(Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen / Oslo-filharmonien)
Oslo-filharmonien skygger banen
Ballade følger debatten om Oslo-filharmoniens programpolitikk, og viderebringer her musikkjournalist Bodil Maroni Jensens seneste innlegg der hun spør: Hvordan forsvare en programpolitikk som gir så lite plass til norsk kulturarv og norsk samtid?
Innlegget ble først publisert i Klassekampen onsdag 5. juni. Maroni Jensens innlegg er del av en pågående debatt i Klassekampen om Oslo-filharmoniens programpolitikk, som startet med et innlegg fra komponist Olav Anton Thommessen. Musikkritiker i Morgenbladet, Emil Bernhardt, er også en av stemmene i debatten, i tillegg til komponist Ragnar Søderlind. Oslo-filharmonien har så langt svart på kritikken med ett innlegg, et tilsvar som har møtt kritikk – blant annet i dette hittil siste innlegget fra musikkjournalist og forfatter Bodil Maroni Jensen.
Oslo-filharmoniens programpolitikk har møtt kritikk i debattinnlegg i Klassekampen de siste ukene. Kritikken går ut på at det er lite nyere musikk og lite norsk musikk på programmet på de ukentlige konsertene i Oslo Konserthus, og lite bruk av norske dirigenter på de samme konsertene.
Bodil Maroni Jensen er frilans musikkjournalist og forfatter, og skriver jevnlig for Ballade. (Foto: Trond Alexander Tune)
Mitt tidligere innlegg i denne debatten, 14. mai, tok utgangspunkt i et møte i Historielaget til Oslo-filharmoniens Venner 7. mai. Der forklarte kunstnerisk plansjef i Oslo-filharmonien, Alex Taylor, hvordan dynamikken i internasjonalt musikkliv er med på å prege og bestemme programmet for et internasjonalt topporkester som det Oslo-filharmonien er.
Da orkesteret svarte på kritikken 29. mai, var det med en oppramsing av en rekke norske komponister som er fremført i inneværende sesong, CD-innspillinger med musikk av norske komponister og workshops for unge komponister. Alt sammen deler av virksomheten som ikke kritiseres av noen.
Hvordan skal da en uinformert leser kunne forstå hva denne debatten handler om?
Saken er, som Oslo-filharmonien selv burde ha orientert om, at forskjellige prosjekter og konserter planlegges under forskjellige betingelser. De ukentlige konsertene i Konserthuset, og også turnéprogrammene, planlegges i stor grad i samspill og samarbeid med sterke krefter i det internasjonale musikklivet, som plansjef Alex Taylor forklarte på møtet i Historielaget. Mens andre prosjekter, som mye av det som listes opp i svaret – de kunne også tatt med barne-, familie- og utendørskonserter med mer – planlegges mer uavhengig av disse kreftene i internasjonalt musikkliv.
Så når Oslo-filharmonien i sitt svar ikke en gang nevner de vanlige orkesterkonsertene i Oslo Konserthus, er det tydelig at de ikke vil inn på det som er kjernen i denne debatten.
LES OGSÅ: Komponist og filosof Rebecka Ahvenniemis essay «Symfoniorkesteret: En infantil institusjon?»
For det er disse konsertene som kritiseres for å ha altfor lite ny, nyere og norsk musikk på programmet. Fasit for norsk musikk i dette tilbudet kommende høst og vår er én samtidskomponist, Kristine Tjøgersen, Hjalmar Borgstrøms gjenfunne Fiolinkonsert fra 1914 og to meget korte stykker av Grieg og Sinding.
Hvordan forsvare en programpolitikk som gir så lite plass til norsk kulturarv og norsk samtid?
Ledige stillinger
Med sitt svar avfeier orkesteret det behovet utenforstående har for å få innsyn i dynamikken som ligger til grunn for kunstneriske og økonomiske vurderinger og valg av både verk og samarbeidspartnere.
Som en offentlig finansiert institusjon kan ikke Oslo-filharmonien la være å delta i en åpen debatt om denne problematikken.
LES OGSÅ journalist Jens-Eirik Larsens tekst om OFO, stjernedirigenter og merkevarebygging: «Maestro Mäkelä åpner alle dører»
