Viser og dikt i fire bind – 800 viser og dikt og nærmere 1000 melodier! Utgivelsen av dette Prøysen-verket var utvilsomt den største begivenheten i Prøysenåret 2014, iallfall for de som er mer opptatt av Prøysens lyrikk enn av hans prosa.
Redaktørene Elin Prøysen og Per Husby har nedlagt et årelangt, nitidig innsamlings- og granskningsarbeid. Resultatet er rent ut sagt både praktfullt, imponerende og anvendbart, så vel for de glade amatører som for de som arbeider profesjonelt med Prøysens visekunst. Selv de av oss som er lyrikkforskere, vi som har det som yrke å være kritiske, er særdeles fornøyde. Endelig er det verket vi har savnet, på plass. For her er all den informasjon man behøver for å kunne gå i gang med seriøse tekstlesninger.
Gjennom de tre første bindene følger vi Prøysens produksjon fra år til år, fra de tidligste ungdomsår i Ringsaker før krigen da han skrev dikt når kvelden kom og han fikk litt fri fra gardsknoget via de dundrende suksessene han opplevde etter krigen og fram til hans altfor tidlige død i 1970.
Tekst og melodi kommer altså i kronologisk orden, og nå slipper man unna møysommelig utforskning hver gang man skal finne ut når en Prøysen-tekst egentlig kom til. Og for hver tekst følger korte realopplysninger, blant annet med informasjon om ulike tekstvarianter og med enkle ordforklaringer av ukjente dialektord. Alt sammen forbilledlig lagt fram, til glede og nytte for leg og lærd. Som kjent har noen Prøysen-tekster avfødt svært mange ulike melodier, opptil 13 melodier til en tekst. I det fjerde bindet er også disse gjengitt. Dertil oversikt over komponister samt tittel- og førsteversregistre.
Prøysenåret og Prøysen-forskninga
Utgivelsen av Viser og dikt 1 – 4 er alene nok til å slå fast at Prøysenåret var en suksess, sett fra en forskersynsvinkel. Men Prøysenåret ga oss også nok en monumental utgivelse, nemlig Alf Prøysens Lørdagsstubber redigert av Jan Erik Vold. For første gang presenteres i kronologisk orden alle prosastubbene Prøysen skrev så å si hver eneste lørdag i Arbeiderbladet fra tidlig 50-tall og helt fram til like før han døde.
Noen av lørdagsstubbene var viser, og disse inngår naturligvis i Viser og dikt 1 – 4. Slik sett utfyller og supplerer de to bøkene hverandre, men de tydeliggjør også et annet særtrekk ved Prøysens diktning: Hos han vandrer motiver og tematikker fra diktart til diktart, fra sjanger til sjanger, fra roman, til drama, til stubb (hans egen litterære nyskapning), til dikt.
Man kan i grunnen si det samme om Prøysen som man sier om en rekke andre store forfattere: Han skriver på det samme verket hele tiden og i ulike sjangere, med en litterær verktøykasse så stor og med et så finslipt og nyansert litterært språk at hver enkelt tekst, enten det er prosa eller dikt, framstår som særegen og ny og enestående. Knapt noen poet i norsk lyrikkhistorie, det må i tilfelle være Henrik Wergeland, har skrevet så mange tekster som kan inngå blant våre aller ypperste dikt. Og svært mye av dette, ja, det meste av Prøysens samlede produksjon uansett sjanger, er svært underforsket.
I en artikkel i «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk (under utgivelse) forteller Elin Prøysen om det forskningsarbeidet som ligger bak Viser og dikt 1 – 4. Der fremgår det med all tydelighet at forskning er en type arbeid som tar tid. Det har også tatt tid før forskningen på Prøysen har kommet ordentlig i gang, og dette til tross for at han var en av forrige århundres aller største mediepersonligheter og en av våre aller største litterære eksportartikler (med Teskjekjerringa, naturligvis). Forskningen på Prøysen har vært uorganisert og tilfeldig, og dette var bakgrunnen for at litteraturmiljøet ved Høgskolen i Hedmark satte i gang et større forskningsprosjekt allerede i 2011, blant annet med egen stipendiat på Prøysens prosa.
Så langt har prosjektet avfødt to bøker, Alminnelige arbesfolk. Om Alf Prøysens prosaforfatterskap (redigert av Bjørn Ivar Fyksen) og Empowering transformations: Mrs Pepperpot revisited (redigert av Anne Skaret og Maria Lassén-Seger). I 2015 forventes mer Prøysen-forskning og minst tre bøker utkommer: én om Prøysens språk i språkvitenskapelig belysning, én om Prøysen i mediehistorisk sammenheng og før nevnte «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk. Samtidig er den rent forskningsmessige infrastrukturen i ferd med å komme på plass ettersom Høgskolen i Hedmark og ved Nasjonalbiblioteket er i ferd med å utarbeide en fullstendig og allment tilgjengelig Prøysen-bibliografi og -diskografi.
Historikerne og sosiologene må bidra med mer forskning omkring det samfunnet som utgjorde hovedgrunnlaget for Prøysens litterære mikrokosmos. Hos Prøysen finnes materiale som bør kunne utfordre antropologer, etnologer og religionsforskere. Prøysens forlag bør også kjenne sin besøkelsestid og sørge for at arbeidet med en ny biografi kommer i gang
Framtidig Prøysen-forskning
Prøysens særpreg som lyriker må være langt framme i forskerbevisstheten. Prøysen var heldig med sine komponister, sies det gjerne. Nå kan man nok gjerne snu på flisa og fastslå at komponistene var heldige som hadde Prøysen til å skrive tekster. For Prøysens diktning står i den lange, ubrutte lyrikktradisjonen med røtter tilbake hos de provencalske trubadurene og enda lenger. Den kratylliske, ordmusikalske tradisjonen Prøysens dikt hører hjemme i, koplet sammen med et språk som ligger dagligtalen nær enten det er dialekt (som i voksenvisene) eller tilnærmet bymål (som i barnevisene), inviterer til musikalsk medvirkning, i form av komposisjon og siden hen som sang og forestilling, av og med så vel profesjonelle som amatører.
Prøysens lyrikk er brukskunst, av uvanlig slitesterk kvalitet. Nå er det imidlertid også slik at Prøysen slett ikke hadde en Finn Ludt, en Christian Hartmann, en Åse Kleveland, en Bjarne Amdahl å ty til da han startet som poet. Prøysen skrev sine tekster til kjente melodier, melodier han hadde hørt og lært seg under oppvekst- og ungdomsår i de miljøene han ferdes i. Først med stor-suksessen med Drengestu’viser i 1948, som solgte i enorme 135.000 eksemplarer, fikk han «egne» komponister. Men igjen var det nok like gjerne slik at melodien kom før teksten. I Viser og dikt gjengis eksempel på at Amdahl kunne skrive en melodi med tilhørende tulletekst, slik at rytmemønsteret lå klart når Prøysen skulle skrive sin tekst.
Prøysens «gjendiktninger» fra svensk kan gjerne betraktes på samme måte. I noen av Prøysens mange «gjendiktninger» av visene til sin gode venn Ulf Peder Olrog, kan originalteksten (og ikke bare musikken) gjenkjennes, men de mest slitesterke Prøysen-versjonene, som «Så seile vi på Mjøsa», ligger fjernt fra originalen. Men det lyriske formskjemaet og musikken er Prøysen trofast mot, mens tekstene nok heller bør kalles adaptasjoner eller diktning (istedenfor «gjendiktning»).
Går man inn på begrepshistorie, definisjoner og uttalelser om visesjangeren fra Prøysen og andre, kan man nok kan hende konkludere med at ordkunsten i aller høyeste grad gjør musikken rangen stridig nettopp i visekunsten.
Før nevnte «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk inneholder nettopp en grundig redegjørelse for Prøysens arbeid med Olrogs tekster. Til sammen har antologien hele 15 artikler og essays, av forfattere og litteraturvitere fra inn- og utland. Dessuten inneholder boka en lang samtale med Jørn Simen Øverli om hvordan en visesanger forholder seg til, fortolker og fremfører Prøysens tekster. Noen av bidragene kommenterer forholdet mellom tekst og musikk, et forhold som gjør visesjangeren problematisk så vel for litteraturforskeren som musikk-viteren. Nettopp samvirket mellom de to kunstartene gjør at begge forskergrupper føler seg hensatt i forlegenhet. Musikk-forskeren kan sin musikkteori og sin komposisjonsanalyse, mens lyrikkforskeren behersker det tekstlige. Og begge gruppene kjenner på sitt inkompetansenivå i forhold til henholdsvis litteratur og musikk.
Men det er nettopp i møtet mellom ord og musikk visa blir til, og dette er en framtidig utfordring for så vel forskning på Prøysens viser som annen sanglyrikk. Når det er sagt, tyder mye på at ordkunsten er spesielt sentral i visa som sjanger.
Går man inn på begrepshistorie, definisjoner og uttalelser om visesjangeren fra Prøysen og andre, kan man nok kan hende konkludere med at ordkunsten i aller høyeste grad gjør musikken rangen stridig nettopp i visekunsten. Og definisjonshistorikk er vesentlig. For Prøysens viser er ofte noe langt mer enn «en enkel tekst til en enkel melodi», slik en definisjon av den grovere sorten sier. Naturligvis finnes det enkle Prøysen-viser, men noen av dem, ja, de aller beste, er svært komplekse og innholdstunge kunstverk – ved siden av alt de innskriver av kulturhistorisk materiale som er i ferd med å gå i glemmeboka.
Det skulle gå 44 år etter Prøysens død før den aller første oversiktsartikkelen som kategoriserer og typologiserer hele det lyriske verket, så dagens lys. Prøysens suverene plass i norsk kulturhistorie tatt i betraktning har det vært en eksepsjonelt «long wait». Men i «vakkervisa hu skulle søngi». Om Alf Prøysens lyrikk foreligger altså endelig en slik artikkel.
Prøysen-året 2014 er altså ikke en saga blott for Prøysen-forskerne. Og med midler fra «Prøysen2014» er miljøet i Hamar i gang med en ny rekke symposier sammen med kolleger fra Norden og Europa ellers under fellestittelen «Nye kontekster for Prøysen».
Det første symposiet med tittelen «Politikk og litteratur, arbeiderdiktning, littérature engagée» har allerede gått av stabelen – med arbeiderlyrikk som sentralt emne. Neste symposium arrangeres primo september under tittelen «Trubadurtradisjonen før og etter Alf Prøysen».
Prøysen-forskninga var som nevnt spredd og tilfeldig i mange ti-år. Med momentum fra et uvanlig vellykket forfatter-jubileum i 2014 har den nå fått struktur, orden og vind i seilene. Dermed er det også håp om at Prøysen-forskninga vil bre seg ut i vifteform. Enda flere Prøysen-tekster må under lupen i sjangerperspektiv, i historisk perspektiv og i ulike former for interartiell og performativ forskning. Historikerne og sosiologene må bidra med mer forskning omkring det samfunnet som utgjorde hovedgrunnlaget for Prøysens litterære mikrokosmos. Hos Prøysen finnes materiale som bør kunne utfordre antropologer, etnologer og religionsforskere. Prøysens forlag bør også kjenne sin besøkelsestid og sørge for at arbeidet med en ny biografi kommer i gang.
Ole Karlsen er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Høgskolen i Hedmark, med nordisk etterkrigslyrikk som spesialområde.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
