Ola Nordal lytter til de rareste ting i den månedlige spalten Ballade klassisk. (Foto: privat)
Ballade klassisk handler denne gangen om lydbasert musikk. «Men… men…», innvender du kanskje med en gang, «er ikke dette litt unødvendig? All musikk består da av lyder?» Joda, det er riktig. Toner og rytmer er lyder. Men det finnes også uttrykk der en hvilken som helst lydhendelse kan utgjøre en kompositorisk byggestein.
Elektroakustisk musikk, akusmatisk musikk og konkret musikk er eksempler på slike sjangre. I disse uttrykkene kan lydene som utgjør musikken komme fra instrumenter, men de kan også være noe helt annet. Det kan være et feltopptak av omgivelsene, for eksempel en fugl som synger eller et damplokomotiv som ruller ut fra en jernbanestasjon i Paris. Det kan også være en elektronisk generert klang fra en synthesizer eller en annen elektronisk dings. For elektroakustiske komponister elsker elektronikk. De har ofte kassevis med elektriske dingser.
«Jo smartæss! Jeg har da hørt om synther og sampling», roper du kanskje i neste runde med innvendinger. Jeg parerer: Det handler om noe mer enn å bare hente en kul bit fra et annen låt, krydre med et sample, eller trykke på en knapp på en synthesizer. Det ligger helt i kjernen av den estetiske prosessen i disse sjangrene å bygge sin egen lydverden. Og dette utføres med stor omsorg og omtanke, kanskje like mye omsorg som sammensetningen av toner og rytmer i annen musikk. Man har gjerne ha en bank med «rålyder» og manipulasjonsteknikker som brukes som utgangspunkt. Disse går så gjennom runder med prosessering, enten på en datamaskin eller på «vanlige» og «uvanlige» instrumenter. Til sist spikres det hele sammen til en komposisjon.
Selvsagt er det (ikke?) musikk. OK da, jeg kan ha forståelse for innvendingene. Det er ikke helt sikkert at man alltid trenger å kalle det musikk. Er det bedre med lydlandskap, kanskje? Lydkunst? Kunstlyd? Lydmaleri?
Tilbake i 1955, noen år før han selv ble den fremste norske komponisten på feltet, ble disse musikkformene totalt avfeid av Arne Nordheim. Han hadde vært på en konsert med noen av pionerene innen fransk musique concrète og var skeptisk. Det var «selvsagt ikke musikk», sa han. Det var alt for fjernt fra «musikkens opprinnelige vesen». Nordheim ønsket i stedet å kalle det han hadde hørt for «Lyd-kunst» – med stor forbokstav og bindestrek. Jeg er faktisk litt enig. Mange av disse uttrykksformene er litt på siden av det som jeg tenker at musikk er. Hva med å ta utgangspunkt i Nordheims begrep, men kalle det lyd–kunst? Den litt lengre tankestreken imellom ordene indikerer at dette ikke er et sammensatt ord, men at det er to ord som står i et gjensidig forhold til hverandre, og som har lik vekt.
Tenk litt på dette mens du lytter gjennom månedens album. Kristine Tjøgersen forsetter sin utforsking av musikalske biotoper, mens Natasha Barrett skaper umulige akusmatiske situasjoner. Gisle Nataas bruker arkitektur som instrument, mens Parallax spiller lydbasert samtidsjazz. Bilayer og Sarah-Jane Summers lar overtonene sprute, mens Øyvind Brandtsegg et.al. rekonstruerer og reprosesserer Beethoven.
LES OGSÅ vår artikkel fra Lydbølgefestivalen på Munch-museet
NATASHA BARRETT: Toxic Colour (Persistence of Sound)
Natasha Barrett er en av de mest anerkjente komponistene og utøverne innen elektroakustisk musikk i Norge. Under hele hennes kompositoriske virke aner vi en eksepsjonell kjærlighet til lyd. For ingen tar bedre vare på enkeltlydene og viser dem mer omsorg.
Musikken hennes er rik og flommende. Det er alltid noe som skjer. Det kommer alltid en ny spennende lydlig situasjon. «Impossible moments from Venice 3» starter med gjenkjennbare lyder fra en italiensk by, før vi raskt bringes over i lange strekk med manipulerte lyder uten referansegrunnlag. I «Glass Eye» bruker hun opptak fra demonstrasjoner mot våpensalg og krig, og vi hører en stemme som sier «Vi er mange som mener dette», mellom taktfaste demonstrasjonsrop. Denne vekslingen mellom det gjenkjennelige, det semantisk forståelige, det manipulerte og det abstrakte er viktig i uttrykket hennes.
Men – og det er kanskje litt ironisk – det er også mye som føles likt i den konstante variasjonen. Det er samme type energi og klipperytme gjennom mye av musikken, og dette gjør at jeg som lytter sitter lenge i samme fokusmodus. Det er en ganske vanlig utfordring innen elektroakustisk komposisjon å få skapt nok følelse av variasjon i «følt puls». Derfor liker jeg best tittelkuttet «Toxic Colour», som er litt annerledes enn de andre sporene. Jeg tror det meste av det lydlige utgangspunktet er et trykkluftbor. Stykket er i hvert fall fullt av herlige støyakkorder, fulle av rike overtoner, og skiller seg ut fra resten av albumet.
Det er en viktig del av komposisjonsprosessen for Barrett å plassere lydene godt i det akustiske rommet. Det er litt voldsomt å lytte til dette sofistikerte stereoarbeidet i hodetelefoner. Så derfor – send ungene på trening, lås døra, finn sweetspotten i stereobildet, og la lydene danse mellom veggene.
Hør spesielt: Toxic Colour.
GISLE NATAAS og HAAKON THELIN: Architecture as Instrument/Fehn (Case records)
Hvordan høres et byggverk ut? Hvilke lyder lager det? Hva kommer fra menneskene i huset – og hva er husets «egenklang»? Slike spørsmål er arkitekt, lydkunstner og komponist Gisle Nataas opptatt av. Han gjør feltopptak rundt om i berømte bygg, og setter dem sammen til en komposisjon. På enkelte bygningsdeler setter han aktuatorer (elektroniske apparater som får dem til å vibrere). Han stryker med en bue på overflater, gnir på glass, og går gjennom gangene med sko som klakker mot gulvet. Alle byggverk har sin egen lydlige atmosfære. Derfor låter også hver Nataas-komposisjon ulikt.
På Architecture as Instrument/Fehn er det Storhamarlåven på Domkirkeodden og Gyldendalhuset i Oslo som er Nataas’ «instrumenter». Storhamarlåven er Sverre Fehns omarbeidelse av en tradisjonell rød låve til et moderne museumsbygg. Også i Gyldendalhuset finner vi Fehns modernisme i møte med et tradisjonelt bygg.
Det er kanskje derfor Nataas har tatt med seg bassisten Håkon Thelin på plata. Thelin representerer en slags forgrunn. Han er «mennesket i byggverket». Den overtonerike kontrabassen responderer, kontrasterer, og bygger videre på de lydlige situasjonene som Nataas setter opp. Thelin danner en organisk motstemme til betongklangen, på samme måte som Fehn kontrasterer det tradisjonelle og det moderne; rødmalt treverk mot grå betong.
Nataas lar også naturen utenfor byggverkene spille med. «Storhamarlåven» både starter og slutter med fuglesang. Dette gir en viss følelse av enkel form. Komposisjonene ligger stilistisk i nærheten av ambient og dronemusikk. De har lav puls, er langstrakte, og de lydlige hendelsene utfolder seg sakte. Dette gir lytteren tid til å ta atmosfæren inn over seg. Feltopptakene er holdt ganske rene, med enkelte subtile lag av manipulering. Den elektroniske prosesseringen er holdt nokså i bakgrunnen, slik at det er husets karakter som farger lytteopplevelsen, og ikke de bestemte filtrene og prosesseringsenhetene. Jeg liker både konseptet og komposisjonene. For Nataas’ lyd–kunst får en til å stoppe opp, og bli mer oppmerksom på det man har i sine umiddelbare klanglige omgivelser.
KRISTINE TJØGERSEN og CIKADA ENSEMBLE: Night Lives (Aurora)
Kristine Tjøgersen er komponist i biologi, med fordypningsfag i entomologi (læren om insekter). Night Lives viser hennes nattaktive side. Og natten er ikke stille. Naturens lyder bare endres med døgnets sirkadiske rytme. Når noen faller til ro, er det andre som våkner. Også i mørket myldrer det av liv.
På samme måte som mesterverket Between Trees fra i fjor er Night Lives en reise gjennom Tjøgersens musikalske biotoper. Opprinnelig var Night Lives en multimedial forestilling på Ulitmafestivalen 2023, med skyggeteater og poetiske tekster fra biolog Hanna Bjørgaas som en del av uttrykket. Musikken ble framført av samtidssikadene Cikada (så passende!). Tjøgersen var selv med på en veldig iørefallende Moog Opus 3 – 1980-tallets kanskje feteste analogsynth – og gøylydsmaskinen Arturia Microfreak.
Tjøgersen har «samplet» insekter, fugler, vind og løvets rasling med ørene. Lydene har så blitt nitid utpenslet på noter, og fremført med konvensjonelle instrumenter. Albumet starter ute i den myldrende skogen, svinger innom et flagrende abstrahert EDM-dansegulv i «Bat Club», før det avsluttes av en mer ordinær kammermusikalsk sats i «Mountain of Green Stentors». I mylderet av lyder representerer synthesizeren noen ganger abstraherte insekter, og andre ganger en modernitet som kommer dundrende gjennom jungelen. Da er det plastikken, elektronikken, knappene og bryterne som feier til side det organiske.
Jeg vil tro at å få et Tjøgersen-partitur i hendene er en ganske artig opplevelse for en musiker. Det er imponerende originalt, samtidig som det er spillbart. Det hun gjør er høykonseputelt, men hun holder også fast på noe som forankrer uttrykket i musikk, og ikke bare lyd–kunst. Aller mest sentralt: det låter bra. Musikken har groove og energi. Det er samtidsmusikk som svinger, på sin egen sære måte. Det er ikke rart hun håver inn det som finnes av musikkpriser for tiden.
Hør spesielt: «Mountain of Green Stentors»
PARALLAX: Biomimesis (eget selskap)
Lydbasert musikk og lyd–kunst er ikke bare en undersjanger av samtidsmusikken. Det finnes tilsvarende uttrykk både innen samtidsjazzen, folkemusikken (se omtalen av Illrie under) og den elektroniske populærmusikken (f.eks. ambient og støymusikk). Et eksempel fra samtidsjazzen er albumet Biomemisis fra Parallax. Gruppa har holdt på siden 2008 i en lang rekke konstellasjoner og sammensetninger. «Grunnorkesteret» har hele tiden bestått av Torstein Lavik Larsen (trompet, elektronikk), Are Lothe Kolbeinsen (preparerte gitarer) og Ulrik Ibsen Thorsrud (perkusjon), og på Biomimesis opptrer de alene.
Albumet består av to abstrakte lydkomposisjoner kalt «I» og «II». Pulsen er lav, og lydfeltene er langstrakte. All lyd på albumet er spilt på musikernes instrumenter, men uttrykket bærer med seg lite referensialitet til instrumentenes vante identitet og musikalske historie. I stedet peker lydene utover. Den preparerte gitaren peker mot klokker og tommelpiano. Perkusjonen peker mot noe mekanisk og maskinelt.
Uttrykket ligger ikke så langt unna de andre albumene som har blitt omtalt i denne utgaven av Ballade klassisk. Men likevel er det noen forhold som plasserer Parallax i jazzen og ikke i samtidsmusikken. En ting er at dette er delvis improvisert musikk. Der det gjerne er komposisjonen som står i sentrum i kunstmusikken, er det ofte situasjonen og situasjonens energi som teller innen jazz. Og det er nettopp dette Parallax spiller på. Det andre punktet handler om musikernes nærhet til instrument sitt. Der de andre platene er skapt av komponister, er dette et album fra tre instrumentalister: tre mennesker som agerer og reagerer i sanntid, som et slags avantgardistisk kinderegg. Og dette skaper langt mer organisk bevegelse enn det som er mulig med ordning av lydfiler på en datamaskin.
BILAYER og SARAH-JANE SUMMERS: Illrie (Aurora)
Bilayer er en norsk elektronisk musikkduo som består av Hilde Marie Holsen på trompet og effekter og Magnus Bugge på synthesizer. På Illrie samarbeider de med avantgarde-folkemusiker Sarah-Jane Summers.
Summers spiller både fiolin og hardingfele. Ornamentene vrir og vender seg, og overtonene spruter i alle retninger. Holsens myke trompetlinjer minner fjernt om fjelljazz, og bølger inn og ut av et ganske hardt syntetisk-elektronisk landskap.
Stykkene har ganske løse former. Hvert av dem ser ut til å være basert rundt en klanglig idé, men de er forholdsvis like og glir over i hverandre. Både hardingfelespillet og trompetspillet er forsiktig og tilbakeholdent. Mixen på albumet er også ganske lukket, og de klanglige elementene glir inn i hverandre. Elektronikken bobler og bølger, og er full av «små lyder» som popper og spraker. Både klangbildet og komposisjonene minner meg om glitch. Folkemusikken, samtidsmusikken og den elektroniske musikken går altså opp i en slags høyere enhet. Hva skal man kalle det? Hardingtronisk elektrojazz? Elektrogardisk folkeglitsj? Tips til nye sjangermerkelapper tas i mot med takk.
Tidvis føler jeg at musikerne gjemmer seg litt bak teknologien – at jeg hører mer av boksene, filterne og modulatorene enn av menneskene som forer dem. Derfor liker jeg det best når de «presser mot utstyret», når det overstyres, og det som kommer ut virker ukontrollert. Under de hylende overtonene i «Aminje» føler jeg endelig at det er noe kunstnerisk viktig som står på spill. Men Illrie er også full av stillferdige poetiske kvaliteter som jeg setter stor pris på.
ALFONSO BENETTI, ØYVIND BRANDTSEGG og TROND ENGUM: Beethoven (Re) Created – 32 variations in C minor WoO 80 (Percos Music)
Det er en slags åpen hemmelighet: mye av den elektroakustiske musikken lever livet godt i en akademisk kontekst. Her fungerer den gjerne som en slags kulturell «grunnforskning». For elektroakustisk musikk er banebrytende, grensesprengende og innovativ – noe som også er akademiske dygder.
Denne komposisjonen for eksempel, springer ut av et samarbeidsprosjekt innen kunstnerisk utviklingsarbeid. Musikkforskere fra Avdeling for musikkteknolgi ved NTNU og Inet-MD ved Universitetet i Aveiro, Portugal, har forsket på og lekt seg med Beethovens komposisjoner. Utgivelsen er en «(re)kreasjon» av Beethovens 32 variasjoner i c-moll (WoO 80). Den portugisiske pianisten Alfonso Benetti spiller flygel, mens professorene Øyvind Brandtsegg og Trond Engum fra NTNU står for prosesseringen. Pianist og musikkhistoriker Francisco Monteiro har vært involvert som en slags musikalsk konsulent. Finansieringen kommer delvis fra et EØS-stipend, og en tilhørende forskningsartikkel er under utgivelse.
Først har Benetti spilt stykket mer eller mindre slik det står i notene. Den «tørre» pianolyden er fjernet, og det vi får høre på innspillingen er det manipulerte signalet. Lydbildet er fullt av ringmoduleringer, overstyringer, avansert bruk av filtere, enveloper og romklang. Kjernen i prosjektet er et uhyre komplekst oppsett i lydprogrammet Reaper, som blir kontrollert av mestermanipulatorene Brandtsegg og Engum. I følge Brandtsegg har de til sammen utviklet rundt 30 forskjellige effektmoduler, som sendes ut til nesten 90 effektreturer programmet. Jeg tør ikke tenke på hvordan dette har vært å programmere. «Haha, litt vanvidd, men det måtte bli sånn», skrev Brandtsegg til meg da jeg fikk oversendt plata.
Alfonso Benetti ved flygelet, med Brandtsegg og Engums prosesseringsoppsett foran. Foto fra studioet ved NTNUs Institutt for musikk. (Foto: Øyvind Brantsegg)
Stykket er en av Ludwig van Beethovens mange pianokomposisjoner i sjangeren tema med variasjoner. I denne sjangeren presenteres et kort tema, som komponisten deretter legger ut i så mange fantasifulle utgaver som hen klarer – som regel én ny idé per variasjon. Formen er altså gitt av Beethoven, og det er han som bestemmer om variasjonen er langsom, rask, tung, lett eller elegant. På samme måte som at hver variasjon representerer en kompositorisk idé fra Beethovens hånd, representerer hver variasjon en ny lydlig idé i lydmanipulasjonen.
C-mollvariasjonene er kanskje ikke Beethovens mest fantastiske verk, men det er nok ikke det som er poenget heller. Jeg tror stykket har blitt valgt siden det låter så umiskjennelig Beethovensk. Stykket blir dermed det som musikkteoretikeren Leigh Landy har omtalt som «noe-å-holde-fast-ved-faktoren» i møte med alle de sære manipulasjonene. Jeg synes det er godt tenkt.
Alle de tre musikerne er inne i prosjektet med sin egen estetikk. Benettis tolkning er jo vanskelig å gripe fatt i gjennom manipulasjonene, men et sted der inne hører jeg en pianist som spiller tydelig og markert, og ganske smalt – slik man gjerne gjorde på samtidens fortepianoer. Brandtseggs bakgrunn er fra digital live programmering, og har et uttrykk som er ganske kjølig, hardt og syntetisk. Det er dette soundet som dominerer det manipulerte lydsignalet. Engum har sin bakgrunn som avantgarde metallgitarist i The Third and The Mortal, og bringer blant annet inn mer fuzz og overdrive. Jeg kan nok ikke si at jeg elsker komposisjonen «som musikk», men som kunstforskende eksperiment, lydlig utviklingsarbeid og et stykke lyd–kunst, er det givende, fullt av entusiasme og oppfinnsomhet.
Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én gang i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk. De andre faste spaltene er Ballade jazz (månedlig) og Ballade video (ukentlig). Les mer her.
Kulturrådets ærespris 2025 til Dissimilis Norge
– Dette er en organisasjon som har vært med på å forme menneskesynet i Norge, sier Sigmund Løvåsen, rådsleder i Kulturrådet.
Komponistforeningen klager NRK inn til Kringkastingsrådet på ny
– Dette er ikke et forsvar for noe gammelt og konservativt, men et sug etter noe ekte, viktig, nytt, friskt og interessant, sier styreleder Knut Olaf Sunde.
Sibeliusprisen 2025 til dirigent Edward Gardner
Musikksjefen ved Den Norske Opera & Ballett er en utpreget Sibelius-ambassadør, både i Norden og internasjonalt, sier prisutdeleren.
Pianist Liv Glaser 90 år: – Jeg har vært så heldig
BOKANMELDELSE: Liv Glaser fylte nylig 90 år. Samme dag kom biografien om henne. Og at pianisten har vært heldig med sin biograf, det er sikkert, skriver kritiker Bodil Maroni Jensen.
Bjørnar Habbestad - et tilbakeblikk på åtte år i nyMusikk
Bjørnar Habbestad trer av som kunstnerisk leder for nyMusikk denne høsten. Ballade viderebringer intervjuet nyMusikk gjorde med ham nylig, et tilbakeblikk i arbeidet for foreningen til fremme av ny kunstmusikk og lydkunst.
Ballade jazz: Det vibrerer mellom oss
Frå pianofragment til songbare melodiar, frå kompromisslaus fridom til drøymande indieuttrykk – fire ferske album som opnar vidt ulike rom for lytting.
