Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten ble først publisert på kronikkforfatterens sosiale medier-profil 19. desember. Følg med på debatten om NRKs omlegging av musikkdekningen her i Ballade.
Av Ingerid Silsand, uavhengig musikkskribent og bibliotekansatt
Ingerid Silsand er uavhengig musikkskribent og bibliotekansatt. (Foto: Privat)
Mye er allerede sagt om NRKs nye rolle som kulturformidler, eller hvordan de ikke er det lenger, og hvordan det berører musikkinteresserte og musikere. Likevel må jeg bare få dette ut.
Sinnet og skuffelsen min er retta mot NRK og andre i musikkbransjen (stikkord: strømmetjenester, plateselskap og KI), som ved å forsøke å “treffe bredt” for å tjene penger, bommer fullstendig.
Jeg skriver som musikkinteressert privatperson. Det berører likevel jobben min på biblioteket indirekte, og siden jeg av og til skriver i Deichman Musikk. De formidler kultur på en demokratisk, ikke-dømmende og fin måte som jeg synes burde være et forbilde for flere. De bryr seg ikke om alder, kjønn, etnistitet, sjanger, det er ingenting som skal selges, og de treffer bredt i ordets rette forstand.
Musikkbloggen (eller fanzina, som en kompis kaller den) er drevet av engasjement og ren musikkinteresse. Det jeg skriver her er uavhengig av Deichman, men det er uunngåelig å nevne dem. Ikke sjelden skriver musikere og små plateselskap til Deichman Musikks eminente redaktør Victor for å takke når de har blitt nevnt, i en medieverden der det ellers er nærmest umulig å bli sett.
Situasjonen minner meg om et koselig og litt rufsete nabolag der alle ulikheter er velkomne og kreativiteten blomstrer, før det koselige og autentiske som dro folk dit i utgangspunktet blir overtatt av folk med mer penger, men mindre kreativitet og ulikhet å bidra med, før det hele ender i kjedebutikker og eiendomsmeglerkontorer, og ingen har lyst til å bo der mer.
Jeg synker ned i tanker om hva kultur egentlig er, hva mennesket er uten kultur. Om man i det hele tatt kan kalle noe for demokrati uten et fritt kulturuttrykk, og hva det gjør med oss når vi blir drukna i det samme.
Det skjer en gentrifisering av kulturen. Jeg skrev til Christopher Nielsen om å få bruke bildet av gentrifiseringsfeen som illustrasjon til denne saken (Pling!), han svarte ja og: «Alt på NRK blir glatt, alt på NRK blir det samme!»
Det foregår en storm i musikkmiljøet fordi en av få frie formidlere av kultur har gått fullstendig ut av kurs, og bort fra sine grunnleggende verdier og samfunnsoppdrag.
Musikkskuta P13 ble senket med en dødelig missil av moderskipet NRK for ikke lenge siden, med begrunnelsen at de vil «treffe bredt». De traff jaggu bredt også, mange gode musikkprogrammer gikk ned med kanalen.
Programmene var gode fordi de formidlet et bredt utvalg av både bred og smal kvalitetsmusikk, for å si det litt bredt og smalt. Folka bak og særlig programlederne har mange år på baken, de kan rett og slett mer om musikk enn meg og deg. De var åpne for å spille de helt unge musikerne, skolerte som selvlærte.
Fordi for få unge hørte på P13 fjerna de kanalen for alle lyttere. Lykke til med å få flere lyttere på den måten. Når unge ikke hører på radio nytter det ikke å gi dem mer av den samme radioen som de ikke hører på.
Fra nå av satser NRK på musikk vi uansett blir servert i alle andre kanaler. Jeg kritiserer på ingen måte de unge, unge musikere eller unge menneskers smak. Til syvende og sist blir unge musikere også skadelidende av å få et generisk utvalg musikk å høre på, de tvangsflyttes på et vis inn i et gentrifisert musikalsk nabolag.
Fra 2026 skal enda flere gode programmer NRK har beholdt så langt senkes på samme vis. Det er jaggu en grusom måte å treffe på. NRKs musikkarkiv ligger nå så å si som en skattekiste på havets bunn, uten mulighet til å komme noen til nytte.
Folkebibliotek er en av grunnsteinene i et demokrati, og jeg holder bibliotekets rolle som formidler av kunnskap og kultur høyt siden frie kulturuttrykk er en del av dette. Derfor hyller jeg det smale, med det mener jeg uoppdaget og gjemt, ting man må oppsøke og løfte fram. Kultur som fortjener et publikum og blir gitt en stemme der få andre gjør det. Og ikke minst: Fordi publikum fortjener det.
Min egen musikksmak og -kunnskap ble sterkt formet av NRK-legenden Harald Are Lunds glimrende alternative musikkprogrammer på 90-tallet og framover. Det var en ren gave for en som meg som kommer fra et hjem og en skolegang nærmest uten musikk, i hvert fall ikke musikk jeg klarte å like.
Jeg ble inspirert til å sjekke ut mer og mer og mer, og jeg er HAL (Harald Are Lund, red.mrk.) og NRK evig takknemlig for all musikkgleden det har gitt meg i resten av mitt liv. Fred over hans minne.
Det var trist den gang HAL fikk redusert sendetiden sin og man skjønte hvor det bar, men vi fikk etterhvert andre strålende programmer. Der andre har tenkt kortsiktig, har NRK holdt relativt stø kurs til de nå gikk på et skjær, eller var den trygge skuta egentlig et luftskip?
Programmene som forsvinner helt eller delvis fra lufta i P13s dragsug er som kjent blant annet Transmission, Hegstad, Y2K, Stjernepose, Gitar og Frika Fredag, om noen fortsatt skulle lure. Helt avgjørende for mange musikere, og rene gullrekka for musikkinteresserte.
Ressursene i kanalen er uvurderlige på så mange plan. Idéer har fått utvikle seg, kunnskap har bygget seg opp. Gamlingene, de middelaldrende, men også en haug unge musikere, har nytt godt av NRK i en tid som ellers ikke vil kulturabeidere vel.
Frika Fredag er ett av programmene som er en ordentlig gullgruve for det ordentlig smale, et program med elendig sendetid, men som jeg ofte har hørt på i etterkant. Geniale Thomas Felberg spiller en eklektisk miks av musikk du ikke har hørt før, uavhengig av artistenes alder, etnisitet, sjanger, “en gryte av rytmisk voodoo”, som han selv beskriver det, og nye artister får en stemme, samtidig som han plukker opp perler fra musikkhistorien.
Andre i kanalen får aller nådigst fortsatt være med over i 2026, som Stjernepose, men med redusert og flyttet spilletid. Man må selv oppsøke denne delen av kulturen i en verden der penger betyr mer enn kultur, “finne sin egen sannhet”, som er populært å si når man ikke stoler på etablerte medier. Da er det gjerne ikke så lett å finne noe fornuftig.
Det er flott å bli satset på akkkurat her og nå for unge musikere som lager generisk pop. Aberet er at de unge musikerne som lager generisk pop bare får generisk pop å høre på.
Kunnskap, inpsirasjon og musikkglede blir røvet fra dem, fra alle. Andre igjen, som har jobbet med musikk hele sitt liv men fortsatt er så dumme at de ikke «treffer bredt», får livsverket sitt knust, de vil aldri mer bli oppdaget eller lyttet til. Mange vil ikke kunne leve av musikk mer.
Det er vanskelig å forstå hvilken verdi NRK tenker at de vil oppnå over tid med kursen de har nå, og for hvem. Jeg føler meg så heldig som så langt har fått kuraterte perler fra kjennere, omtrent gratis. Nå forsvinner alt dette, og det ser ikke ut til at høye protester fra musikerne og musikkinteresserte selv blir hørt.
Opprop har blitt skrevet, underskrifter levert, kulturtungvekteren Morgenbladet har en hel føljetong om forfallet i NRK, NRK-ansatte og musikere protesterer på alle flater, til ingen nytte. Ørene til de høye damer og herrer er døve.
Samtidig gir de store musikkplattformene og plateselskapene, alle med dollartegn i øynene, oss mer og mer generisk pop. Gjerne KI-generert. Enkelte har blod på hendene, jeg sikter til Spotify-gründer Daniel Eks investeringer i våpenteknologi basert på KI.
De skyr ikke musikk basert på andres åndsverk så lenge artistene selv «tillater» det og får litt betalt for å si fra seg rettighetene til det de selv har skapt. Men har artistene noe reelt valg, hvor skal de ellers få inntekten sin fra når ingen andre heller gjør noe for dem?
Forrige uke dukket KI-«bandet» «King Lizard Wizard» opp på Spotify, etter at australske King Gizzard & the Lizard Wizard fjernet musikken sin fra strømmetjenesten, noe våre egne garagerockere Nix and the Nothings også har gjort. Denne gang fjernet Spotify tyveriet av åndsverk da King Gizzard & the Lizard Wizard protesterte, men det peker i retning av at det ikke er så farlig hva musikk er og hvor det kommer fra, så lenge det strømmes og betales, bare ikke til musikerne.
«We are truly doomed» sier bandet selv om musikkens framtid. Nix and the Nothings er som kjent et ungt band som sannsynligvis ikke hadde eksistert uten å ha hørt mengder av eldre musikk i garagerocksjangeren, som NRK nå nærmest sensurerer.
Andre årsaktuelle artister, som Bonnie ‘Prince’ Billy, har boikottet Spotify i en årrekke. Likevel beholdt han et stort publikum i Norge, og der tipper jeg at statskanalen fram til nå var delaktige i å gjøre dette mulig. Du kan være helt, helt sikker på at sjangeren «alternativ country» får enkelte mennesker i sjefsstol til å få utslett som kan ligne sjeldne og smale STDs som treffer bredt i bransjen.
Mye av det beste fra 2025 er oppdaga på programmer som gikk på P13 og NRK fram til nå, og gjennom andre kanaler og plattformer som ikke «satser bredt». Kontaktpunkt der man nyter godt fra hverandre og synergi oppstår når mennesker møtes og utveksler musikkglede og kunnskap, enten det er gjennom radio, konsert, tekst eller i mer formelle formidlinsgsituasjoner.
Å leve i et demokrati, å være så heldig at jeg får uttrykke meg om noe jeg brenner for, også dét er en utrydningstrua uttrykksform. Akkurat som sjangerne som blir dysset ned. Mange rynker nok på nesa av smaken min, som et slags døende misfoster, men jeg er jo ikke alene. Jeg vil ikke kalle smaken min spesielt smal, selv om noen prøver å gjøre den smal.
Noe av gleden ved de nevnte musikkprogrammene har vært å høre ferskvare, selv når musikken som spilles ikke er fersk, men gravd opp fra et arkiv utilgjengelig for allmenheten. Kanskje særlig da. «Har dette eksistert i alle år, og så har jeg ikke visst om det før nå?» er en gjentakende tanke hos meg. Den som har kuratert for oss, som jeg velger å se på det som, har lagd programmet ut fra stedet han eller hun befinner seg akkurat nå, musikkfaglig og personlig.
Vi får et glimt av gjennomtenkt umiddelbarhet, noen ganger bygget rundt en hendelse eller nyutgivelse, eller bare i kraft av årstiden. Det er kreativt, levende og ekte.
Musikken jeg nevner er ikke nødvendigvis smal selv om den ble spilt på «smale» programmer, men man skal heller ikke kimse av at for eksempel nå kjempesvære the Good The Bad and the Zugly og up-and-coming Slug Boys og Pumpegris har fått god drahjelp av P13, mens enkelte andre vil forbli småperler som må oppdages tilfeldig eller ved iherdig innsats.
At dette skal bli vanskelig nå hører ikke hjemme i et demokratisk land. Kulturen må være fri og løftes, ikke kanselleres.
Det er vemodig å tenke på alt vi vil gå glipp av i 2026 og kanskje for all framtid, når muligheten stenges. Det er ikke så lett å se for seg en revolusjon i formidlingen av musikk, men det er verdt å prøve. Man kan ha det gøy mens man gjør det, og det finnes noen muligheter som flere burde benytte seg av.
Jeg bare nevner at Deichman har et helt arsenal av CDer som venter på å bli hørt på, helt gratis, så lenge du har en CD-spiller og et lånekort. Vet du ikke hva du vil ha, får du menneskelig hjelp i form av en bibliotekar, eller så er det jo bare å følge Deichman Musikks, eh, Spotify-liste (men den er garantert uten KI-generert musikk).
Det er også håp i at det er et yrende liv blant de unge (og eldre) undergrunnsmusikerne rundt om i landet, og de kommer ikke til å høre på NRKs nye, «brede» satsning de, vettu. Det blir for kjedelig.
Leve demokratiet, leve det frie kulturuttrykket, leve garagerock, punk, jazz, folk, americana, doom-metal, alternativ country, psychobilly, house, shoe gaze, thrash, visesang, hiphop, progrock, ja alle sjangere, fra alle tider, laget av alle slags mennesker og for alle slags mennesker.
Takk til det siste frie musikkåret, 2025.
R.I.P.
– Musikkjournalistikk må være nyhetsjournalistikk på sine egne premisser
I en tid der kulturjournalistikken krymper og kritikken stilles spørsmål ved, finnes det fortsatt én som har stått løpet ut. Geir Rakvaag har skrevet om musikk i over 40 år, og vet bedre enn de fleste hva som har gått tapt, og hva som fortsatt står igjen.
Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer
Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.
Let us jule-entertain you!
ESSAY: Jeg tusla til min lokale Domkirke med et snev av skam. Hvem er jeg til å heve meg over noe som faktisk engasjerer et bredt lag av folket hvert eneste år? Les skribent og prest Margrete Kvalbeins refleksjoner etter å ha opplevd to av sesongens store julekonserter.
Likestillingspris får Maj Sønstevolds navn
Komponistforeningens likestillingspris får navn etter komponist Maj Sønstevold.
Noe å være en del av
INNLEGG: Malin Pettersen og Frode Fossvold-Jørum skriver i Ballade om NRKs endringer i musikkporteføljen, med spesifikk henvisning til endringene som gjøres i P3 Musikk. Pettersen etterlyser et sted hun kan “være en del av”. Voilá! svarer musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge.
Hvis ikke NRK – hvem da?
INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.
