Fomling og dressur i Ur og Ø

AnmeldelseKunstmusikk

Både Ur og Ø dukker ned i store tema som skapelse av liv og menneskets tilstedeværelse i tiden og i naturen. Begge forestillinger problematiserer hva som utgjør kvalitet og mening i kunst. Intet mindre.
Men utover dette er prosjektene til komponistene Trond Reinholdtsen og Anna Thorvaldsdottir antitesen av hverandre. Det ene prosjektet har en ambisjon om å lykkes, og svare til forventninger til kvalitet i kunst, mens det andre legger opp til å mislykkes. Resultatet blir akkurat motsatt.
Genuint
Thorvaldsdottir får sin kammeropera Ur oppført på Den Norske Operas scene 2. Prosjektet er ambisiøst og byr på gode utøvere, gjennomkomponert musikk og en iscenesettelse som plukker det hele fra hverandre.
I et nedlagt butikklokale noen hundre meter unna, har Reinholdtsen og ymse ikke- navngitte venner, rigget til premiere på filmen Ø, og en live performance. Prosjektet er en del av hans kunst(-politiske) prosjekt: Den norske opra.
I Reinholdtsens verden er selve det mislykkede, det kaotiske, og det skitne og upolerte, målet. I Ø ender hver stilistisk ambisjon, sceniske situasjon, eller forsøk på å utsi noe meningsfullt, i amatørmessig fomling. Prosjektet er en kommentar til «krisen i samtidsmusikken», og til oppblåste og betydningstunge omganger med store temaer. Jeg legger ikke inn ordet «ironisk», for jeg opplever at han forsøker å lage noe genuint alvorlig.
Naturen som inspirasjon
Islendingen Anna Thorvaldsdottir (1977-) er prisdrysset av Nordisk Råd og The New York Philharmonic Kravis Emerging Composer Award.
Natur og landskap er viktige inspirasjonskilder for henne. Særlig i orkestermusikken hennes synes jeg denne assosiasjonen er tydelig. Det er noe filmatisk over musikken. Hun legger ut lange droner og lydflater som vokser, synker og glir om hverandre. Ikke raskere enn at du får med deg eruptive innslag av små melodier eller rytmer som bryter inn i hovedklangen og skyver musikken fremover. Musikken fremstår som åpen og tilgjengelig, og hun går ikke av veien for å legge inn korte melodiske linjer og hint av dur-moll.
Thorvaldsdottir tilhører altså ikke den krasse delen av samtidsmusikkfamilien, og slekter mer på Arvo Pärth og Györgi Ligeti på sitt minst kontrastfulle. Jeg synes også at Brian Eno og ambientfeltet er i hennes gate.
Skapelse, klimakrise og undergang
UR er den første musikkteaterproduksjonen i koblernettverket Far North, der musikk- og scenekunstnere og alternative produksjonsmiljøer fra Island, Grønland, Norge og Tyskland samarbeider. To klassiske sangere, en lydutforskende sanger, en skuespiller, en pianist, et flygel, en sceneassistent, og 12 musikere fra bergensensemblet BIT20 gir liv til et ganske abstrakt sujett.

UR er inspirert av naturen og klimaendringene og forsøker å sette «menneskets plass i verden og i tiden i perspektiv». Det er en slags skapelseshistorie og en undergangshistorie. I programmet legger komponisten ut to tematiske tråder. Ett om mennesket som sliter med å finne tilbake til det opprinnelige utgangspunktet sitt. Den andre tråden følger utviklingen av hvordan mennesket har klart å fjerne seg fra sin opprinnelige tilstand, og hvor det ikke ender så bra.

Dessverre marsjerer komponist/tekstforfatter og regissør i hver sin retning

Thorvaldsdottir har et ganske komplekst sujett å arbeide med. Samtidig ønsker hun ikke å bli for tydelig, og legger seg på en poetisk ulmelinje med sine dronetoner og langstrakte bølgende musikk. Tekstene er i hovedsak enkeltord på ulike språk, og en sammenstilling av fonetiske lyder. Det blir opp til musikken og utøverne å gi retning og energi til ord og lyder, uten å bryte for mye med det ambiente lydlandskapet. Unntaket er når den grønlandske skuespilleren Miké Thomsen balanserer stolen sin ytterst på scenekanten og forteller en engasjert historie på et uforståelig språk (grønlandsk?) der en masse kjente hardrockband plutselig ramses opp. Litt morsomt.
Spinkle klanger og gorillaer på isfjell
Dessverre marsjerer komponist/tekstforfatter og regissør i hver sin retning. Det river prosjektet fra hverandre. Situasjonene som regissør Thorleifur Örn Arnasson og Thorvaldsdottir etablerer blir et hekleverk av tydelighet og utydelighet, av abstrakt minimalisme og overdådig revy. I løpet av syv scener møter vi en samling av mennesker i dress, en gorilla som tar av seg på overkroppen, et flygel, en ekstravagant isbjørn, sjaman og en grønlandsk strupesanger. Abstrakte scener, absurde teatrale innfall, symboltunge og konkrete henvisninger til menneskets katastrofale tilgrising av naturen, død og oppstandelse, lys av og på, kommer om hverandre. Det hele ender i dommedag der orkesteret klyver opp av graven sin og går ut av scenen. Tilbake på scenen ligger en isbjørn i et plastbasseng under en palme med en drink i labben, mens en gorilla står lent til et isfjell.

Det er dyktige utøvere på scenen og en gjennomført produksjonsdesign. Utøverne, komponisten og regissøren har jobbet i to år med å bringe komposisjonen og tekstene til live. Likevel synes jeg at prosjektet ikke lykkes. Programtekstene er spekket med intensjoner og interessante beskrivelser som gir inntrykk av at det finnes mange lag av mening her. Både i musikken og i iscenesettelsen. Men det jeg hører og ser, spriker, og jeg klarer ikke å finne noe dypere innhold i materialet.

Programtekstene er spekket med intensjoner og interessante beskrivelser som gir inntrykk av at det finnes mange lag av mening her.

Mye av dette skyldes musikken. Thorvaldsdottirs åpne, flytende klanger og måten hun sprer én tone utover i orkesteret, fungerer ikke like godt med et lite ensemble som med et symfoniorkester. Det klinger rett og slett for spinkelt. Og små melodiske motiver som faller ned i mollstemte bevegelser, tikkende toner og slagverk makter ikke å skape fremdrift og tilstrekkelig drama. Over de tynne dronetonene og duvende klangene får sangerne, pianoet og elektroniske lydbearbeidelser av konkret lyd, utfolde seg. Men med uklar intensjon og et tynt musikalsk grunnmateriale, blir det utøverne får å spille på verken engasjerende eller troverdig nok til å berike temaet. Og når regissøren går i en helt annen estetisk retning, sprekker prosjektet.
Fra lava til tetningsskum
Også Trond Reinholdtsen holder seg til de store tunge temaene, og gir språket en antydende funksjon. Men hans prosjekt er ganske annet.
Vi loses inn i en slags kinosal i et nedlagt butikklokale, og blir servert popcorn av en pludrende mann i en alt for trang hvit skjorte og bredt slips. Trond Reinholdtsen ønsker velkommen til pressekonferanse om prosjektet. Internasjonal pressekonferanse, så klart, for her er ambisjonene høye.

Filmen består av flere episoder. Mellom episodene får vi et live «kulturinnslag». Som når en naken mann med et skumhode løper frem foran lerretet. Han skriker «Øøø», løper ut av rommet, og ut i gaten der intentanende bilister passerer. Han betrakter oss om sitter inne i butikken foran lerretet, gjennom vinduet fra gaten, før han går inn igjen og serverer sjampanje til oss.

Det kaster lys over Thorvaldsdottirs tematiske ambisjoner i Ur og banaliserer distansering og selvkommentering i samtidskunsten.

I filmen møter vi naturmonsteret Ø. Ø føder 3 store «barn». Hodene deres er store og utformelige klumper i friske farger laget av tetningsskum. De er kledde i kjortler og lever i en kjeller full av gjørme og jord. Der roter de rundt. Alt de gjør og sier synes å gli ut i kaos eller noe ufullstendig og hjelpeløst. «Musikken» består av stønn, intens pusting, og Ø-lyder i ulike lengder. Dette veksler med plutselige innslag av folkelige viser, madrigaler, fordreide talestemmer og elektroniske lyder fra liksom-gitarer av pinner.
Skumhodene baler med noen store temaer og ord. De roper ut stikkord til intellektuelle mursteiner og vanskelige tema: Sein und Zeit (Heidegger), existence, in-existence (eksistensialisme), kropp, Vi (kommunikasjon og identitet), Ø (?), sannhet, og en lengre rytmeseksjon om hva kvalitet er og hva det ikke er i kunst. Og her er vi ved essensen i forestillingen.

Hver stilistiske ambisjon eller hvert forsøk på å skape situasjoner eller meninger, blir tilsiktet plump. Når skumhodene skal danse sammen, er det noen som fiser. Scenografien er temmelig dårlig, kostymene går i stykker og dette er vel i grunnen ikke et musikkteater.
Likevel opplever jeg at Reinholdtsen skaper et troverdig kunstnerisk prosjekt og velrettet kunstkritikk. Det kaster lys over Thorvaldsdottirs tematiske ambisjoner i Ur og banaliserer distansering og selvkommentering i samtidskunsten. Han utfordrer forventninger til estetikk, kvalitet og leveringsdyktighet før et prosjekt kan kalles vellykket, og han trekker bokstavelig talt de store temaene i kunsten ned i gjørma og viser hvor banale og automatiserte vår omgang med store tema har lett for å bli. Det blir en lærerik kontrast til URs ambisiøse men dessverre ikke så vellykkede opera.
Mette Kaaby er musikkviter, leder av Fortellerfestivalen og Metrofon Flere sakerSe alle saker