Norsk viseakademi har som et av sine delmål å avholde faglige seminarer der visa i sine mange former og med sine mange forutsetninger settes under lupa og debatteres.
I vårt første seminar vil vi tematisere trender som utfordrer viseformen, se nærmere på sangeren Tønes’ verk og Marcus Paus/Hilde Lindsets novelleviser, den politiske sangpoesien av i dag og vi vil diskutere visas plass i mediebildet.
Visas plass i media
Spørsmålet om hva en vise er har vært stilt før, men hvor plasserer den seg i dagens kulturbilde?
Mange av våre fineste (og “mestselgende”) artister bekjenner seg til visa, men begrepet er litt ute av bruk.
Det finnes et bilde der ute av at musikklivet består av klassisk, jazz, pop, rock og folkemusikk, med alle mulige undersjangre. Visa er fraværende i begrepsbruken, den er lite synlig der det skrives og vurderes. Mange av våre fineste (og “mestselgende”) artister bekjenner seg til visa, men begrepet er litt ute av bruk. Og det er synd, for visa har en egenart.
Hvordan skal visa finne sin plass i en mediehverdag som preges mer og mer av kjappe hits framfor lange tanker? Er det rom for viser på P3, strømmes viser på Tidal eller Spotify, vil VGTV noengang diskutere en sangtekst på samme måte som Tor Andersen i Ordentlig Radio kan ta seg tid til?
Visa trenger tid og rom for å fordøyes, egne dedikerte visefestivaler og visescener, hvor visas fremføringskultur blir tatt på alvor. Visekonserten krever en type rom som skiller seg fra popen, og det er dens styrke: publikum er tett på, det er rom for å være spontan, og mellomsnakket formidler en unik publikumskontakt. Bare i en sånn setting kan teksten få sin rette plass som det bærende elementet i visa.
Akademiet søker altså å utvide horisonten hos publikum om visas vesen og mangesidighet, og gjøre visa som litteratur, musikk og utøverkunst bedre kjent for ulike akademiske miljøer, for slik å inspirere til dypdykk og forskning.
Visas plass i undervisningen
Akademiet vil også ta opp til diskusjon hvor visefaget hører hjemme i et pedagogisk bilde.,På sikt vil vi invitere til utredning av spørsmålet med tanke på å sette visa på studieplanene ved siden av folkemusikk og såkalt rytmisk musikk.
Visefaget handler jo om så mangt: om skrivekunst, komponering, framføring, akkompagnement, arrangering, organisering. Hvilke institusjoner kan tenkes å romme erfaring i alt dette, er det riktig å gi tilbud innen hele feltet?
Så langt har det vært undervist i viser på Nordiska Folkhögskolan i Kungälv – to korte semestre – basert mye på gjestelærere. På Akademiet i Rauland, nå en del av Høgskolen i Telemark, dyrkes folkekunsten, også den sanglige; Ole Bullakademiet på Voss har beslektet undervisning i folkemusikk og -sang. Ved Norges musikkhøgskole er det folkemusikklinje. Universitetet i Agder, musikkavdelingen, underviser i rytmisk musikk. Også Jazzlinja ved NTNU i Trondheim må nevnes. Det kan godt hende at visa, kameleon som den er, kan finne sin plass på flere utøverlinjer, inklusive klassisk sang, gitt visesangens fokus på tekstformidling. Er det mulig å se visa innenfor de eksisterende rammene, eller skal en starte arbeidet med å utrede visas egen plass i systemene?
En kjent forestilling som rår er at mye er innadvendt, at selfietekstene ruler. Men er det sant?
På høgskolenivå er uansett de andre rytmiske disiplinene på musikkfeltet tatt vare på, og det har gitt resultater. Særlig innen jazzfeltet har det vært en svær vekst, og nivået er bare så høyt! Det er på tide med et tilbud om profesjonalisering også av utøverne av visekunsten. Viseakademiet påtar seg å fokusere på dette.
Nye penner
Til slutt vil vi stille spørsmål om hva unge folk skriver i dag? En kjent forestilling som rår er at mye er innadvendt, at selfietekstene ruler. Men er det sant? Det er verdt å undersøke.
Vår erfaring er at når yngre folk får nærkontakt med viseformen; får vite at jo, det var ei vise du nettopp hørte, så slår de ørene opp. Det gjelder så mange ting i livet, kjennskap gir vennskap, det er nesten unødvendig å peke på. Men ettersom media stort sett har øynene og ørene vendt i andre retninger, blir visa liggende i skyggen og fryse.
Det er den for god, og dertil for viktig til, og novemberseminaret i regi av NVA setter søkelys på dette.
Arrangementet “Vis meg visa” – om tradisjon og nye strømminger går av stabelen 4 november på Deichmans hovedavdeling.
Norsk Viseakademi ble opprettet 11 februar i år. Rådet består av:
Ole Karlsen, professor i litteratur med poesi som spesiale;
Liv Kreken, sanger og viseskriver, til daglig ved Norsk Visearkiv ved Nasjonalbiblioteket;
Unni Løvlid, folkesanger og pedagog ved Norges Musikkhøgskole;
Lars Martin Myhre, komponist, artist og organisasjonsmenneske;
Håvard Rem, forfatter og lyriker, sanglyriker og oversetter;
Birger Aasland, styreleder i Norsk Viseforum;
Lars Klevstrand, sanger, musiker og komponist
Frida Ånnevik har vært knyttet til rådet i forbindelse med det dette seminaret.
Høytflyvende og jordnært
Det er en krevende øvelse å forene musikk og diktopplesning. To Oslo-konserter gjør hvert sitt forsøk, med ulikt resultat.
Ballade jazz: Ikkje eitt svakt punkt
2026 blir eit stort år for musikken, om det held fram slik.
Ballade video: – Hun leser Poe
Ukens musikkvideoer med Ensemble neoN, Bellman, Sara Fjeldvær, Kristian Kristensen, Heigh Chief, Jonathan Floo & Namsfogden, Lonely Crowd og Gothminister med Thomas Jenssen.
Gratispassasjerene må betale: Slik sikrer vi et nytt musikkfond i algoritmens tidsalder
INNLEGG: Se til verktøyene vi har, kulturminister, det ligger i skuffen fra 1956: Ta det frem, pusse støvet av det, og oppdatere det for 2026.
– Du kan ikke skrive om en subkultur og samtidig forakte den
Mens kulturjournalistikken bygges ned og kritikerne forsvinner ut av redaksjonene, har Ida Madsen Hestman startet sitt eget prosjekt. I dette portrettet forteller hun hvorfor hun nekter å gi slipp på faget, og hvordan hun arbeider for å skape en ny offentlighet.
