: Ida Madsen Hestman. Hun har alltid fascinert undertegnede, fordi hun har et uhyre driv, en skarp penn og et mot jeg sjelden ser i norsk kulturoffentlighet.
Les også: Du må være skamløs
Hun har blant annet tatt opp kampen mot elendige arbeidsvilkår i bransjen, selv om det har kostet henne dyrt gjennom årene. Hun skriver om film og musikk, stiller opp i debatter og sanker inn nye, friske stemmer som utmerker seg. Hun gjør, kort sagt, det de fleste i denne kritikerserien har etterspurt: tar temperaturen på tiden og setter i gang de initiativene hun selv savner.
Ida Madsen Hestman er grunnlegger og redaktør av den norske kulturplattformen TBA (To Be Announced), et uavhengig, non-profit-nettsted for pop-, sub- og lokalkultur. På kort tid har plattformen markert seg tydelig i norsk offentlighet, noe som også gjenspeiles i at den mottar støtte fra Norsk kulturråd.
Hennes interesse for journalistikk sprang blant annet ut av et ønske om å etablere en humanioratenketank. Slike fantes allerede i Sverige, og som humaniorastudent var Madsen Hestman drittlei av at humanistiske fag konstant må rettferdiggjøre sin egen eksistens, hvorfor man studerer det man gjør, og hvorfor vi i det hele tatt trenger det.
– Se på verden nå. Det er jo nettopp dette som er poenget med historie og analyse: å forstå kontekster og nyanser, å se verden gjennom maktstrukturer – for bedre å kunne forstå verden, og ikke minst hverandre. Ikke bare se alt som svart-hvitt og som absolutte sannheter. Humaniora er det motsatte av det, sier Madsen Hestman engasjert idet vi møtes over en kaffe på hennes go-to-kafé i Rathkes gate.
Madsen Hestman snakker ikke bare om fag. Hun bærer også på en tanke om at altfor mange bruker altfor mye tid på å lese seg opp på ting, og altfor lite på å faktisk gå ut og oppleve.
– Jeg tror at for å forstå det du skriver om og dekker, må du ha noe fysisk eller erfaringsbasert kunnskap. Det er viktig å ha flere typer kunnskap og erfaring. Vitenskap er jo flere ting – det er menneskelige erfaringer som ofte blir neglisjert, men som humaniora er opptatt av. Jeg så en video om en turist som ble angrepet i ansiktet av en snøleopard på skiferie, fordi hen ville ta en selfie med den. Det kan nesten brukes som eksempel på graden av virkelighetsforståelse i vår tid, hehe.
Ida Madsen Hestman mener kritikeren må ut av kontoret og inn i virkeligheten. Du kan ikke skrive om kultur uten å delta i den, mener redaktøren. (Foto: Privat)
Fag i kombinasjon med oppriktig interesse, mener Madsen Hestman, merkes i teksten – særlig i kritikken. Om du faktisk er interessert i det du skriver om, og i tillegg har analytisk sans, vil det synes. Den sansen kan du også ha uten formell faglig bakgrunn, dersom du utdanner deg på andre måter og nærmer deg et nivå som tilsvarer en mastergrad.
– Det finnes nok av eksempler på folk med mastergrader som viser et sjokkerende lavt analytisk nivå, sier Madsen Hestman.
Hun er kanskje streng mot sin samtids åndsfeller, men enda strengere mot seg selv. Hun har alltid vært opptatt av å arbeide grundig, analytisk – og ikke minst med høy produksjonstakt. Hun har studert ved Blindern og Westerdals, og skrev i Montages, Manifest Tidsskrift og Natt&Dag parallelt med studiene. I en periode var hun en av de mest aktive bidragsyterne i landets toneangivende kulturmagasiner. Men med årene opplevde hun det de fleste i bransjen fortviler over: stadig mindre budsjetter og stadig mindre plass.
– Jeg startet TBA fordi jeg ville kunne publisere det jeg ville, når jeg ville. Jeg og kritikerkollegene mine fikk oftere og oftere nei, folk mistet jobbene sine, og da var det naturlig å lage denne plattformen.
Hun fortsetter:
– Man blir så dritt lei av at det er så trangt overalt. Samtidig har man lyst til å skrive mer omfattende om ting, kanskje også med en tydeligere idé om tone og et mer subjektivt perspektiv. Å få lov til å ta med mer av seg selv, innimellom.
TBA kombinerer flere felt – film, TV, spill, musikk og annen kultur – med et tydelig fokus på å løfte underkommuniserte perspektiver. Men film er kanskje Madsens Hestmans kjærlighetsemne fremfor noe annet, et medium hun alltid har visst at hun ville arbeide med.
– Jeg har egentlig aldri vært så tekstlig anlagt. Jeg likte å tegne og lagde film da jeg var liten. Jeg begynte også på art direction på Westerdals, fordi jeg jo egentlig ville jobbe med audiovisuelt innhold, som film og reklame. Så det er jo litt ironisk at jeg endte opp med å skrive, sier hun.
Kanskje er det derfor hun ville skrive om film: Hun er opptatt av gode historier, og har sterke meninger om hva som gjør en fortelling god, og hva som ikke gjør det.
– Jeg er også litt over gjennomsnittet opptatt av estetikk, tonalitet og stemninger, og ikke minst av hvordan karakterer er bygget opp, eller ikke. Samtidig er jeg opptatt av overlappene mellom kunstformene.
Som redaktør for TBA har Ida Madsen Hestman skapt sin egen plattform for den kulturjournalistikken hun savnet. Her på filmfestivalene i Cannes og Venezia. (Foto: Privat)
MTV hadde stor betydning for Ida i oppveksten. Som barn brukte hun det meste av tiden sin på musikk og film, først og fremst som en måte å komme seg bort fra hverdagen på. Hun laget sitt eget lille blad, som hun leverte i postkassene i nabolaget.
– Du startet som redaktør allerede her?
– Haha, ja, kanskje ble jeg redaktør da jeg var sju år gammel.
Madsen Hestman later til å ha en egen energi, en nesten tvangsmessig skaperkraft. At hun får til så mye uten å brenne ut, sier kanskje noe om hvor naturlig redaktørlivet faller henne. Men det er ikke alltid like enkelt. Redaktøren medgir at hun nesten annenhver dag tenker på om hun burde finne seg en annen jobb.
– Norge skal liksom være best på arbeidsrettigheter, men arbeidsvilkårene i kulturfeltet blir stadig dårligere. I Natt & Dag, på slutten der, var det 250 kroner per filmanmeldelse. Det går jo ikke.
På et tidspunkt måtte Madsen Hestman ta ett år som kulturredaktør i en lokalavis.
– Jeg måtte dit fordi jeg ikke hadde penger. Skulle jeg gå på Rema 1000, eller flytte vekk fra hjembyen min og prøve å få en redaksjonell jobb? Jeg valgte det siste.
– Sterkt gjort.
– Jeg flytta jo tilbake til der slekta mi er fra, og et sted jeg har hatt sterkt forhold til siden oppveksten, så jeg kjente at jeg trengte det også. Men det tok kort tid før jeg fikk nok av småstedlivet, jeg liker best by, kulturliv og asfalt framfor natur og sånn. Det er oppskrytt, sier hun og smiler.
Madsen Hestman er ganske sikker på at hun aldri kunne ha etablert et prosjekt som TBA hvis det ikke var for at hun og samboeren har svært lave fellesutgifter, rett og slett fordi han eier.
– Mange av de som lager filmer, kommer gjerne ofte fra ressursterke bakgrunner. De fleste er jo fortsatt fra Oslo vest. Jeg tror at hvis flere hadde hatt litt mer økonomisk trygghet og forutsigbarhet, ville langt flere turt å ta risikoen det er å satse på kreative yrker og ulike prosjekter. Da havner du i den situasjonen jeg alltid har hatt tro på: at du har nok kontroll til å våge å ta sjanser, men også mulighet til å planlegge litt fram i tid. Slik var det ikke før. Da måtte jeg konstant jage nye oppdrag.
– Og det vil kanskje også prege resultatet, hvis du har hastverk med verket, at oppdraget bare er noe du har «hustlet»?
– Ja. Dette er en kjempeviktig komponent: hvilken tilstand du selv er i når du skriver. Jeg vet at jeg kan være på mitt verste som skribent når jeg ikke føler noe, eller ikke bryr meg, hvis jeg er sliten eller overstimulert, for eksempel. Men med én gang jeg skriver om noe jeg kjenner sterkt på, som jeg kan ta meg tid til, men ikke minst at jeg kan ta meg tid til å tygge på det jeg tenker, og la disse tankeinnfallene få litt tid til å komme, så skjer det noe i teksten. Hvis du er så sliten og stresset at du blir emosjonelt amputert, presterer du dårligere.
Hun mener psykisk helse er grovt undervurdert i en bransje der mange jobber alene. Vi snakker for lite om hvor krevende det er å stå i konstante kamper på egen hånd.
– Jeg innså at jeg måtte ta noen grep. Nå har jeg begynt å trene med Bruce-abonnementet som gir tilgang på Barry’s Bootcamp. Det er noe for seg selv!
Hun ler.
– Dritbra bodylotion der, ass. Jeg ventet til alle hadde gått ut av dusjen, så jeg hadde hele garderoben for meg selv. De har sånn dritbra og dritdyr Dyson-føner. Spiste litt klementin. Livet smilte.
Madsen Hestman forteller at hun hele tiden i dialog med seg selv og prøver å omfavne at hun er et B-menneske. Et nattmenneske.
– Ofte «nailer» jeg et essay veldig sent. De gangene jeg har tvunget meg selv til å skrive tidlig, fungerer det ikke. Spørsmålet er jo om man burde omfavne sin egen biologiske klokke, og dermed også sin egen kreative energi. Kanskje burde vi snakke litt mer om det. For jeg tror ikke jeg er alene i dette irriterende A-menneske-samfunnet. Det er som om vi premierer dem som står opp tidligst, som om det er en konkurranse. Ingen får premie for å være oppe lengst, i hvert fall.
– Og denne måten å måle på har sneket seg inn i et felt der den egentlig ikke hører hjemme. I undringen og dvelingen burde vi kanskje tillate oss et annet tempo?
– Ja, og særlig hvis vi skal dekke ting fra utlandet: USA våkner jo midt på natta. Hvis jeg skal følge med på Superbowl eller Oscar-utdelingen, starter det jo gjerne klokka to på natta, sier Madsen Hestman.
– Så det hender jeg skriver midt på natta. Ofte leser jeg ting før jeg sovner og kjenner at jeg må få det ut, og så legger jeg meg, og våkner dagen etter og leser at noen andre allerede har skrevet om det.
Ida Madsen Hestman vil være der kulturen skjer, ikke bare skrive om den i etterkant. (Foto: Privat)
En viktig fanesak for Madsen Hestman er å utfordre hvem som faktisk får sitte i redaktørrollene.
– Ofte er det gamle menn i redaksjonene som bestemmer hva som skal være interessant. Ja, det finnes mange gode kulturredaktører. Men det betyr enormt mye hvem som er redaktør, og hvem som sitter på desken. Mange nettredaktører har for eksempel liten forståelse for, eller innsikt i, kulturjournalistikk, og dermed også for hvordan stoffet faktisk kan løftes fram, og har lett for å bagatellisere noe man har null peiling på.
Madsen Hestman mener at altfor mange redaktører ikke har særlig interesse av å sette seg inn i ting, og heller ikke stiller spørsmål.
– Det er slapt. Det gjelder også meningsstoff. For meg er det helt avgjørende at du har en grunnleggende kompetanse på det du er redaktør for – at du faktisk har et overblikk og forstår hva det er folk skriver om. Man er også redaktør for en ragebait-kronikk som man velger å publisere, og da må man vite om påstander er sanne eller villedende, eller rett og slett påfunn. Det er mye av det.
Madsen Hestman har likevel god grunn til å tro at publikum er interesserte i kulturstoff. Det ser hun særlig på TikTok. Der finnes det utallige lommer for nørding, på vidt forskjellige felt. Ofte blir hun overrasket: Hæ, bryr folk seg om dette? Det finnes et enormt potensial her, mener hun. Spørsmålet er bare hvordan det presenteres.
– Ja, hvordan mener du det bør presenteres?
– Jeg synes man undervurderer design: fontstørrelse, layout. Det er for lite forståelse av visuell presentasjon, art direction. At alt fra design til foto, og fonter også er kommunikasjon. Det er alt for få folk med god estetisk smak og sans, med kompetanse i hvordan journalistikk presenteres – og med faktisk innsikt i målgruppa, sier hun, før hun legger til:
– Folk maser om «de unge» hele tiden, men de maser om dem uten å ta del i universet deres eller deres interesser selv.
– Kanskje finnes det en mellomting? Bør ikke ungdommen skamme seg litt om de ikke har kjennskap til Ibsen, slik Solstad uttrykte det?
– Tror du bør spørre noen Stortingspolitikerne om hva Peer Gynt handler om før du går løs på de unge, høhø. Men lærere er også ignorante når de ikke klarer å gjøre Ibsen relevant for ungdom og forventer at de skal forstå gamle ord og fraser vi ikke bruker. Det blir jo helt fjernt. Uansett, du kan ikke vite hva folk du skal lære noe til er interessert i hvis du ikke er tilstede selv, sier Madsen Hestman.
– Mange har en nedlatende holdning til plattformer som TikTok, der det er mye lærerikt og masse nerding, men da må du også investere tid dem, og ikke minst delta og engasjere deg. Nettkultur fungerer jo på samme måte som alle andre communities som dreiser seg rundt felles interesse for noe. Du må være til stede, være nysgjerrig på menneskene som er der, og faktisk engasjere deg – akkurat som med alle andre felt, sier hun.
Det samme gjelder, mener Madsen Hestman, når man skriver om subkulturer: Du kan ikke skildre dem og samtidig forakte dem.
– Det blir litt som i den dokumentaren til Håvard Bustnes om dansken som skal «finne de siste apacheindianere» ved å gå i Helge Ingstads fotspor. Han tror man bare kan dukke opp i Mexico og vandre rundt og snakke med folk han møter, som om de på automatikk vil dele noe med den fremmede hvite mannen. Det skjer selvsagt ikke.
TBA har etter hvert blitt kjent for sin mer eller mindre oppsøkende journalistikk. Madsen Hestman forteller at hun lenge har vært inspirert av stilen og journalistikken til Vice.
– Det var derfor jeg satset på gonzo. Jeg ville ha deltakende journalistikk. Festivaler, for eksempel, er en ekstremt viktig kulturarena. Jeg er nysgjerrig på hva som skjer der, hva slags fellesskap det skaper, og hva det gjør med folk.
– Opplever du at gonzojournalistikken har noen fordeler der? At den kan skape en helt egen kontakt mellom forteller og leser?
– Ja, det mener jeg. Vi har dekket en del festivaler der vi både er observatører og deltakere, men alltid med et kritisk blikk. Samtidig kommer vi inn som mennesker – ikke bare «her kommer jeg for å se på den rare kulturen» med en nedlatende holdning. Det handler om å være åpen fra starten. Det synes jeg er verdifullt.
– Det står jo i kontrast til Natt & Dag, som har fortalt at de tok på seg en rolle. For dem var offentligheten et performativt rom, men de var også ærlige om at det til slutt utmattet dem.
– Sånt merker man også på tekstene, sier Madsen Hestman.
– Når jeg snakker om gonzo, må du være oppriktig, søke noe som er sant, først og fremst. Det må være et formål. For meg er det et helt grunnleggende premiss for å skrive noe godt, eller egentlig for å skrive i det hele tatt Og hvis hele saken dreier seg om deg selv, da burde du ikke være journalist, da har du jo misforstått det. Hva skal det gi leseren, egentlig?
Å tillate seg å være ydmyk
Samtalen glir igjen over i spørsmålet om erfaring, at kritikeren må ha levd litt. Madsen Hestman mener man skriver bedre om man har opplevd ting, og faktisk tar med seg erfaringene sine inn i teksten. At man også er analytisk i den prosessen, det er ofte der verdien ligger. Å bruke erfaringene godt gir innsikt i det man skal vurdere.
– Da snakker jeg først og fremst om kritikeryrket. Det er litt rart om man bare har jobbet fast som kritiker uten å diskutere eller intervjue noen som jobber med det man skriver om. Jeg synes det er verdifullt å diskutere med andre, snakke med skuespillere, produsenter, regissører, være uenig, reise rundt – i stedet for bare å sitte alene med egne tanker og skrive.
Første gang hun skulle anmelde Bruce Springsteen for Dagsavisen, måtte hun ringe en kollega som hadde hørt på ham siden før Ida ble født.
– Jeg var dritstressa. Jeg hadde ikke noe særlig forhold til ham på den tida, og ble pusha til å anmelde en konsert som varte i fuckings 5 timer. Så da forhører man seg med folk som kan ting man selv ikke har satt seg inn i. Det er sånn man gjør research, for eksempel.
– Eller hvis jeg skal anmelde samisk musikk, spør jeg samiske venner, produsent eller artist om det er mulig å få noe oversatt eller forklart. Jeg synes man skal være ærlig på når man ikke har kompetanse. Det betyr ikke at man kan skrive: «Jeg kan ingenting om dette, men jeg mener …» Man kan tillate seg å være litt ydmyk når det gjelder temaer man ikke har peiling på, mener redaktøren.
– Jeg trodde vi hadde kommet lenger enn dette, etter at vi har blitt mer bevisste på for eksempel «white male privilege». Vi burde vise litt mer respektlytte til andres erfaringer og være åpne, og ikke bare basere oss på egen smak.
Når det er sagt, foretrekker Ida Madsen Hestman ofte å skrive kritikk om ting hun misliker. Det er rett og slett mer å hente når hun irriterer seg.
– Jeg så en film i Cannes. Førsteutkastet var en skikkelig rant. Så måtte jeg ta noen runder med meg selv. Først var det en emosjonell reaksjon, så måtte jeg spørre: Har jeg hengt meg for mye opp i én ting?
– Det er derfor samtaleformater og podkaster også er viktige. Når du diskuterer med andre, får du alternative blikk. Det skjerper teksten.
Med denne kritiske erfaringen som utgangspunkt: Hva er tonen i TBA? Hva ønsker Madsen Hestman at det skal oppfattes som?
– Vi skriver om pop, subkultur og lokal kultur. Å fange tendenser er alltid et mål – og tendenser oppstår ofte nettopp i subkulturen.
Når det gjelder lokalkultur, har Madsen Hestman også ambisjoner som henger sammen med at hun har jobbet i lokalavis. Det er et undervurdert felt, og samtidig et felt det stadig kuttes i.
– Vi vil dekke mer utenfor Oslo. Fordelen med nett er jo nettopp at man kan det. Det er ganske viktig. Selv om det ikke alltid er lokalkultur vi får dekket, handler det om å kunne skrive både om populærkulturelle strømninger og fenomener – og samtidig tilby stoff andre ikke skriver om, enten fordi det ikke gir nok klikk, eller fordi det fra Oslo-hold argumenteres for at det «ikke er interessant».
– Nå må vi jo bestemme oss for hva slags land Norge skal være. Det er et langt land – og så skal alle bare skrive om Oslo? Jeg forstår godt frustrasjonen nordpå og ellers i landet. Hvor interessant er det at alle gjør de samme intervjuene, mens ingen skriver om spennende ting som skjer andre steder? Da handler det mer om latskap.
Madsen Hestman innrømmer at hun har langt flere ambisjoner og drømmer enn det økonomien egentlig tillater. Sånn er det alltid.
– Vi har hatt workshops, men ofte i samarbeid med andre aktører. Jeg har blant annet vært i fengsel og snakket om rap, maskulinitet og skeivhet. Slike samarbeid er jeg kjempegira på å gjøre mer av, skape samtaler om kultur med ulike folk. For det jeg erfarer er at folk er kjempeengasjerte
Det gir henne en bekreftelse på at kultur er viktig.
– Det engasjementet er jo hele grunnlaget for det vi driver med. Det er fantastisk. Mange brenner ikke nok for det de jobber med. Og det jeg ser mer og mer, er at hvis vi mister det potensielle publikummet vårt fordi man er for lat til å finne ut av hvordan kommunisere ut – hvorfor skal vi skrive da?
Vi avslutter med det viktigste spørsmålet: Hva skal til for å lage den beste kulturjournalistikken i fremtiden?
Ida smiler lurt, før hun sier:
– Kanskje burde kulturjournalistikken gjøre litt som Charlie Kirk, bare ikke i «Charlie Kirk»-stil: reise ut på skoler, snakke med folk, finne ut hvorfor ett argument er bedre enn et annet, og faktisk underbygge påstander. I dag slenges det ut altfor mange påstander fra helt tilfeldige folk, og så blir de stående som vedtatte sannheter. Det gjør meg skikkelig irritert.
Gratispassasjerene må betale: Slik sikrer vi et nytt musikkfond i algoritmens tidsalder
INNLEGG: Se til verktøyene vi har, kulturminister, det ligger i skuffen fra 1956: Ta det frem, pusse støvet av det, og oppdatere det for 2026.
Fra kirke til karnapp: Åpent hus hos Hillestad
Pensjonist Erik Hillestad legger i disse dager siste hånd på en bok om sitt liv med Kirkelig Kulturverksted gjennom 50 år. Samtidig har han åpnet stuen sin for intime «karnappkonserter».
Åpnet nytt studio med lyden av «Benny Borg på pub»
I dette studioet skal det være plass og tid til å møtes. Spille sammen. – Det går gjerne motsatt vei i dag. Musikerne flytter inn på soverommene sine, og sender filer fram og tilbake.
Bandcamp vil utestenge KI-musikk
Mens KI-merking på den aller største musikkplattformen ventes, sier utfordrer Bandcamp at de kaster ut «all KI-musikk».
KI i musikk: – TONO åpner ikke døren for gratispassasjerer
INNLEGG: TONO definerer ikke opphavsretten, skriver rettighetsforvalteren i svar til Anders Odden. Men de deler bekymringen for hvordan KI kan påvirke rettighetsøkonomien.
